Rita Karlsen, HRS
”Syv år etter at regjeringen sjøsatte en storstilt handlingsplan mot tvangsekteskaper, er antallet av ufrivillige vielser uendret.” Slik åpner Politiken dagens reportasje som skal fortelle at om den danske regjeringens feilslått politikk. Deretter følger en, i denne kontekst, forvirrende opplysning: ”Det finnes ikke tall for hvor mange tvangsekteskap som inngås.”Men ”fagfolk” på feltet mener at det ikke har skjedd noen endring. Lene Johannesson, sekreteriatssjef i Landsorganisationen for Kvindekrisecentre (LOKK) – en organisasjon som hele tiden har vært motstandere av regjeringens politikk på området, blant annet er de motstandere av 24-årskravet og tilknytningskravet – ”opplever bestemt ikke at antallet er blitt mindre.” Den samme melding kommer fra den landsdekkende organisasjonen Indvandrerrådgivningen, som såvidt meg bekjent deler LOKKs politiske syn.
De overnevntes, sammen med krisesenteret R.E.D som har spesialisert seg på tvangsekteskap, forklaring er at de unge ikke vet hvor de skal få hjelp, og når de ikke vet hvor hjelpen er å finne vil heller ikke andelen tvangsekteskap gå ned.
Politiken har også hentet tall fra myndighetene, der departementet opplyser at de akkurat nå jobber med å få fem tvangsgiftede kvinner tilbake til Danmark. De har derimot ikke noen nøykatige tall over hvor mange tvangsgiftede kvinner de har hjulpet (ingen menn?). Men det heter at samlet sett er antallet av nye saker over etterlatte kvinner og barn nesten fordoblet fra 17 saker i 2008 til 32 saker i 2009.Hva forteller dette oss? Tja, omtrent ingenting.
En av de debatter som det er særdeles vanskelig å komme nærmere på klingen, er debatten om tvangsekteskap, eller ufrivillige ekteskap som HRS mener er det riktige navnet på fenomenet. For mens debatten for et lite tiår siden var mest preget av ”det flytende skillet” mellom tvang og arrangerte ekteskap, har de siste årene avdekket økt erkjennelse for at det nettopp er tradisjonen med arrangerte ekteskap som skaper rom for tvangsekteskap. Derfor er det også mer presist å snakke om ufrivillige ekteskap. Enten er ekteskapet inngått frivillig av begge parter eller så er det ikke det. Det finnes intet flytende skille, det vil i så fall bare være snakk om nyanser av selve tvangen – det vil si alt fra at man er oppdratt til å skulle gifte seg med en familien har valgt til at man fysisk tvinges inn i et ekteskap.
Deretter kommer debatten om antall. Da fenomenet ”tvangsekteskap” ble satt på den offentlige agendaen i Norge (ja, det var Hege Storhaug som frilansjournalist som hadde den første saken om tvangsekteskap, Dagbladet 1992), ble det av talspersoner i aktuelle miljø avvist som ikke-eksisterende. For virkelig å understreke hvor meningsløst det hele var, satt talspersoner og viftet med hendene og hevdet at det knapt kunne være en håndfull i året – og da tok man godt i.
Med andre ord ble det å påpeke det faktum at unge i Norge ble giftet bort mot sin vilje, forsøkt gjort til et diskrimineringsproblem. Allerede da ble Storhaug forsøkt gjort kontroversiell, en taktikk som senere bare har bredt om seg når det er noe skal holdes unna eller ”styres” i offentligheten. For Storhaugs påpekning av tvangsekteskaps nære sammenheng med arrangerte ekteskap, var synonymt med ikke å ”akseptere” andre kulturers ekteskapspraksis (om enn de ble praktisert i Norge). Samtidig var det nærmest imperialistisk; kunne nå Norge skryte så mye av sin ekteskapspraksis med sine enorme skilsmissetall? Hvordan de samme forholdt seg til problemet ufrivillige ekteskap forble høyst uklart, men vi fikk streng beskjed om noe annet: Det hadde ingenting med islam å gjøre (om noen skulle tenke det).
Sammenhengen mellom islam og ufrivillige ekteskap ble dysset ned, samtidig med at vitnesbyrd fra unge innvandrerkvinner i Europa, i Norge spesielt representert ved Jeanette (oppvokst i Norge og tvangsgiftet i Pakistan i ung alder) og Nadia (oppvokst i Norge og som ble dopet ned og ført i bil til Marokko der hun ble forsøkt giftet bort), og kanskje særlig ved drapet på svenskkurdiske Fadime Sahindal (26) i 2002, satte tvangsekteskap ugjenkallelig på den offentlige agendaen. Myndighetene ”pøste penger inn” for å få løst problematikken (nå er det vel snakk om rundt 70 millioner i året), og de samme som hadde brukt årevis på å bortforklare fenomenet var nå eksperter på å løse det. Ja, selv muslimske organiseringer var nå løsningsekspertene, til tross for at det altså ikke har noe med islam å gjøre.
Når vi så skriver 2010 er status i Norge at flere erkjenner at ufrivillige ekteskap også har noe med islam å gjøre og aldri har antallet kjente tilfeller av problematikk knyttet til ufrivillige ekteskap vært høyere. Men det første har ”selvsagt” ikke noe å gjøre med det siste – og derfor kommer vi heller aldri problemet inn på klingen. Norge gjør det som er mest behagelig; det satses millioner på hjelp til ofrene eller potensielle ofre. Å fjerne praksisen fra norsk jord vil derimot kreve mer ubehagelige tiltak, og slike ubehagelige tiltak er det ikke så mange politiske partier som ønsker å gjennomføre i sitt navn. Dertil kreves at flere faktorer sees i sammenheng, og det er jo en særdeles krevende (politisk) oppgave.
