Hege Storhaug, HRS
De som har fulgt dekningen av pressekonferansen i går på Mangelrud politistasjon i Oslo, kan umulig ha misforstått hva planen i hovedsak handler om: radikalisering av muslimer og derav fare for vold og terror. Dette siteres regjeringen på i Aftenposten i går:
Vi ser utviklingstrekk som viser at Norge blir mer likt land der det er begått terrorhandlinger,sier han.
– Å skape sikkerhet og trygghet for befolkningen er det grunnleggende for regjeringen. De som vil bruke vold og terror, skaper utrygghet og frykt, og skal bekjempes og straffeforfølges, sier statsministeren.
Justisminister Knut Storberget peker på at radikaliseringen søker inn i integrerte miljøer.
– Det finnes ikke noe «quick fix» for dette, sier han.
Rett skal være rett: Avslutningsvis refereres det slik til Stoltenberg:
Stoltenberg understreker at planen er bredere rettet enn bare mot islamsk ekstremisme, og at flere minoritetsorganisasjoner har vært sentrale i arbeidet.
Jeg vil anta at høyreekstreme grupper ikke er blant ”minoritetsorganisasjonene”, men la den ligge. Vi er heldigvis i den situasjonen i Norge at nynazistene ligger med brukket ryggrad. Man skal være svært motvillig overfor fakta hvis man prøver å antyde noe annet enn at Norges sikkerhet i dag og i årene som ligger foran oss vil avhenge av om man klarer å demme opp for den økende radikaliseringen blant unge muslimer. Dette fremkom da også klart i PST’s trusselvurdering tidligere i år. Rights.no rapporterte blant annet dette fra trusselvurderingen:
PST slår fast at det pågår radikalisering i enkelte av de ekstreme islamistiske miljøene i Norge. De mener at det er noen få karismatiske lederskikkelser som legitimerer og forherliger bruk av vold som et politisk virkemiddel, og oppfordrer andre til å støtte ekstreme islamistiske organisasjoner i utlandet. PST betegner at de ”I kraft av rollen som veiledere kan de være sentrale i å radikalisere andre.” Videre heter det at yngre identitetssøkende personer som har vanskelig for å finne religiøs veiledning andre steder, er gjerne sårbare overfor disse lederne.
Stoltenberg svarer:
– Det er det ikke. Tvert imot, så har vi i Norge erfaring med at når det gjelder bruk av vold så er det i de høyreekstreme miljøene der vi har sett eksempler på det i Norge.
– Det er ikke det dere vil forebygge her, sånn som jeg hørte dere snakke.
– Ja, vi ønsker å forbygge all type vold, all type radikalisering.
Hvordan skal dette ”tvert i mot” og henvisning til de ”sporløst forsvunne” voldelige høyreekstreme tolkes? Jeg lukter frykt. Frykt for å ta tyren ved hornene. At bare det å påpeke et reelt faktum – at trusselen vi står overfor kommer fra de muslimske rekkene, innenlands så vel som utenlands – kan utløse voldelige reaksjoner. Å påpeke den pågående radikaliseringen fører til mer radikalisering. Er muslimer flest tjent med en slik holdning? Vil ikke muslimer flest ”tvert i mot” oppleve terror i islams navn som et uttrykk for misbruk av troen deres?
Så er det vel på sin plass å minne om de voldelige Gazaopptøyene, skuddene mot synagogen, arrestasjonene av tre personer i sommer grunnet mistanke om planlegging av terror. To arrestert i Oslo, den tredje ble arrestert under et besøk i Tyskland.
Hvis det er slik at jeg har glemt høyreekstreme aksjoner/voldsutøvelse siste par årene, minn meg vennligst på det umiddelbart.