Rita Karlsen, HRS
Fremveksten av islamistiske miljøer i Norge bør ikke overraske noen. Det samme har skjedd i alle europeiske land, og det har vært ”advart” mot utviklingen fra en rekke aktører, både innenfor og utenfor muslimske miljøer. Utfordringen har vært at enhver påpekning av radikaliseringen av muslimer, spesielt unge, er blitt nokså kontant avvist som stigmatisering. Da både ved å påpeke sammenheng mellom islam og terrorisme, eventuelt at ”varslerne” har falt fra islam eller er islamofobe. Endog har flere advart mot at bare det å påpeke fremvekst av islamistiske miljøer i seg selv vil kunne være en selvoppfyllende profeti. I et slikt klima sier det seg selv at man står rimelig sjakk matt til å foregripe utviklingen.
Derfor er det da kanskje også at Aftenposten, med ”varsleren” Jan Bøhler, understreker at Bøhler henter sin informasjon fra miljøene selv – og da dem som frykter radikalisering av egne miljø:
Leder i Oslo Ap og nestleder i Stortingets justiskomité, Jan Bøhler, mener man må gjøre mer for å forebygge fremveksten av ekstreme, islamistiske miljøer i Norge.
– Det siste året har jeg opplevd mer uro. Jeg er blitt oppsøkt av nøkkelpersoner i miljøer i Oslo som er bekymret for at flere nå tiltrekkes av voldelig ekstremisme, sier Bøhler.
Personene som har tatt kontakt med Bøhler, har selv minoritetsbakgrunn. De er bekymret over at personer i deres eget miljø blir radikalisert.
– Det er snakk om små, fanatiske grupper med voldelige sympatier, forklarer Bøhler.
Selvsagt frykter muslimer generelt at islamistiske grupperinger skal få vokse frem. En del av disse muslimene har da også kommet til Norge fordi de har rømt unna regimer der nettopp islamismen har makta – og da uløselig knyttet sammen i religionspolitikk. Det er jo også derfor dethar en avgjørende betydning hvem man lytter til, og særlig i den grad man mener at islam faktisk har så dårlige kår i Norge at det må tilrettelegges i det offentlige rom.
Muslimer jeg har god kontakt med i Pakistan er rystet over hvordan Norge tilrettelegger for organisert islam i Norge, og det altså selv om de er muslimer. Forklaringen er enkel: når du lever i et land som Pakistan kan det være et spørsmål om liv og død at din religiøse tro er privat. I Norge, og Europa for øvrig, går vi motsatt vei: I religionsfrihetens navn tilrettelegger vi også for ekstremisme.
La meg ta et eksempel: Før debatten om hijab til politiuniformen tok av, intervjuet jeg en politihøgskolestudent med pakistansk opprinnelse. Han er motstander av å åpne opp for hijab eller andre religiøse, private effekter til politiuniformen, da han mener det kan svekke enhetspolitiet og dertil utvikle seg til et eget ”muslimsk politi”. Men vel så interessant er hvordan han resonerer rundt sin egen rolle, i lys av at han er muslim selv. Når det for eksempel gjelder ramadan (muslimenes fastetid) så innrømmer han at han ikke kan følge den 100 prosent til alle tider – og han mener det er helt i tråd med islam:
– Har vi knallharde treningsøkter på skolen, må jeg tilføre meg næring. Ellers klarer jeg ikke å yte mitt beste. Dette åpner islam for. Hvis islam begrenser ens egen beste utvikling, har man etter min oppfatning misforstått hva islam står for.
Jeg har senere snakket med vedkommende flere ganger og ser tydeligere og tydeligere hans poeng. Samler man en del muslimer er det alltid noen som vil påta seg sjefsrollen som ”den beste muslim” og disse vil igjen søke å påvirke de andre. Hvis det da samtidig åpnes opp for at islams regler får ta del i det offentlige rommet, eller enda verre: bli styrende i det offentlige rommet, vil det være de liberale som først og fremst må ta støyten. Hijabdebatten til politiuniformen ble for eksempel utløst av en kvinne – som ”ikke kunne jobbe” i politiet uten hijab. Problemet med denne debatten ble derimot at det blir tap uansett utfall: sa man ja til hijab til politiuniformen gikk også prinsippet om ingen personlige og sivile effekter til politiuniformen tapt, sa man nei kunne det tolkes som brudd på religionsfriheten og som et tilnærmet yrkesforbud for denne gruppen (slik som blant annet Likestillings- og diskrimineringsombudet har argumentert).
