Rita Karlsen, HRS
Uavhengig av om man er for eller imot (synlige) religiøse uttrykk, og om man er mer mot noe, for eksempel ansiktstildekking ved burka og niqab, enn noe annet, eksempelvis kippa, hijab, turban eller kors, er det likevel en prinsipiell diskusjon som må tas. For er det slik at det utelukkende er brukeren av symbolet som har retten på sin side?
Brukere av slike symboler viser til religionsfriheten og at det er menneskerett å få uttrykke denne troen. Begrunnelsen kan de for eksempel hente i EMK (Den europeiske menneskerettskonvensjonen) artikkel 9, som omhandler tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Her heter det:
1. Enhver har rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet; denne rett omfatter frihet til å skifte sin religion eller overbevisning, og frihet til enten alene eller sammen med andre og så vel offentlig som privat å gi uttrykk for sin religion eller overbevisning, ved tilbedelse, undervisning, praksis og etterlevelse.
2. Frihet til å gi uttrykk for sin religion eller overbevisning skal bare bli undergitt slike begrensninger som er foreskrevet ved lov og er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til den offentlige trygghet, for å beskytte den offentlige orden, helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.
”Stridens kjerne” kan således ligge i siste setning: Er den enes rett til å uttrykke sin religiøse tro mer opphøyd enn å beskytte andres rettigheter og friheter? Hvis noen er sterkt imot religiøse uttrykk, kan da de samme kreve at de ikke påtvinges slike uttrykk i en sitasjon der de selv ikke kan fravelge situasjonen?
I dagens klima er stridens kjerne først og fremst muslimsk bekledning. Ikke bare fordi at islam er en av de ideologiene med (strenge) krav til kleskodeks (for kvinner, men også for menn – hvis man tar Muhammed på alvor, hvilket ikke mannlige muslimske talsmenn i Norge gjør), men også fordi muslimer på et helt annen måte enn andre grupper har gjort krav på muslimske uttrykk i det offentlige rom. Først og fremst gjelder dette hijab, men vi har også de siste årene blitt presentert for en rekke ulike muslimske uttrykk og ulike særkrav, som for eksempel egen mat. Mye kan dessuten tyde på at mens andre demper seg ned, eller tar ansvar for valget av at religiøse særegenheter eller uttrykk er viktigere enn andre krav, for eksempel at menn i turban ikke kan kjøre motorsykkel uten hjelm, har muslimer tatt opp kampen med fritt å få presentere sine symboler.
Det er min rett, hevdes det med stadig forsterket styrke, uten at de samme synes spesielt opptatt av deres rett kan oppleves som krenkende for andre.
For kort tid skrev sosialantropolog Britta Mogensen en artikkel her på rights.no, som nettopp handler om det krenkende sløret. Og da ikke ut fra brukeren, men ut fra mottakeren. Mogensen presenter oss for Britt, som skal opereres. Britt møter opp fastende og får vite at hun som insulinkrevende diabetespasient antakelig vil bli operert først. Legen som møter Britt bruker hijab. For Britt er hijaben et islamistisk symbol for hat, undertrykkelse og intoleranse. Hun spør derfor om å bli undersøkt av en annen lege. Britt tenker at hvis legen har rett til sin fremtoning, så har hun som pasient også rett til å si nei takk. Hun lever med andre ord i den illusjonen at også hun har et fritt valg, at det er en av hennes friheter. Britt skal derimot snart oppdage hvor feil hun tar – og hun skal også oppdage at legeløftet og etiske regler om pasientenes ukrenkelighet i praksis er underlagt islams ideologi.
For en opphisset overlege tropper opp. Han er fullstendig døv for Britts argumenter, og gir henne et ultimatum: Enten lar hun seg undersøke av hijablegen eller så blir hun ikke operert. Og for virkelig å sette Britt på plass, forteller han det faktisk er annen lege som kunne ha undersøkt henne, men han kunne ikke finne på å etterkomme et slikt (rasistisk?) ønske.
Det går således opp for Britt at enten må hun underkaste seg den ideologi som byr henne sterkt imot, eller så kan hun ikke bli behandlet ved et offentlig sykehus.
Men det stopper ikke der. Ryktene begynner å svirre på sykehuset om Britts ”hijabrasisme”. En sykepleier undrer seg også over at Britt slett ikke blir operert først på grunn av sin sukkersyke, og tror det er en feil. Det viser seg at det ikke er noen feil, det er rett og slett en avstraffelse. Selv den hyggelige sykepleieren trekker seg bort fra Britt etter å ha blitt kjent med rykteflommen.
