Knuser myter og forfalskninger 1

Hege Storhaug, HRS

Forståelsen av korstogene og islams første århundrer er preget av en dogmatisk og politisk korrekt virkelighetsoppfatning. Aslak Sira Myhres naive syn på Saladin, Marte Michelets påstander om Vesten og islam, og Frank Aarebrots nedvurdering av middelalderen er alle eksempler på en bredere trend blant meningsdannere. Den er det på tide å ta et oppgjør med.

Benedictow, som rights.no har publisert kronikk av tidligere som han hadde fått avvist av Dagbladet, har slik jeg leser innledningen på essayet ”Korsfarere og månesigdsriddere”, blitt oppfordret av Minerva-redaksjonen til å skrive om korstogene og deres historiske bakgrunn – et særdeles godt initiativ. For: Jeg har mang en gang i debatten om islam/integrering fått slengt på bordet ”skammen”, altså Vestens ”grusomheter” begått av korsfarere som argument for at vi bør bøye hodene våre overfor innvandringen (fra ikke-vestlige land generelt, og muslimske land spesielt), fordi Vesten generelt og i særdeleshet Europa er skyld i den ikke-vestlige verdens elende. Punktum. Ingen kildebelegg, ingen kritisk fornuft, som for eksempel et ærlig blikk og resonnement over eksempelvis hvorfor det går så dårlig i den muslimske verden, mens andre ikke-vestlige land (som også har vært kolonier under europeiske land), gjør så gode fremskritt økonomisk og i et humanistisk lys.

Ikke minst misbrukes historiske fakta om Spania under islamsk herredømme, et herredømme som fremstilles som et lysende eksempel på hvor progressiv og tolerant islamsk kultur er. De samme nevner ikke at de første kjente jødepogromene fant sted under islamsk herredømme i Spania: Granada i år 1066, om lag 4 000 jøder drept. I årene 1010 – 1013 ble hundrevis av jøder drept i Cordoba.

Det er ikke ofte en professor i middelalderhistorie blir bedt om å skrive om korstogene og deres historiske bakgrunn, eller får sine forsøk på avisinnlegg om slike emner mottatt i avisredaksjonene. Overraskelsen var derfor stor da jeg ble bedt av redaksjonen i Minerva om å skrive en omtale av Christopher Tyermans over tusen sider lange verk om korstogenes historie i form av et bokessay.

Om bare Europa var islamsk…Hva skyldes denne overraskelsen? For snart ti år siden skrev jeg en kronikk til VG med kommentarer til Olav Verstos stort anlagte lørdagsartikler om islam og Europa i kjølvannet av angrepet på Twin Towers 11. september 2001. Jeg formulerte meg med akademisk høflighet, men kom uunngåelig med nokså avslørende korreksjoner. Den fikk jeg i retur fordi de hadde så mye stoff – journalistelitens vanlige henvisning til avslag på politisk ukorrekte eller saklig avslørende innlegg. Saklige feil, irrelevans eller uhøviske former kunne ikke begrunne avslaget. At avisen skulle ha et særlig ansvar i forhold til sine egenproduserte artikler og reportasjer, som jeg forsøkte meg med, var et verdiløst argument, og førte forutsigbart ikke fram. Derimot tok VG inn Aktar Chaudrys (SV) rabiate angrep på Verstos artikler (27. desember 2001), som det var ganske lett for Versto å vifte vekk. Men han interesserte seg ikke for at Chaudry i realiteten beklaget at frankerne under Karl Martells ledelse greide å slå tilbake den muslimske invasjonen av Frankrike i 732 – for hva oppnådde de med det annet enn å forhindre å bli erobret av en strålende sivilisasjon? Noen religionsbaserte invasjoner og imperialistiske ambisjoner er veldig mye bedre enn andre.

Det finnes mange eksempler også nærmere i tid. Aslak Sira Myhre – som i egenskap å være lederskikkelse i Rødt og eksponent for totalitær kommunistisk ideologi – har i det nye Norge med det gjort seg kvalifisert til å lede Litteraturhuset i Oslo. Han fikk greit og uproblematisk tilgang til over to sider i VG med sin artikkel “Richard den blodtørstige” 13. mars i år. Den skulle være en kommentar til en artikkel av Olav Versto om oppføringen av det propagandistiske proislamske teaterstykket “Ørkenstormer”, der Saladin (c. 1138-1193) som erobret korsfarerriket Kongedømmet Jerusalem og Jerusalem er den store helten: En forbilledlig hærfører som på Litteraturhuset feires med Saladindagene for andre gang.

