Rita Karlsen, HRS
Men så oppdaget den ene etter den andre at fullt så enkelt var det ikke likevel. For det er faktisk slik at også foreldre i dette landet har plikter knyttet til sine rettigheter, for eksempel relatert til barnetrygden, samtidig med at foreldre plikter å gi sin barn for eksempel god helse og opplæring – som også kan kreves med loven i hånd.
Opplæring er for eksempel nedfelt i opplæringsloven. Vi har ingen skoleplikt her til lands, men vi har en opplæringsplikt. En står for eksempel fritt til å undervise eget barn hjemme eller sende barnet til utlandet for å få sin opplæring der. I Norge har stort sett alle barn i skolepliktig alder vært å finne på norske skoler, der et forsvinnende fåtall har for eksempel mottatt hjemmeundervisning. Men – til tross for det minimale omfanget – følger det likevel i opplæringsloven et eget kapitel om tilsyn og kontroll, fordelt på henholdsvis stat og kommune, som også fanger opp hjemmeundervisning.
I § 14-1 fremkommer statens ansvar:
Departementet gir råd og rettleiing i spørsmål som gjeld verksemder etter denne lova og skal elles samarbeide med kommunar, fylkeskommunar og eigarar av private skolar for å sikre eit godt og likeverdig opplæringstilbod i samsvar med lov og forskrifter.
Departementet fører tilsyn med verksemder etter denne lova og skal i den samanheng ha tilgjenge til skoleanlegg og dokumentasjon.
Dersom det blir oppdaga forhold som står i strid med denne lova eller med forskrifter gitt med heimel i lova, kan departementet gi pålegg om å rette på forholda.
Departementet kan gi forskrifter som pålegg dei ansvarlege for opplæringsverksemd etter denne lova og dei som mottar slik opplæring å gi opplysningar og delta i evalueringar og rapportere om forhold som er av betydning for evaluering av opplæringsverksemda som er omfatta av denne lova.
La oss spesielt merke oss tre stikkord i lovparagrafen over: departementet er tilsynsorgan og skal således ha tilgang til dokumentasjon. Departementet kan pålegge at forhold endres.
I § 14-2 fremheves kommunens ansvar, og her i særdeles de som ikke er på skolen:
Kommunen fører tilsyn med den pliktige opplæringa for barn og unge som ikkje går på skole, og kan òg kalle dei inn til særskilde prøver. Kommunen skal krevje at barnet eller den unge skal gå i skole dersom dei krava lova her med forskrifter stiller til heimeopplæringa ikkje er oppfylte.
Sistnevnte paragraf tydeliggjør hvor homogent Norge har vært. Det har ikke vært noen utfordring at norske barn i skolepliktig alder ikke befinner seg i landet, men et annet sted (uten at vi engang vet hvor). Skulle jeg for eksempel undervise mitt barn hjemme, må jeg også tåle at mine undervisningsevner ble målt via mitt barns skoleprestasjoner. Kommunen kan kalle barnet inn til en særskilt prøve og komme med sin dom; enten gjør jeg en god nok jobb idet barnet fyller de pålegg som følger av opplæringsloven eller så dømmer kommunen min innsats så dårlig at det kreves at barnet skal gå i skole.
Kommunen vil ved overgående fremgangsmåte følge de plikter som ligger i opplæringsloven, og det er det departementet som skal ha overoppsyn med.
Men det kan synes som om departementet prøver å komme seg unna sitt ansvar, om vi lytter til kunnskapsminister Kristin Halvorsen (SV) sine svar i dagens spørretime på Stortinget.
La meg først presisere: Nei, det er ingen enkel problematikk at barn i skolepliktig alder ikke møter på skolen. Noen kan holdes hjemme, andre kan være på gode privatskoler i utlandet, atter andre på elendige skoler, om skole i det hele tatt. Noen er med familien, noen med en forelder, andre uten foreldre. Spekteret er stort, og det eneste riktige å si er at ingen kjenner til de faktiske forholdene: vi vet ikke hvor mange det omfatter, vi kjenner verken utdannelse- eller omsorgssitasjon, vi vet ikke hvor de er og hvor lenge de eventuelt er der, og vi vet ikke hvordan det går med dem ved retur til Norge. (PS: HRS har kommet med en rekke forslag, både i overnevnte rapport og i en rekke artikler. Ikke minst mener vi det må opprettet et nasjonalt elevregister for å få en viss oversikt over problematikken).
Men det verste er at det ikke synes å være noen politisk vilje til å gjøre noe med problemet.
Med HRS-rapporten i 2004 avstedkom det en debatt om hvor mange dette kunne omfatte. Vi antydet, ut fra estimat fra norske ambassader i sentrale land, at det kunne dreie seg om lag 5.000 barn som er ute av landet til enhver tid (omfattet også barn utenom skolepliktig alder). Det ble det ”bråk” om, og det ble hevdet at tallet var sterkt overdrevet. SSB fikk så i oppdrag å komme med et ”riktigere” tall, hvilket de i sin rapport forklarer er umulig. SSB kunne fortelle om andelen som er registrert ut av landet, og med respekt å melde: det er ikke disse som er problemet. Men det brydde i departementet seg nevneverdig om. De slo på tromma i offentligheten og hevdet at de var glad de hadde fått ”håndfaste tall”.
