Fremskrittspartiet (FrP) sitt forslag om å forby hijab i barneskolen er til dels svært godt begrunnet, men FrP kommer skjevt ut når de kommer til det konkrete forslaget. Jeg betviler ikke at FrP sliter med å fremme et slikt forbud på grunn av sin liberale grunnholdning. Denne dualismen gjør at man havner på, om ikke en feil, så i alle fall en svak konklusjon, og det til tross for at FrP åpenbart har forstått problematikken.
Klesplagg
Den første kortslutningen oppstår når man anser hijaben for å være et ”klesplagg”.
Det er særdeles vanskelig, heldigvis, å forby klesplagg av uansett karakter. Ved å anse hijaben som et klesplagg havner man lett i diskusjonen om hvor grensen for ”klesplagg” går. Korte miniskjørt og hettegenser skal forbys? Barn skal ikke få gå i høye hæler?
En slik diskusjon er fåfengt, men til gjengjeld lever den i beste velgående. En interessant parallell kan trekkes tilbake til eksempelvis 2006, og til daværende barneminister Laila Dåvøy (KrF): Hun tok fullstendig avstand fra at kleskjeder solgte vatterte bh-er og stringtruser designet til jentebarn. Forbrukerportalen.no rapporterte:
Barne- og familieministeren håper foreldre vil reagere, slik de gjorde i 2000, da Lindex måtte rydde hyllene for sexy tøy i barne-størrelse.
– Nok en gang fører Lindex en vare for kropper som ikke trenger det. Det er utidig. Jeg håper foreldre sørger for at disse bh’ene ikke blir en etterspurt vare, sier statsråden.
Tvang
Jenter vil selvsagt gjøre som mor eller som de store jentene. De fleste av oss kvinner husker vel hvordan vi saumfarte mors garderobe, smykkeskrin og sminkepung, og mente selv hvordan vi forvandlet oss til den lekreste ”kvinnen” med blå øyeskygge til hårfestet, rød trut, utringet til maven i mors festkjole som hang i nydelige folder rundt de høye stiletthælene – det hele mens vi holdt oss fast for å kunne betrakte det nydelige skue og de glitrende øredobbende i speilet. Hadde jeg fått lov, hadde jeg selvsagt gått (i den grad det var mulig å gå) slik på skolen. Jeg var jo det vakreste på jord. FrP synes i sitt forslag å ha stor tro på at barn påtvinges hijab. Jeg tror de tar feil. Jentebarna forledes til å gjøre som mor og de store jentene, noe de dertil gjør med stor takknemlighet. Hvor mange jentebarn vil si nei takk til paljettglitrende hijaber i lekre farger?
Dette er for øvrig akkurat samme taktikk som den SFO-ansatte muslimske kvinnen gjorde bruk av på Vahl skole i Oslo, der hun tilbød lekre hijaber til jentene, muslimer som ikke-muslimer. Når kritikken kom, forsvarte skolen seg med ”fordi jentene ville det”. Hørt den før?
Derimot kan jeg ha mer tro på at jenter i ungdomsskolen sliter mer med hijabtvang. Nå har jentene nådd en alder der de ikke er så glad for å skille seg ut med hijab, og noen begynner også å forstå hva deler av hensikten med hijab er; for dem det rimelige motsatte av når de var småbarn. For småjentene betydde glitrende hijaber å bli sett og beundret. For de større jentene betyr det at de skal skjule seg for ikke å bli sett og beundret. Det er det ikke mange ungjenter som synes er spesielt attraktivt. Det handler neppe om at de ikke vil være muslimer, men de vil også være ungjenter på lik linje med sine klassevenninner. Og da ender vi rett inn i den tredje svakheten ved FrPs forslag:
Barneskolen
FrPs forbud omfatter kun barneskolen. I seg selv anser jeg det som meningsløst, nettopp ut fra hvorfor mange jenter tar på seg hijaben og hvorfor mange ikke får ta den av. For hva tror du vil skje når 3.klassingene er ute i skolegården og ser de store jentene i 8.klasse som har hijab? Jo, det vil legge seg inn i kategorien ”alt jeg kan gjøre når jeg blir stor”. Men den samme 3.klassingen vet ikke at 8.klassingen kanskje helst ikke ville vært den rollemodellen hun er satt til å være. Forbudet bør således gjelde grunnskolen, altså både barne- og ungdomstrinnet. I tillegg har FrP kun foreslått forbudet for offentlige barnskoler, og dermed den fjerde svakheten:
Private skoler
FrPs forslag lyder som følgende: ”Stortinget ber regjeringen innføre et forbud mot bruk av hijab i barneskolen.”
