Hege Storhaug, HRS
Gunnar Skirbekk markerte seg kraftig i debatten om hijab til politiuniformene. Han var ikke i tvil om at politiet må legge private verdimessige synspunkt til side når de er i tjeneste
Nå er Skirbekk på banen med en bok som forhåpentligvis vil vekke debatt, ikke minst fordi Jens Stoltenberg har tonet flagg hva gjelder velferdsstatens fremtid: I fjor nedsatte Stoltenberg Brockmann-utvalget som skal vurdere velferdsstatens fremtid i lys av migrasjon. Et tydelig signal om at ”helsa” til velferdsstaten de kommende årene er i fare.
Det mener Skirbekk også. Til Klassekampen peker han på passivisering av folk kontra det som var det store prosjektet i forrige århundre: å sikre at den enkelte oppnådde personlig frihet.
Vi må få en breiere oppfatning av velferdsstaten enn vi har i dag. I dag handler det meste om at vi skal sikre folk materielle goder, og vi har helt glemt at å drive en velferdsstat, dreier seg om å gjøre folk autonome, sier Gunnar Skirbekk.
Filosofiprofessoren mener velferdsstaten er truet og tror diskusjonen om hva velferdsstaten faktisk er, er en av norske politikeres viktigste utfordringer i dag.
– Et sosialdemokratisk parti må takle grunnleggende, moderne vitenskapsteoretiske spørsmål. Men det gjør ikke Arbeiderpartiet i dag. Både i spørsmålet om hijab og i debatten om mastene i Hardanger viser de at de ikke har begrepsapparatet i orden. De mangler grunnleggende diskursiv rasjonalitet, sier Gunnar Skirbekk.
I går lanserte filosofiprofessoren boka «Norsk og moderne» på Res Publica. Boka, som er en undersøkelse av tilblivelsen av den norske moderniteten, kom til etter at han på sine mange utenlandsreiser ofte har blitt konfrontert med spørsmålet om det særegne skandinaviske og norske. Det som er blitt vanlig å kalle «den nordiske modellen», kjennetegnet av et godt utbygd velferdssystem kombinert med økonomisk effektivitet, blir ofte henvist til som et ideal i andre lands politiske debatter. Men velferdsstaten er ingen evig størrelse, og én av truslene den nå står overfor, er våre politikeres manglende evne til å håndtere de store debattene, mener Skirbekk (min uthevelse).
Mange lever i villfarelsen om at velferdsstaten ble født og vokste frem etter andre verdenskrig. Nei, sier Skirvbekk, vi må tilbake til 1800-tallet og fremveksten av de sterke folkelige bevegelsene. Her går han rett inn i kjerne av dansk debatt: den avgjørende sammenhengskraften, det brede folkelige fellesskapet – som er en forutsetning for tillit og en raus velferdsstat.
Når man snakker om den norske modellen, er det ofte med tanke på velferdsstaten slik vi kjenner den fra etterkrigstida og framover. Dette er en misforståelse, mener Skirbekk, som i «Norsk og moderne» går tilbake til 1800-tallets embetsstat for å finne røttene til dagens velferdsstat.
– Den nordiske modellen er ikke en svevende størrelse. Den er forankret i en nordisk virkelighet, og dens vellykkethet er forankret i enkelte førpolitiske vilkår, sier Skirbekk.
En vanlig misforståelse er at den norske velferdsstaten ble gjort mulig i etterkrigstidens Arbeiderpartistat. Men vi må lenger tilbake enn som så, tror Skirbekk, som finner forklaringen til muliggjørelsen av den nordiske modellen i den lutherske embetsstaten som var dominert av sterke folkelige bevegelser. Denne kombinasjonen var det bare skandinaviske land som hadde, ifølge Skirbekk.
– Fra 1814, rådde embetsstanden alene. Det var unge, utdannede teologer og jurister. I et fattig land uten adel, rådde de så å si over himmel og jord.
Det spesielle med den norske embetsstanden, var at de var tjenestemenn samtidig som de var politikere, noe som i andre land ville vært uhørt.