Og så blir det bare verre. Nettopp på grunn av sårbarheten rett før en operasjon tildeles pasienten en kontaktperson. Britt forteller kontaktpersonen om det ultimatum hun er blitt stilt ovenfor, og blir kontant avbrutt av sin tyske kontaktperson: For ikke bare er Britt ”hijabrasist”, hun blir nå også fortalt at hun har avsky for alt det som er utenlandsk (xenofobi).
Britt fornemmer at hun er blitt en persona-non-grata. Hun får rett. For det dukker opp en aldri så liten delegasjon på Britts rom. Det er kontaktpersonen, en sykepleier, en annen hijablege samt avdelingssykepleieren. Britt blir fortalt at den hijabkledde legen skal bistå ved hennes operasjon. Og ikke nok med det, den muslimske legen forsøker også å diskutere sin tro med Britt – en pasient.
Jo, Britt hadde fått nok. Hun bryter gråtende sammen. Delegasjonen hadde antakelig utført en av dagens misjoner.
Mens Britt ligger i glykosedrypp, som nå er nødvendig siden hun ikke opereres først, dukker en arabisk lege opp. Han forteller ironisk at det er han som skal operere henne. Britt sier selv at hun opplevde det som sin dødsdom: ”Jeg var ved at dø af skræk….. mit liv ligger i hænderne på en muslim, der kender min holdning til hans tro.”
Etter operasjonen får Britt vite at det slett ikke var den arabiske legen som opererte henne. Hans atferd var kanskje bare et ledd i sykehuset ”voksenopplæring” – av pasienter?
Britt mener selv at det kun var en person på sykehuset som levde opp til de fagetiske regler for personellet, men til gjengjeld vet hun ikke hvem det var. For da hun på det kalde operasjonsbordet skjelver av skrekk for det hun står ovenfor, hører hun like før hun forsvinner inn i narkosen en stemme som sier: ”Dét vil jeg ikke være med til”, og hun får et varmeteppe over seg.
Ja, hva er moralen?
I Britts historie er moralen at hun burde holdt (klokelig) kjeft. Hun var i en for sårbar situasjon. I Europeisk historie er moralen at vi skulle tatt et oppgjør for lenge siden. Nå har vi satt oss i en sårbar situasjon.
For hva skiller det å påtvinge et menneske en ideologi versus det å gi uttrykk for at en misliker en ideologi?
Er det ene mer ”rasistisk”, fiendtlig, skammelig, uhøflig og/eller egotistisk enn det andre? Skal man ”finne seg i” noen sin ”rett” til å uttrykke sine private, religiøse eller politiske standpunkter i et offentlig rom, og i særdeleshet på et offentlig sykehus, eller skal man hevde sin rett til å etterleve de verdier en selv står for – all den tid disse verdiene ikke forulemper andre mennesker?
Det man ikke vet, har man ikke ondt av. Legen uten hijab kan være vel så mye muslim som den med. Men de velger to forskjellige uttrykk, og det får to forskjellige reaksjoner.
For eksempel: Jeg antar Mona Sahlin ville gjort store øyne på operasjonsbordet hvis legens Sverigedemokraternas emblem lyste mot henne.
Den danske sunnhetsministeren, Bertel Haarder, har kanskje også tenkt på dette. I alle fall gikk han ut i går og hevdet at pasienter har rett til å bli henvist til et annet sykehus hvis de ikke vil behandles av hijableger. Haarder valgte således pasientens side, og mente at det er sykehuspersonellets oppgave å imøtekomme pasientens ønske.
Det vakte oppsikt, og til dels også berettiget. Politikere fra Socialistisk Folkeparti, Enhedslisten og Socialdemokraterne slo fast at det frie sykehusvalget ikke omfattet å ta avstand til muslimskkledd personell.
– Det er helt urimeligt. Vi kan stille krav om at blive behandlet af læger med faglige kvalifikationer, men vi bør ikke have ret til at hoppe til et andet sygehus, bare fordi vi ikke kan lide personalets udseende eller tro, siger sundhedsordfører Per Clausen (EL).
SFs Jonas Dahl er bekymret for konsekvensene av en slik rettighet:
– Skal vi til at have en kupon, hvor vi kan krydse af, at vi kun vil behandles af kvinder under 30 år? Vi har et sundhedsvæsen, hvor man ansætter folk ud fra deres faglige evner, og det må patienterne acceptere. Vi må sætte foden ned, siger han til Politiken.
Sophie Hæstorp Andersen (S) viser til at et slikt valg ville umuliggjøre sykehuset planlegging. Hvordan håndtere at en pasient på operasjonsbordet i hu og hast skal fraktes til et annet sykehus fordi vedkommende ikke liker legen eller sykepleieren?
– Patienten har jo heller ingen garanti for at få en ‘hvid model’ på det næste sygehus, siger Andersen.