Men departementet skjønte kanskje at det ikke nødvendigvis var slutt med dette, og definerte derfor et forskningsoppdrag om tematikken. Oppdraget ble gitt til Høgskolen i Oslo, og rapporten, som blant annet foreslo norskopplæring og aktiv bruk av det norske språk – i Pakistan (!), havnet forhåpentligvis der den hørte hjemme; i søpla.
Uansett fikk vårt arbeid betydning. For nettopp gjennom vårt arbeid ble langt flere klar over at det manglet retningslinjer for hva man skulle gjøre når skolebarn forsvinner eller uteblir. Oslo kommune grep raskt fatt i dette, og utarbeidet i rekordfart retningslinjer for hvordan ulike aktører skal opptre hvis barn forsvinner eller uteblir fra skolen. Men også Oslo kommune kom til kort når det gjelder barn som (allerede) er i utlandet. Dette er da også et arbeid som HRS mener først og fremst er et statlig ansvar å ta det overordende grep over.
Men i dagens spørretime går kunnskapsminister Halvorsen langt i å påstå at dette ikke er statlig, men et kommunalt ansvar. På spørsmål fra FrPs Mette Hanekamphaug, og med oppfølgingsspørsmål fra Per-Willy Amundsen (FrP), viste Halvorsen med all tydelighet at dette er et felt hun ikke behersker.
Fra FrP ble det etterlyst muligheten for et nasjonalt elevregister, vittig nok et forslag som SV selv har programfestet – noe FrP ikke unnlot å minne Halvorsen om, og som dertil SV tidligere har talt varmt om – sammen med ”pisken”; innvandrere kan miste barnetrygd.
Men Halvorsen svarte i spørretimen at det er ”for vanskelig” med et nasjonalt register. Hun prøvde seg på en forklaring som hun enten knapt nok tror på selv, eller som hun ikke har forstått – nemlig at det er tidsetterslep i registreringen. Husker jeg riktig sa hun at elevregistreringen foregår i november, så vidt jeg vet er det riktige innen 1.oktober (mer om dette kan du lese i vår rapport fra 2009, der vi avdekket at det er differanse på i underkant 4.000 på andelen barn registrert i Norge i skolepliktig alder og andelen elever i grunnskolen).
Halvorsen fortalte dessuten, med en viss underlig triumferende stemme, at det i 2003 var 83 barn som ikke møtte til skolestart, og at dette tallet i 2008 var redusert til 15. Det er tall som hun antakelig har fra statssekretær Lisbet Rugtvedt, som kommuniserer de samme tallene i Nettavisen.no. Ja, la oss forvirres inn i det hinsidige; hva forteller disse tallene? Jo, i 2003, da det knapt eksisterte rutiner for dette, har man funnet at 83 ikke møtte til skolestart, men hvor mange var totalt borte fra osloskolene? Hvor mange av de som var borte hadde ”gyldig grunn” – dvs. foreldrene hadde formidlet til rektor at poden skal gå på skole ett år eller to i ett eller annet land, hvilket igjen tilsier at rektor ikke har noen plikt til å melde videre om fraværet.
Deretter prøvde Halvorsen å fortelle at et nasjonalt elevregister ikke har noen hensikt, fordi det skal reageres øyeblikkelig når barn blir borte fra grunnskolen. Men det er ikke det vi prater om. Handle er det riktignok kommunene som har ansvaret for i forhold til det enkelte barn, men det er statens ansvar å få oversikt over hvor mange barn i skolepliktig alder som ikke er å finne i norske skoler. Som enhver annen statistikk kan det være etterslep, etterregistreringer og eventuelle feilkilder, men vi ville like fullt fått en oversikt, En oversikt mangler i dag. Sannsynligheten er stor for at dette er tusenvis – og at mange av disse er i utlandet. Men den delen av problemet ville ikke engang Halvorsen ta i; hun regelrett konstaterte at vi ”ikke kan hente barn i utlandet, så det er en problemstilling som er vanskelig å gjøre noe med”.
Kanskje man skal minne Halvorsen om at de samme barna gjerne har foreldre, en eller begge, i Norge? At foreldrene gjerne kan være trygdemottakere av en eller annen karakter, også med barnetrygd, til tross for at man har prøvd å innskrenke sistnevnte. Det betyr således at pengene er mer verdt for staten enn barna – hvilket kan bli en dyr lærdom på sikt.
Halvorsen prøvde også, ved å dytte Loveleen Brenna, lederen av Foreldreutvalget for grunnskoleopplæringen, foran seg som sannhetsvitne: Brenna har nemlig sagt at barn som forsvinner fra skolen ikke er et typisk innvandrerproblem. Men kan den samme Brenna kildebelegge sin påstand? Ikke så langt jeg har sett, med mindre hun belegger det med HRS’ sine vurderinger knyttet til etnisk norske barn i Spania (jf. tidligere refererte rapport ”Ute av syne, ute av sinn”).
Og kom igjen’a Halvorsen: motbevis det!