Kronikk i VG i dag, her gjengitt med Sylo Tarakus tillatelse.
Kubaisis viktige film
Av Sylo Taraku, statsviter og medlem av det liberale nettverket LIM
Walid al-Kubaisis film «Frihet, likhet og Det muslimske brorskap» er et viktig innlegg i islamismedebatten. Muslimbrødrene, som målbærer et verdisyn som burde ha vært forlatt for flere hundre år siden, er nå den største islamistbevegelsen i verden. Men de er slett ikke alene om å fungere som inspirasjonskilde og identitetsskaper for muslimer i Europa. Debatten etter Kubaisis film bør derfor handle om noe mer enn bare filmen og brorskapets rolle.
Ytterfløyene forenesFremstillingen av muslimer som en ensartet gruppe, som enten er ofre eller trussel, begynte for alvor med Rushdie-affæren og ble betydelig forsterket etter terrorangrepene 11. september 2001. Ved å gjøre religiøs tilhørighet til den avgjørende identitetsmarkøren, har islamister og islamofober sammen klart å framstille muslimer som en egen kulturstamme i Europa. Myndigheter og liberalere har i flere land ukritisk latt ytterfløyene sette premissene for debatten. Dermed har radikale muslimer styrket sin posisjon og fått lov til å definere muslimers interesserer, krav og følelser.
Den kjente britiske forfatteren Kenan Malik forteller hvordan man i Storbritannia, i et forsøk på å fremme toleranse, har bidratt til en gruppeinndeling, som har gitt mer intoleranse som resultat. Man har gått i dialog med muslimske «representanter» slik at de skal «holde orden i sine rekker», og imøtekommenhet har blant annet medført begrensninger av ytringsfriheten. «Forsøket på å demonisere muslimer har sitt motstykke i forsøket på å institusjonalisere respekt for islam», mener Malik.
Identitetsbygging basert på islam og som går ut på at man først og fremst er muslim, og står i en motsetning til de vantro, bidrar til å skape distanse, skiller og i verste fall mistro og fiendebilder. Kubaisi holder fram hijaben som et sentralt element i det islamske identitetsbyggingsprosjektet. Selv om individer kan ha svært forskjellige motiver for å bruke hijab, innebærer den en demonstrasjon av religionstilhørighet som effektivt skiller muslimer fra andre. Dette blir spesielt tydelig når også barn gjøres til bærere. Den tidligere islamisten Ed Husain kaller barnehijaben for «en merkelapp som forteller om separatistisk identitetspolitikk»
Barnehijab er et nytt fenomen som verken er en del av tradisjonen eller har grunnlag i islam. Det blir slik et paradoks når hijab på barn er mer utbredt i et land som Norge enn i mange muslimske. Også på Balkan har radikale utenlandske islamister introdusert hijaben for både store og små, men myndighetene har raskt svart med å forby bruken av den i skoler. I Kosovo, der jeg opprinnelig kommer fra, blir hijaben av myndighetene karakterisert som en «religiøs uniform».
Forbud mot barnehijabNår barn brukes som symbolbærere på denne måten utfordres toleransens grenser i liberale demokratier. Frankrike er mer konsekvent i sitt forsvar av sekulære institusjoner og har som kjent forbudt hijabbruken i grunn- og videregående skoler. Vi i det liberale nettverket LIM har foreslått at Norge følger opp, men her i landet legges det stadig mer vekt på foreldreretten enn hensynet til barna og integreringen.
Prinsipiell motstand mot å forby barnehijab må ikke slå over i legitimering av denne type barnefiendtlig og segregerende praksis. Taperne blir da muslimer som ønsker modernisering og liberalisering. Det samme gjelder når «moderate islamister» blir hyllet fordi de representerer et «bedre alternativ» enn militante islamister som Al-Qaida. Valget kan ikke bare stå mellom den ledende muslimbroren Yusuf al Qaradawi og Osama bin Laden. Heller ikke den mer moderate Tariq Ramadan fremstår som et godt forbilde.
Det finnes ikke noe som heter «vi muslimer i Europa» som Ramadan prøver å konstruere. Selv om budskapet er pro-integrering, er det som nevnt problematisk med den type identitetsbygging på religiøst grunnlag. Ikke minst fordi mangfoldet blant muslimer er så stort. Muslimer fra så forskjellige kulturer, som eksempelvis Kina, Somalia og Bosnia, kan ikke samles under én felles identitet, og «representeres» som om de har én felles agenda. Innvandrere fra disse landene er først og fremst individer. Og selv om Ramadan leter etter liberale tolkninger av islamsk lære, så bidrar han ikke til å fremme selvstendig fornuftstenkning. Dagens muslimer trenger ikke teologiske utredninger for å finne ut om det er galt å steine kvinner.
Muslimsk verdikampAl-Kubaisis film kan bidra til en større bevissthet om den pågående verdikampen blant muslimer, som er avgjørende for om endringer og reformer innenfor islam skal være mulig. Kubaisi sier at han kjenner seg ikke igjen i det islam han vokste opp med. Kampen handler mye om at mørkemennene ikke må gis anledningen til å kapre islam og den muslimske identiteten. Fanatikere og ekstremister, uansett side, må marginaliseres hvis vi ønsker å forebygge tendenser til utvikling av parallellsamfunn og politisk mobilisering på etnisk eller religiøst grunnlag. Alle gode krefter må bidra til å skape fellesarenaer og fremme verdier som kan fungere som lim i samfunnet.