Richard Løvehjerte i skammekrokenMålet er å hylle en muslimsk helteskikkelse og sette kong Richard Løvehjerte i skammekroken som en fundamentalistisk og blodtørstig kristen hærfører, som skammelig nok forsøkte å gjenerobre Jerusalem og Det hellige land fra de muslimske innbyggerne, men som måtte gå inn på en våpenhvile i 1192. Det står ikke gjenerobre eller erobre tilbake fra de daværende muslimske erobrere. Har man et saklig faglig begrunnet og derfor politisk ukorrekt forhold til disse begivenhetene, kan det jo synes som Sira Myhre uforvarende har blandet Jerusalem og Det hellige land med profeten Mohammads hellige hjemland og de hellige byer Mekka og Medina.

For godt mål hevder Sira Myhre også at Richard Løvehjertes kroning ble feiret med jødebrenning, som etter formuleringen må antas å ha vært en del av de offisielle kroningsfestlighetene på bestilling av ham. Det er usant i begge tilfelle. Og så kan man jo om det passer, som det gjør for Sira Myhre, tro på arabiske kronikørers opprørte retoriske påstander om at Richard Løvehjerte sprettet opp buken på tilfangetatte kvinner og barn. Men det forutsetter null interesse for kildekritikk, som enhver middelalderhistoriker verd sitt salt vil tillegge avgjørende betydning for opplysningenes faglige holdbarhet og brukbarhet.

Gjør man det, står verken europeiske kronikørers påstander om arabere/tyrkere og muslimer eller arabiske og muslimske kronikørers påstander om europeernes opptreden noe særlig til troendes. Kronikører er ikke historikere. De er heller ikke særlig opptatt av empiri og prøvbar dokumentasjon, og det er all grunn til å legge seg Cambridge-historikeren John Hatchers ord på sinnet om kronikørers ”overspente fantasiforestillinger og håpløst unøyaktige kvantifiseringer”. De er sterkt forutinntatte, høyst overtroiske, uhemmet propagandistiske og har referanser og referanserammer som vil være uforståelige eller i det minste ubrukbare for ethvert oppegående moderne menneske. Bare massivt oppbud av middelalderfaglig kildekritikk kan fravriste dem noe brukbar kunnskap. Likevel faller ofte historikerne for fristelsen til å sitere kronikørers oppfatninger uten å understreke at kronikørene presenterer det syn de gjerne vil leserne skal tro på.

Mangelfulle kilderOgså Tyerman i God’s War glemmer rett som det er å få dette analytiske perspektivet fram. Kronikørene har preget helhetsinntrykket av perioden, noe som gjenspeiles i sekundærlitteratur som skolebøker og populærhistoriske bøker. Da blir leserne lett ofre for kronikørenes propaganda og fantasiforestillinger. Dessverre er det slik at kildene til spesielt de første korstogene er ganske sparsomme, og fullt oppbud av standard middelaldersk kildekritikk vil åpne enda flere frustrerende huller og gap i vår kjennskap til perioden. Istedenfor å si som sant er, at disse opplysningene er så upålitelige at vi med faglige midler ikke kan skue gjennom dem til realitetene, faller man for fristelsen å sitere kronikørene.

For å ta ett eksempel på hvor dette kan lede: Selv en samtidig overveldende katastrofe som svartedauden feildateres ofte av samtidige kronikører, og dødelighetstallene per dag overstiger gjerne flere ganger byenes innbyggertall etter demografiske studier. En islandsk annal forteller at det i London bare var 14 mennesker som overlevde. Det er knapt en mening som er for utrolig til at den ikke hevdes av kronikører. Richard Løvehjertes uansvarlighet som engelsk konge og brutale krigføring både i Normandie og under korstoget må anses hevet over tvil. Likevel har detaljer og spesifikasjoner hos kronikører liten troverdighet. Fortellingene om ham er ofte umulig å kontrollere ved jamføring med andre uavhengige kronikører – som bør være en minimumsforholdsregel – men slike uverifiserte anekdoter har selvsagt et politisk bruksområde. Derimot antar jeg at arabiske hærføreres brutale framferd opp gjennom historien, ottomanenes blodige erobring av Det bysantinske rike og groteske blodtørst på Balkan og de arabiske semittiske befolkningenes omfattende angiveri av lokale jøder til de tyske troppene i Nord-Afrika, aldri vil være et tema for Litteraturhusets propagandistiske oppføringspraksis. Seleksjon er en viktig del av propagandaens natur.

