Rita Karlsen, HRS
Da var da faren og datteren besøkte helsestasjonen (vårdcentralen) at han fortalte at jenta skulle dra på en ferietur sammen med sin tante til Kenya. Ifølge faren krevde da sykepleieren å få treffe og undersøke jente etter retur til Sverige. Faren mente dette var helt unødvendig og viste til at ”jenta ikke lengre” var underlagt barnevernet (BVC, Barnavårdscentralen).
Senere samme dag skal sykepleieren ha snakket med mor. I samtalen fortalte sykepleieren at hun fryktet at jenta kunne bli kjønnslemlestet i Somalia (som grenser til Kenya). Moren påpekte da at jenta skulle til Kenya, og at jentas far er en sterk motstander av kjønnslemlestelse.
Men sykepleieren lot seg ikke berolige av dette, og rapporterte om en mulig forestående kjønnslemlestelse til de sosiale tjenestene. Men bekymringsmeldingen kom samme dag som jenta reiste til Kenya.
Sosialnemnda innkalte dermed til et møte etter sommeren, der sykepleieren hadde med seg en overlege i støtte for sin sak. Men møtet ble avbrutt idet faren ble fornærmet fordi han følte seg behandlet krenkende.
På telefon med familien forklarte nemnda at en medisinsk undersøkelse var den eneste måten for foreldrene å bevise at jenta ikke hadde blitt kjønnslemlestet. Faren gikk med på det – under forutsetning at hvis jenta ikke var kjønnslemlestet måtte sosialtjenesten betale skadeserstatning (!).
Det kunne ikke nemnda godta. Dermed ble det iverksatt en formell utredning og et halvt år senere ble det besluttet å politianmelde saken. Foreldrene ble forhørt fem måneder senere, og deretter ble det utnevnt et særskilt verge for jenta.
Med vergens tillatelse ble det vedtatt å foreta en undersøkelse av jenta.
Og her starter bråket:
For ifølge Diskrimineringsombudsmannen (DO) ble jenta hentet av politiet på skolen, som refereres til ”under svært krenkende forhold”. Deretter skal det ha blitt foretatt en fullstendig gynekologisk undersøkelse av jenta.
Undersøkelsen skal ha konkludert med at jenta ikke var kjønnslemlestet.
Dermed ble saken henlagt fra politiets side.
Men det ga vann på mølla til jentas foreldre. De gikk med saken til DO, som tok den til rettsapparatet.
Her fant tingretten ut sykepleierens mistanke om forestående kjønnslemlestelse direkte kunne relateres til familiens somaliske opprinnelse.
Deretter kom tingretten til at ”foreldrenes reaksjon” på at de ble mistenkt for å ha begått en forbrytelse mot sin datter ”ikke i seg selv kunne være et grunnlag for politianmeldelse”.
Videre påpeker retten at ”kommunen egentlig ikke gjorde noen utredning”, hvor de viser til at kommunen ikke kontaktet jentas lærer eller andre som sto jenta nær for å søke mer klarhet i saken.
Ifølge tingretten har heller ikke kommunen lykkes med ”å bevise at de ville ha politianmeldt på et like sviktende grunnlag om det var etnisk svenske foreldre som var mistenkt for en alvorlig forbrytelse mot sitt barn, for eksempel mishandling eller seksuelle overgrep”.
For den ”alvorlige krenkelsen” ble foreldrene tilkjent 15.000 kr. hver og jenta 30.000 kr. DO hadde bedt om 100.000 kr. til hver av foreldrene og 150.000 kr. til jenta.
Dommen ble anket, men er nå rettskraftig etter at lagmannsretten og Høyesterett har besluttet å avvise anken.
Dommen er en tragedie for Sverige generelt og jenter som kan utsettes for kjønnslemleste generelt.
For det første: Sykepleierens bekymring er reell. Kjønnslemlestelse er en velkjent praksis blant somaliere, ifølge Verden helseorganisasjon blir om lag 98 prosent av jentene i landet lemlestet, og det er også kjent at praksisen ikke legges igjen ved landegrensen. Det er videre kjent at somaliere i Vesten tar med sine døtre tilbake til Somalia for å få de lemlestet der, i frykt for at det skal bli oppdaget hvis overgrepet skjer i et vestlig land (da de vet det er forbudt). Samtidig kan det vekke for stor mistanke hvis de oppgir at de skal til Somalia, derfor sier de fleste at jentene skal på ferie til et annet land (typisk nabolandet Kenya). Deretter velger ofte foreldrene ikke å dra selv med jenta, men typisk drar en onkel eller tante. Dette fordi om det nå, mot alle odds, skulle oppdages at jenta er lemlestet, så kan de skjule seg bak at de ”ikke visste”.
For øvrig biter jeg meg merke i at jenta tydeligvis har vært under barnevernet tidligere, idet faren argumenterer med at jenta ”inte längre hörde till bvc” – hvilket i seg selv burde iverksette noen alarmklokker.