Jeg tar meg friheten å foreslå følgende: ”Stortinget ber regjeringen innføre et forbud mot religiøse og politisk prangende symboler og ansiktstildekking i offentlige og private grunnskoler, skolefritidsordninger og barnehager.”
Les intervju med FrPs Mette Hanekamphaug i Dagsavisen.
Her kan du også lese FrPs bakgrunn for forslaget (ikke på internett enda, foreløpig versjon):
Bruken av hijab er tiltagende. Dette mener FrP er en uheldig utvikling, da hijaben symboliserer verdier som bryter radikalt med de liberale verdiene som Norge er bygget på, og fordi hijaben er et alvorlig hinder for vellykket integrering.
Hijaben har en historikk som er viktig å kjenne til: Organisasjonen Muslimbrødrene var de første som tok i bruk hijaben som symbol. Muslimbrødrene er en fundamentalistisk islamsk organisasjon opprettet i Egypt 1928 av Hasan al-Banna, som var organisasjonens leder til han ble myrdet i 1949. Organisasjonen spredte seg raskt til andre arabiske land. Med et bredt sosialt nettverk og betydelig folkelig oppslutning ble Muslimbrødrene en sterk og innflytelsesrik bevegelse i mange arabiske/muslimske samfunn. Dens politiske mål er opprettelsen av den islamske staten, bygd på den islamske loven, sharia. Brorskapet legger stor vekt på å bekjempe «moralsk forfall», og har vært sterkt anti-kommunistisk så vel som anti-vestlig. Muslimbrødrene utgjør en betydelig politisk-religiøs opposisjonsgruppe i Egypt, hvor de (innvalgt på andre partiers lister) søker å «islamisere» lovgivningen og samfunnssystemet. (Kilde: Store norske leksikon). Hijaben ble laget som variant av klesdrakten som den kvinnelige forkynner Zaynab al-Ghazali brukte. Hun ble medlem i Muslimbrødrene i 1949 og skapte en islamistisk kvinnebevegelse, og ble kalt Muslimbrødrenes mor. Muslimbrødrene har født terrororganisasjoner som Al-Qaida og Hamas. Etter Khomeinis maktovertagelse i Iran i 1979 spredte den islamistiske bølgen seg. Tilhengere av politisk islam brukte hijab for å markere sitt politiske ståsted.
Den islamske hijaben visker bort alle nasjonale og kulturelle trekk unntatt det islamistiske. Den spesifikke islamske hijaben er blitt et symbol for politisk islam, dvs. islamisme, men er ikke et symbol for alle muslimer. Derfor er da også hijab forbudt i en rekke muslimske land. Den muslimske verden har opplevd et totalt forbud mot bruk av hijab på offentlige steder i Tyrkia og Tunisia. TV-kanalene i Egypt, Irak, Libanon og Syria har også forbud mot hijab. Det må også nevnes at en rekke muslimske lærde mener at man ikke finner noe absolutt påbud for kvinner om å bære hijab i Koranen. Det synes videre å være bred enighet om at det ikke finnes noe som helst påbud om barnehijab i islam.
Skautet i den utgave som nå vekker strid er altså ikke entydig påbudt for muslimer. Man kan utmerket godt være en ”god muslim” uten å bruke hijab. ”Skautet som kalles hijab er en politisk uniform for den militante islamistbevegelsen.” (Walid al-Kubaisi, Aftenposten 3.mars 2004)
Uheldige sider
FrP er klar over at det er et drastisk tiltak at staten skal gå inn og regulere folks klesplagg. Imidlertid er omstendighetene og de praktiske følgene av hijab såpass alvorlige at vi mener det trengs modige vedtak. Spesielt når det gjelder barn er det viktig å legge forholdene best mulig til rette, og arbeide for at ikke små barn brukes som frontsoldater i en religiøs verdikamp.