Folkelige bevegelser
Men den særnorske moderniseringsprosessen ville ikke vært den samme om ikke Norge var preget av sterke folkelige bevegelser, som haugianerne, arbeiderbevegelsen og bondebevegelsen. Disse sto for modernisering og dannelse nedenfra, i motsetning til det vitenskapsbaserte moderniseringsregimet som kom ovenfra.
Idealet i de folkelige bevegelsene den gang var hardt arbeid, nøkternhet og aktiv deltakelse i den offentlige samtalen. Slik ble folk gjennom disse bevegelsene lært opp i politikk i praksis. Selvsagt var det klassemessige og sosiale spenninger. Likevel var samfunnet preget av folkelig tillit på tvers av forskjellene. Hvordan var dette mulig?
– For det første var embetsstanden ikke særlig rik, i hvert fall ikke i europeisk målestokk. Dessuten levde de forholdsvis nært folket, og så at mange av kravene ikke var helt urimelige.
Da parlamentarismen ble innført i 1884, gikk de folkelige bevegelsene inn i de politiske partiene Venstre, Høyre og etter hvert Arbeiderpartiet. Det er disse partiene som skal rede grunnen videre for den norske modellen gjennom mellomkrigstida, og derfor kan ikke Arbeiderpartiet ta æren for den norske velferdsstaten helt alene, mener professoren.
– Den relativt egalitære politiske kulturen var allerede på plass før århundreskiftet.
Skirbekk peker på lovverk som vokste frem i mellomkrigstiden, i tillegg til felles utdanning og arbeidet med økonomisk utjevning. De ulike velferdsordningene som vokste frem, hadde en sentral intensjon: å frigjøre individene, gjøre dem autonome.
Intensjonen med de ulike velferdsordningene som kom på plass, som for eksempel sykeforsikringen, var å gjøre menneskene autonome, som vil si å gi dem personlig frihet, ikke bare å fø dem og gi dem materielle goder. Dét er en vesentlig forskjell, understreker Skirbekk.
– Det var dette prinsippet vi gjorde oss ute av stand til å forstå på 1980-tallet, da alt ble snevret inn til et svært smalt frihetsbegrep som fikk oss til å tro at vi var frie så lenge vi kunne velge på markedet.
Derfor var det paradoksalt nok når vi trodde alt virkelig gikk bra, at det faktisk ikke gjorde det lenger. Og filosofen mener at om velferdsstaten skal bevares framover, har politikerne betydelige utfordringer.
Til dagens politikeres forsvar, må det sies at de har å gjøre med en politisk situasjon som er langt mer komplisert enn for et par hundre år siden. Tidligere holdt det å kunne et og annet om statistikk og brokonstruksjoner. Nå har utfordringene blitt mer kompliserte, og det gjør det vanskeligere å være på høyde med sin tid, mener Skirbekk.
Utfordringene i dag er ikke minst knyttet til innvandringen, mener Skirbekk. Men han peker også på bevisstgjøring av norsk ungdom. Vi bør alle kjenne landets historie, noe HRS har påpekt mangfoldige ganger, ikke minst i et demokratisk lys: Verken demokrati eller velferdsstaten kom seilende på ei fjøl og er gitt til evig tid. Vi må vite hvem vi er for å kunne gå den riktige veien videre
– Vi er nødt til å vite hvor vi er, kjenne til historien. Gjør vi ikke det, faller vi utenfor. Og det gjelder ikke bare innvandrere, men også norske ungdommer. For å sikre det, er vi først og fremst avhengig av å ha et godt skolevesen som er felles for alle. Og vi må selv lære oss å stille krav til oss selv og andre. I dag bedriver vi en slags selv-idiotisering ved å stille minst mulig krav. Autonomien må gjenreises, sier han, og uttrykker en forsiktig optimisme for framtida:
– Pessimist er bare den som ikke deltar, sier han.
Gunnar Skirbekk burde definitivt blitt hanket inn av Stoltenberg til Brochmann-utvalget.