Hege Storhaug, HRS
Som rights.no har skrevet om tidligere i dag, er det full splid i Aps integreringsutvalg om lovforbud mot ansiktstildekning. Da jeg leste uttalelsene til de ulike representantene i dagens VG, ble jeg en smule oppgitt: det er prinsippløsheten som råder. Slik blir det når man ikke våger å bruke fornuft og ta klart standpunkt, antakelig fordi man frykter ublide etiketter slengt etter seg. Man skal tilfredsstille alle leirene.
Jeg er overbevist om at Ap hadde tjent på å ta utgangspunkt i debatten ved å tone ned burka (og dermed islam), og løfte frem det åpne samfunnet, slik ikke minst Niclas Sarkzoy gjorde det under debatten tidligere i år Frankrike: ”I vårt land kan vi ikke akseptere at kvinner er fanger bak en skjerm, avsondret fra alt sosialt liv, berøvet all identitet. (…). Burka er ikke et religiøst symbol. Det er et symbol på underdanighet, et symbol på nedverdigelse. (…). Det er ikke velkomment på den franske republikkens territorium” (The Times 23.juli 2010).
Enhver sannhetssøkende og fornuftig person vet meget godt hva som ville ha skjedd på autopilot dersom en eller annen gruppe – kvinner eller menn – under henvisning til frivillighet dekket ansiktet i det offentlige rommet. Egentlig burde noen ta på seg oppdraget snarest, slik at vi slipper å bruke mer energi på denne repeterende debatten.
Ansiktstildekning har vært til bred debatt i nesten alle Nord- og Vesteuropeiske land de siste årene nå, så også nylig i Danmark. Dansksyreren Naser Khader, Det Konservative Folkeparti, fremsatte forslag om forbud sommeren 2009, og en bred debatt fulgt i kjølvannet av utspillet. Debatten ble imidlertid lagt død av det juridiske embetsverket, som agerte motsatt av det franske embedsverket. Til Folketinget året etter skrev nemlig juristene i embetsverket at de var ”mest tilbøyelig til å mene” at det kunne reises ”vesentlig tvil” om et slikt forbud ville være i overensstemmelse med grunnloven og Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen (EMK). Dermed gikk justisministeren fra samme parti ut og sa at ”det sier seg selv at verken jeg som justisminister eller et parti som Det Konservativ Folkeparti kan gå inn for et forslag som åpner for den slags rettslige spørsmål”.
Karen Jespersen, nå regjeringspartiet Venstre og leder av integreringsarbeidet i Folketinget, var mildt sagt lite fornøyd. Hun pekte på at Frankrike hadde falt ned på en helt annen vurdering, nemlig at av ”hensynet til den offentlige orden, som også nevnes i EMK (artikkel 9, punkt 2)”, kan religionsfriheten innskrenkes. Men i Danmark hadde ikke juristene gjort jobben sin, slik embetsverket hadde gjort i Frankrike, mente Jespersen, der det i Frankrike ble levert argument for å kunne innskrenke religionsfriheten ved et forbud mot ansiktsmaskering. Dermed hadde politikerne et helt annet utgangspunkt for å ta en selvstendig vurdering. Derfor la den franske justisministeren vekt på at burka og niqab strider mot menneskelig verdighet og likestilling, og at plaggene også kan utgjøre en sikkerhetsrisiko, da hun la frem forslaget om forbud. Hovedargumentet var at plaggene strider mot hele fundamentet i Frankrike; frihet, likhet og brorskap.
I en kronikk i Jyllands-Posten 16.august 2010 argumenterte Jespersen videre slik: ”Vi har religionsfrihet i Danmark. Til den hører også at man ikke må diskrimineres på grunn av sin religion. Men § 70 (i grunnloven, min merknad) betyr ikke at man kan gjøre alt i religionens navn. Som menneskerettighetsdomstolen har gjort klart: Religionsfriheden ’beskytter ikke en hvilken som helst handling som er motivert eller inspirert av en religion eller overbevisning, og garanterer ikke alltid retten til å oppføre seg på en måte som dikteres av en religiøs overbevisning’. Dette fremheves således i to dommer som Justisministeriet selv nevner (Dogru mot Frankrike, Sahin mot Tyrkia). Sagt på enkelt dansk: Man kan ikke kle seg på en hvilken som helst måte i en hvilken som helst sammenheng under henvisning til at man ikke må diskrimineres på grunn av sin religion.”
Høsten 2010 lovet Jespersen omkamp, og utfallet av den pågående kampen kan, slik jeg ser det, gå begge veier. I Danmark, som i de fleste andre europeiske land kjempes det ikke minst en innbitt kamp om tolkning av menneskerettigheter, som vi så over her, særlig hvilke menneskerettigheter som skal ha forrang for andre menneskerettigheter. Kort summert opp går debatten langs aksen kvinners frihet, et åpent samfunn og sikkerhet, eller uinnskrenket religionsfrihet.
Hvor tanketomt og direkte uriktig det resonneres fra Ap-hold nå, vitner ikke minst Lubna Jaffery Fjell om når hun sier ”Vi har ytringsfrihet i Norge og da har man lov til å gå kledd som man vil”. Nei, Fjell, det kan vi ikke, og det er det merkelig at du ikke har fått med deg. Eller; det vet du nok egentlig meget godt. Men, som sagt, i denne debatten er ofte fornuften den første aktøren som ryker ut. Jeg er nemlig overbevist om at Fjell vet at hun kan ikke marsjere nedover Karl Johan, la oss si kun iført tangatruse. Ei heller i nazi- eller politiuniform. Det er i dag uttalte og ikke uttalte klesreglement i svært mange sammenhenger. Viktigst av alt er derimot friheten i et åpent samfunn. Da fordres det åpne ansikt.
En oppfordring til Ap: ton ned islam, burka og niqab, og løft frem frihetsverdier, sikkerhet og offentlig orden.
For ordens skyld; det franske forbudet mot ”å skjule ansiktet i offentligheten” innebærer 150 euro for brudd på loven, samt et obligatorisk kurs i franske verdier. Den som tvinger kvinner inn i heldekkende plagg straffes imidlertid langt hardere. De skal kunne bøtelegges med hele 30 000 euro og idømmes ett års fengsel. Unntatt fra forbudet er «gudshus åpent for publikum» (Independent.co.uk 8.oktober 2010).