Derfor er debatten om antallet gjort høyst uklar. La meg bare presisere det faktum at det ikke eksisterer noen statistikk over andelen tvangsekteskap, og det har det heller aldri gjort. Det er også høyst tvilsomt at det noen gang vil eksistere noen fullgod statistikk på området, det vil rett og slett være umulig å kartlegge – ikke minst fordi praksisen er forbudt ved lov. Ergo er det helt umulig å hevde at antallet er stabilt, går ned eller for den saks skyld; går opp. Samtidig er det på dette området, som så mange andre områder, mulig å finne noen indikasjoner på andelen ufrivillige ekteskap. Noen indikasjoner er mer treffsikre enn andre, for eksempel andelen som ber om hjelp i tilknytning til ufrivillige ekteskap, men det fordrer igjen at denne tellingen foregår gjennom én kanal. Det gjør det ikke i dag. Ulike organisasjoner, både av privat og offentlig karakter, jobber med problematikk knyttet til ufrivillige ekteskap, og for flere kan dette være en nødvendig inntektskilde. Da er det neppe særlig attraktivt å publisere tall som ikke korresponderer med bevilgningene og som kanskje kunne bety mindre bevilgninger ved neste korsvei. Deretter kan noen organisasjoner være mer attraktive enn andre, men det trenger ikke å bety at hjelpetrengende ikke søker hjelp hos flere og slik sett ender opp i flere statistikker med ett og samme problem. Usikkerheten til tallene er altså store. Men problemet er like reelt.
Det vet også politikerne, og derfor utnyttes ethvert tall til egen fordel. For å ta en ”Lysbakken”: Når det meldes om økning i henvendelser angående problematikk med ufrivillige ekteskap, ja da er det hjelpearbeidet som fungerer. Flere vet hvor de skal henvende seg for å få hjelp. Meldes det derimot om nedgang i antall henvendelser, da er det dialogen og forebyggingen som har hjulpet. Eller vi kan ta en ”Jensen”: Økningen beviser at regjeringens politikk ikke virker. Nedgang forteller om upålitelig statistikk. Sant/usant? Ja, til alt.
Vi vet altså ikke. Så kommer de viktige spørsmålene: Hvordan kan vi få mer sikker kunnskap? Og finnes det tiltak som kan iverksettes som kan stoppe praksisen?
La meg starte med det åpenbare: Få tallene på plass. Det innebærer at alle tall, fra privat til offentlig, går gjennom én kanal. Hvis noen skulle hevde at dette innebærer mer byråkrati og sendrektighet vil min påstand være at det beror på uvilje. En slik rapportering kan gjøre både raskt og effektiv, hvis den i utgangspunktet legger opp til det. Statsråd Lysbakken må derfor få på plass et registreringssystem som alle organisasjoner som jobber med problematikken rapporterer etter, gjerne nettbasert. Slik systemet er lagt opp i dag, ville det være naturlig at registreringsbasen ble lagt til IMDi, som også får ansvaret for systematisering, regelmessig oppdatering og publisering. Anonymiserte data fra denne basen gjøres også tilgjenglige for videre forskning på feltet.
Deretter; ja, alle de tiltak som handler om hjelp og forebygging, om det så gjelder kriseleiligheter, integreringsrådgivere, konferanser og annet, fortsett med det, men vi må også tenke videre; det må etableres systemer som i størst mulig grad forhindrer at ufrivillige ekteskap kan gjennomføres. Da må vi ta stilling til en del ubehagelige spørsmål, for eksempel: Hvem er det fenomenet gjelder? Har alder noen betydning? Kan fenomenet benyttes for å oppnå noe annet?
For å ta det siste først: Ekteskap er den enkleste veien for varig opphold i Norge. Det er derfor åpenbart at herboende kan bli utnyttet som et levende visum, gjerne til gjenværende familie i opprinnelseslandet. Dernest: fenomenet er særlig utbredt i den muslimske verden, eller mer generelt: fenomenet er utbredt i kollektivistiske, patriarkalske kulturer. Til sammen er disse to faktorene en vinn-vinn-situasjon for en videreføring av opprinnelseslandets kultur her: Ikke bare ”får” ens barn en ”passende” ektefelle, ektefellen får også visum til Norge. Jeg tror ikke det er mange slike ekteskaper som går den andre veien, for å si det slik. Og ja, alder har betydning. Det er enklere å få en ung person til å inngå et uønsket ekteskap, idet yngre har mindre erfaring og utdanning enn eldre. Det vil også være enklere å få en ung person disiplinert inn i ektefellens medbrakte kultur, enn det vil være for en person som kanskje har fullført legeutdannelsen eller har vært flere år i jobb.
Ergo handler det om å bestemme seg for politiske tiltak. Det er bare så inn i hampen at Danmark har gjort det. Og enda verre at FrP ønsker det samme. Da kan jo ikke de andre partiene gå for slike tiltak, og i alle fall ikke så lenge SV styrer integreringsskuta. Så da gjelder det å finne opp hjulet på nytt — og det kan ta noe tid.