Et kvelende debattklimaDet kan være nyttig å vise fram et videre og mer overordnet perspektiv på første fase av konfrontasjonen mellom islam og kristendom fram til høymiddelalderens korstog – selv om det åpenbart truer med å være ideologikritisk og regimekritisk i dagens Norge. Hele perspektivet på at muslimske krigere i 630-årene stormet ut av Arabia og erobret et stort religionsbasert gigantimperium i Nord-Afrika, Midtøsten og etter hvert størstedelen av Spania og videre helt til India, er nesten helt fraværende fra den norske politisk korrekte virkelighet. Om vi beskjedent fokuserer på de vestlige områdene som det islamske gigantimperiet slukte, så har de til felles at de lenge hadde hatt et framskredent og variert kulturnivå med kulturelle pionerfolk som sumererne og babylonerne i Irak og faraoenes Egypt. Senere var det over mange hundreår også blitt skapt en sterk og utrolig frodig og allsidig antikk kultur av grekere og romere, som i senantikken etter hvert ble fusjonert med den nye religion kristendommen i to varianter, den østromersk-ortodokse og vestromersk-katolske, som i siste tilfelle omkring 500 gled over i den gryende nye europeiske sivilisasjon.

Man skulle tro at den ulykksalige Irak-krigen kunne ha vært en anledning til påminnelse om disse dramatiske og særs viktige historiske begivenhetene som sannelig også brått manifesterte sine senvirkninger i samtidshistorien. Men under og etter invasjonen refereres det begeistret i alle aviser og TV-kanalenes politisk korrekte nyhetssendinger til hellige byer der det var krigshandlinger og selvmordsbombere. Det ble ikke tatt hensyn til at de er hellige for muslimer fordi de muslimske armeene under ledelse av ymse av profeten Mohammads slektninger i 630-årene hadde slått de kristne i blodige slag og erobret disse byene. Hadde det vært omvendt, at europeiske kristne krigere hadde invadert og erobret muslimenes hellige land og steder, altså islams opphavsområde og hellige byer som Mekka og Medina, hadde det vært enda et grotesk eksempel på Vestens forferdelige overgrep og blodtørstige myrderier på stakkars arabere. Selv for meg som nødig setter mine ben i kirken, er det uforståelig at ikke Jerusalem, Betlehem og Nazaret er mye viktigere og mer hellige for jøder og kristne enn for senere muslimske erobrere, som handlet på vegne av en religion med alle sine røtter og hellige byer i sitt arabiske hjemland. Dette er interessant nok blitt å banne i kjerka, altså den nye politisk-dogmatiske landskjerka som lukker seg om oss.

God, muslimsk imperialismeDet er to former for imperialisme som den politiske korrekte venstresiden og andre talspersoner for et negativt eller fiendtlig syn på vestlige kultur og samfunn derfor er begeistret for. Dette er de to manifestasjonene av muslimsk imperialisme: den arabiske og den ottomanske. All imperialisme som mer eller mindre vellykket driver tilbake statlige representanter for antikkens og Vestens religion, kultur og samfunn er storartet og gledelig. Ottomanenes erobring av Det bysantinske riket og Konstantinopel og knusingen av denne direkte etterkommer av Øst-Romerrikets antikke kultur og omgjøringen av Hagia Sophia til moské, beklages aldri. Deres erobring av kristnes og jøders helligste by er en gledelig begivenhet, slik det framgår klart av Aslak Sira Myhres stort anlagte og oppslåtte artikkel i VG. De store muslimske imperialistiske bølgene har ifølge politisk korrekt historieskrivning aldri vært forbundet med blodige slag og massakre.

Tilsvarende finnes det i norske medier og debatt ikke den minste forståelse for at spanierne følte at de ble undertrykket og utbyttet av de fremmede mauriske erobrere fra Nord-Afrika og slett ingen forståelse for deres mangehundreårige kamp for å frigjøre Spania fra de muslimske erobrerne og herskerklasse. Den spanske Reconquista oppfattes aldri som positiv og velbegrunnet i Norge i dag – i overveldende kontrast til det spanske folket selv som tilsynelatende har misforstått og ser på det som en befrielseskrig. Derfor er det ikke påfallende at Karl Martells seier over de muslimske invasjonsstyrker i Frankrike ikke ses som noe positivt, men som et nederlag for islamsk kulturspredning blant europeiske barbarer. Det finnes heller ikke den minste forståelse eller sympati for Balkans blodige skjebne under ottomanenes ekstremt brutale styre. Man kan si mye kritisk om hatet mot bosniske og albanske muslimer på Balkan, men det har en dramatisk historisk bakgrunn, som forutsigbart kommer til å ligge musestille i den korrekte politikkens ideologiske slagskygger i lang tid framover. Ottomanenes aggressive politikk mot Ungarn og Østerrike helt fram til slutten av 1600-tallet vitner visst bare om deres storhet.