Så til jentas far, som er en ”slik sterk motstander av kjønnslemlestelse”. Det forteller de aller fleste somaliske fedre, selvsagt. Men om de mener det, ja se det er en helt annen sak. Og denne farens sterke motstand mot lemlesting synes ikke å strekke seg langt. Han, for å si det mildt, samarbeider ikke akkurat med helse- og sosialtjenesten. Han er særdeles opptatt av seg selv, og det han mener er krenkende. Dertil forlanger han penger, ja skadeerstatning, hvis jenta ikke er lemlestet. Bare dette i seg selv burde politianmeldes.
Når så kommunens myndigheter ikke kan gå inn på en slik linje, forståelig nok, er det etter min mening også fullt forståelig at mistanken mot foreldrene og mulig lemlesting styrkes. Hva kan så kommunen gjøre? De mistenker at det er begått et alvorlig lovbrudd, en kjønnslemlestelse av en 10-årig jente, familien vil ikke samarbeide, ergo går de til politiet. Langt på vei som tatt ut av læreboka.
Men det mener altså ikke DO. Jeg har tidligere kommentert DOs aktiviteter, gjøren og laden og mener fortsatt at DO er på villspor i sak etter og sak, og dertil er aktivt med på å gjøre krenkelser til big business i Sverige. Så også i denne saken.
Verre er det at lovens voktere har latt seg forføre. Premissene denne dommen bygges på kan rives i filler av enhver som kjenner problematikken en smule:
1) Mistanken om lemlesting kunne direkte relateres til familiens somaliske opprinnelse. Selvsagt, etnisk svenske jenter kjønnslemlestes ikke.
2) ”Foreldrenes reaksjon” må nødvendigvis være en del av bildet i en alvorlig mistanke om grov forbrytelse mot eget barn. Hadde foreldrene samarbeidet heller enn å ha vært avvisende, følt seg krenket og krevd penger kunne en kanskje tro at barnets beste sto i sentrum.
3) At kommunen ikke gjorde noen ”utredning”, for eksempel kontaktet andre for å få bedre klarhet i situasjonen, tilsier at tingretten mener at kommunen skal drive egen etterforskning. Det er intet mindre enn sjokkerende.
4) Påstanden om at kommunen ville ha reagert annerledes om det var etnisk svenske foreldre som var mistenkt for en alvorlig forbrytelse mot sitt barn, vil nok avhenge av foredrenes reaksjon. Men dette har jo tingretten allerede avvist i pk.2.
Dommen er intet mindre enn en skandale, og enda mer skandaløst er det at anken er avvist.
Og ja: det var veldig uheldig at jenta ble hentet av politiet på skolen. Jeg vet ikke om det er snakk om uniformert politi, men i så fall er det enda mer uheldig. Derimot hadde neppe denne situasjonen oppstått hvis foreldrene hadde vært samarbeidsvillige, og selv tok jenta med til undersøkelse. Videre heter det at det ble foretatt en fullstendig gynekologisk undersøkelse. Det burde i så fall ikke være nødvendig, en klinisk observasjon hadde vært fullstendig for å ha avdekket de alvorligste og mest helseskadelige lemlestingene. Dog er det avskyelig at en gynekologisk undersøkelse skal gjøres til ”overgrep” som kobles til skadeerstatning. Til slutt: undersøkelsen konkluderte med at jenta ikke var lemlestet. Ja, kan så være, men så vet man også at tidsperspektivet i slike saker er svært avgjørende, jf. at det nesten tar ett år før jenta blir undersøkt. Men det vi kan konkludere med er at jenta ikke har blitt utsatt for noen av de mest alvorlige formene for lemlesting.
Evalott Mörelius, leder av Riksföreningen för Barnsjuksköterskor, mener dommen kan være svært ødeleggende hvis den får som konskevens at at sykepleiere ikke tør å melde fra fordi de er redde for å bli møtt med represalier – ettersom dommen koster penger for kommunen. Samtidig etterlyser hun barneperspektivet:
– Alltihop tycks ha blivit tokigt. Man ska naturligtvis inte diskriminera och misstankarna verkar väldigt vaga. Men generellt sett är det bättre att anmäla en gång för mycket än en gång för lite, så jag tycker inte att distriktssköterskan gjorde något fel.
Statadvokat Mats Sandmark sier forøvrig til Sveriges Radio Upplandsnytt at kommunen anmelder mistanker om overgrep mot barn på tynnere grunnlag enn i denne saken. Han frykter at kommunen i fremtiden vil vegre seg for å anmelde mistanke om kjønnslemelstelse.
Gratulerer DO og tingretten! Dere har med dette ikke bidratt til at Sverige går til helvete – dere har bevist at Sverige langt på vei er i helvete.
Vårdfokus: Dömdes för att ha tvingat tioåring till gynekologisk kontroll