For meg viser dette at vi har begynt i feil ende: Samfunnet har godtatt altfor mange særregler fra islam, dertil også påbud eller forbud som det ikke er engang er enighet om. Som politistudenten overfor fornuftig nok argumenterer: man faster ikke når man ikke kan yte sitt beste, og i hans øyne vil aldri islam være til hinder for ens egen beste utvikling. Det er heller ingen omforent enighet om at kvinner skal dekke seg til, og eventuelt hvordan denne tildekkingen faktisk skal være (for eksempel hijab, niqab, burka, chador), men likevel slår noen fast at slik tildekking er en plikt og at samfunnet derfor må tilrettelegge for de ulike plaggene. Hadde samfunnet tidlig vært tydelig på at ethvert valg, om det så gjelder for eksempel faste, bekledning eller halalmat, har sine konsekvenser, så ville også den enkelte måtte stå for både valgene og konsekvensene. Da ville deres valg, eventuelt påtvungne påbud/forbud av ektefelle, foreldre eller andre (som for øvrig i seg selv er forbudt), bli behandlet på lik linje med alle andre i samfunnet. Nå fungerer det slik at islams regler fremstilles som et ikke-valg for den enkelte muslim, og dermed at samfunnet heller ikke har noe valg. Symptomatisk nok i religionsfrihetens navn.
Så vil nok noen si at dette langt på vei kan være oppskriften på hvordan ekstremistiske muslimske miljøer kan utvikle seg. I så fall forteller det meg at vi ikke gir rom til liberale muslimer i frykt for å tirre de radikale eller de som har potensial for å bli radikale. Derfor har vi ”dialog” med miljøer som Islamsk råd og imamer som lyser ”fred” over eksempelvis Selbekk og hans familie når de samme imamene er fornøyd med sakens gang. Den innebygde trusselen om at familien Selbekk måtte leve i evig frykt hvis ikke unnskyldningen kom konfronteres derimot ikke, samtidig som det begynner å bli ”vel vanlig” med direkte trusler, slik som for eksempel når al-Qaida truer Frankrike for deres forbud mot ansiktstildekking.
Men akkurat dette synes ikke å forstyrre Jan Bøhler. For han har vært i Storbritannia for å studere hvordan britiske myndigheter forebygger terrorisme.
– Jeg ble ganske imponert over hvordan de tenkte. De bygger opp grupper med folk fra ulike moskeer og andre med nøkkelposisjoner i minoritetsmiljøene. Også politi og kommunale myndigheter deltar, forteller Bøhler.
Hvorvidt at spesielt moskeer er de riktige å ha ”dialog” med stiller jeg meg tvilende til. Bøhler fremhever derimot at det er viktig å være i dialog med personer i radikale miljøer.
– Vi må ikke gjøre dem til monstre, da kan vi skape slike monstre, advarer han.
Jeg kan være enig med Bøhler at det kan være viktig å ikke skyve personer i radikale miljøer enda mer bort, men det er stor forskjell på å være i en slik form for dialog og å gi de samme makt, for eksempel definisjonsmakt.
Aftenposten foreller videre at justisminister Knut Storberget (Ap) før nyttår skal legge frem en ny handlingsplan mot radikalisering. Men også Storberget er fanget i stigmatiseringsfella, idet han mener det er vanskelig å gå inn med tidlig forebygging i et miljø uten å stigmatisere en hel gruppe.
– Et av formålene er å ikke bidra til mer konflikt.
Han viser til såkalte exit-strategier som har vært brukt med stor suksess i nynazistmiljøet.
– Dette kan være bekymringssamtaler med ungdom på vei inn i uønsket miljø. Da mobiliserer man også familie og venner, det er noe av nøkkelen, sier Storberget.