Hodeplagget er til hinder for lek og samspill mellom barn, det signaliserer avstandtagen til det norske samfunnet, det står i veien for integrering og skaper et uheldig skille mellom kjønnene, der signalet er at jenter er mindre verdt. Barnehijab er en praksis som foreldre tyr til for å hindre at jenter blir ”for norske og frigjorte”. En praksis som ikke kan forsvares med henvisning til religionsfriheten ettersom barnehijab ikke har noe grunnlag i islamsk lære. Inntil de siste årene har det vært helt uvanlig å la barn bruke hijab i muslimske land. Frammarsj av politisk islam har gjort hijab til et politisk symbol som nå også påtvinges barn.
Hijab begrunnes i islam med at kvinner skal unngå å vekke seksuelt begjær hos mannen. Barnehijab er derfor en misforstått måte for foreldre å kontrollere jenter på, for paradoksalt nok blir hijab en form for seksualisering av jenter. Når samfunnet aksepterer at småjenter skal bli betraktet som seksuelle objekter, er det et signal om at man kvier seg for å ta grep som man ville gjort dersom det var etniske norske barn det gjaldt. Seksualisering av jenter på skolen bør ikke aksepteres, enten det er i form av tildekking med hijab eller moteindustriens sexfiksering. Et plagg på mindreårige jenter som hindrer deres livsutfoldelse og som har til hensikt å unngå å vekke seksuelt begjær hos menn, kan ikke aksepteres i norsk barneskole.
Når man tvinger barna til å bruke hijab blir de lært opp i et kjønnsapartheid, som forkynner at kvinner er mindreverdige og må dekke seg til for ikke å vekke menns ukontrollerbare seksuelle lyster. Å på denne måten gi kvinner skylden for voldtekt er i seg selv alvorlig. Enda verre er det når denne tankegangen går så vidt som vi i dag ser tendenser til, der små barn blir ikledd hijab for ikke å vekke menns begjær. Den økende bruken av hijab er resultat av et politisk-religiøst fremstøt som bygger på en tanke om at kvinnen er mannens eiendom og at hun med sitt blotte fysiske nærvær innbyr til voldtekt om hun ikke dekker seg til. Dette vil ikke FrP akseptere.
Den økende bruken av hijab blant barn fører til at liberale krefter blant innvandrerbefolkningen får det stadig vanskeligere. Stigmatiseringen av jenter uten hijab er tiltagende, de stemples som dårlige muslimer og horer. Fedre blir trakassert for å tillate at jenter går uten hijab. Familier som viser vilje til integrering blir motarbeidet og hetset. Mange bøyer av for presset, fordi det fremstår som den enkleste løsningen. Storsamfunnet stiller ikke opp for de liberale muslimene. I stedet velger storsamfunnet å tolerere intoleranse, og arenaen blir overlatt til islamistiske bøller. Ved å unnlate å slå ned på at foreldre ikler jenter ned i barneskolealder hijab, skjer en stilltiende aksept av stadig mer konservative krefters kamp i det muslimske miljøet i Norge.
Vi ser krav om kjønnssegregert svømmeundervisning på skolene. Å dusje nakne i fellesdusjen er problematisk. Vi ser krav om svømmehaller med egne tider reservert for muslimske kvinner. Resultatet er at jentene blir tvunget til å bade til de fastsatte tider. De som fra før av opplevde press, har nå ingen unnskyldning.
Kvinner fra muslimske land roper om støtte fra Vesten. Vi kan lite gjøre for kvinneundertrykking i muslimske land, men Norge kan og bør være et fyrtårn for likestilling uansett tro og nasjonalitet. Norge bør gå foran som et godt eksempel og forby hijab i barneskolen.
Det er historieløst og misforstått toleranse for annen kultur når politikere ikke tør å si nei til barnehijab. Vi må ha mot til å gå i mot den illiberale praksisen med hijab – en praksis som frarøver muslimske barns rett til lik mulighet for utvikling som frie individer som andre barn,
”Hijaben er et fremstøt for å islamisere jenter i norske skoler, helt på tvers av de verdier skolen og samfunnet står for. ”(Brynjulf Mugaas, tidligere medlem av FNs Sikkerhetsråds Panel of Experts on Somalia, Dagbladet 9.juni 2010)