Men sunnhetsministeren Haarder, som selv ville vært ”fløjtende ligeglad” om han ble behandlet av leger med hijab, mener slike ønsker må imøtekommes:
– Jeg synes, det er et ejendommeligt ønske, og det ligger mig fjernt. Men frisind består i, at man prøver at tilgodese dem, man ikke er enig med, og hvis nogle ikke kan lide hijab (religiøst tørklæde, red.), så skal vi imødekomme det synspunkt. Det er da netop en god bivirkning ved det frie sygehusvalg, at det kan bidrage til at løse den slags konflikter, siger ministeren.
Haarder støttes av De Radikales sunnhetsordfører Lone Dybkjær som mener at politikere ikke kan blande seg opp i hvorfor folk velger det ene eller andre sykehuset.
Men likevel, er det ikke noe som skurrer her?
Problemet er altså ikke den ”fløjtende ligeglad Haarder” fordi hijab antakelig ikke betyr så mye for han. Men jeg kan levende forestille meg hvor lite ”fløjtende ligeglad” Haarder ville vært om han ble stilt overfor symboler som har en mer kjent symbolikk heftet med seg.
Ja, men hva så med krav om mannlig eller kvinnelig lege? Eller at de ikke skal være homofile? Eller, som SFs Dahl ovenfor ironisk prøver seg på: kvinne under 30 år? Et kjønn kan ikke legges bort, ei heller en seksuell legning eller alder. Det kan derimot alle symbolske markører, uansett om de tilhører religion, politikk eller annet. Og alle slike (synlige) markører burde – i anstendighetens navn – vært lagt bort for lenge siden i de offentlige rom der de ikke har sin naturlige plass.
Ville ikke vi reagert om en politibetjent i uniformen satt og dinglet på bar? (Ikke er det lov heller). Den samme politibetjenten hadde ikke vekket noen oppsikt i sine sivile klær.
Ja, vi trodde kanskje at vi hadde noen kjøreregler som tok hensyn til hverandre i det offentlige rom, så vel som noen profesjoner, ikke minst sykehuspersonell, er underlagt strenge uniformeringsplikter og –koder (på sykehus kan ikke personellet ha på neglelakk, prangende hårsveis, eksempelvis grønt hår, er ikke akseptert), alt fordi det ikke er en selv som står i sentrum, men derimot ens profesjon og en er der for pasienten.
Det er derfor min oppfatning at ved å tillate eksempelvis hijab at vi i utgangspunktet rotet oss bort. Og nå kan vi altså ikke tillate oss å si at vi ikke liker ideologien som hijaben står for, uten at vi skal slepes til galgen for islamofobi, fremmedfrykt, rasisme eller hva det nå heter?
Og hva mener Muslimsk Fællesråd? Jo, fokuset bør være på faglighet, ikke hijaben. Men hvem er det som flytter fokuset?
Institut for Menneskerettigheder og Dokumentations- og Rådgivningscenteret om Racediskrimination kritiserer Bertel Haarders standpunkt for å være diskriminerende. Ja, diskriminering går jo som kjent bare én vei?
Dansk Sygeplejeråd og Hvidovre Hospital avviser det hele som et ikke-problem. Pasienter avviser nemlig ikke hijabkledd personell. Kanskje fordi de klokelig holder kjeft?
Dansk Sygeplejeråds leder Grete Christensen mener det er ”uhensiktsmessig” at sykehus skal sortere personalet etter deres trosretning. Helt enig, men det er vel faktisk det som er i gang fordi hijabpersonellet selv skiller seg ut?
FOA’s leder Dennis Kristensen oppfordrer Bertel Haarder til å ta klart avstand fra de pasienter som ikke ønsker å la seg behandle av muslimsk kledd personell. Ingen betenkeligheter med å la pasientene bære ansvaret heller enn profesjonene?
Kanskje enda mer interessant er innfallsvinkelen til Lægeforeningens Etiske Udvalg, som kjenner godt til problematikken ut fra følgende historie:
De kender godt debatten, og lægerne tager den gerne en gang til. Første gang var for snart ti år siden, da en nynazist troppede op på hospitalet i Gentofte med ondt i nyren. Han blev mødt af en læge af iransk afstamning. Jeg vil ikke behandles af et dyr, sagde nynazisten.Den øverste ledelse på hospitalet blev spurgt, og man fandt en anden læge til patienten, selv om det ikke var med personalets gode vilje. De havde faktisk lyst til at smide nynazisten på porten.
Jeg vet ikke hvordan sykehuset visste det var en nynazist de møtte, det kan jo handle om noen markører, men uansett er denne pasientens holdning klart rasistisk. Hadde nynazisten holdt (klokelig) kjeft ville ikke noen visst hva han stod for – hvis han da ikke hadde noen markører som ga et budskap. Et avskyelig budskap, er vi forhåpentligvis enig om.
Så da gjenstår vel spørsmålet: Hva står hijaben for?