Rita Karlsen, HRS
Islamofobi-begrepet fikk i sine første tiårige leveår ingen spesiell oppmerksomhet. Begrepet ble vel også introdusert for nettopp å fremheve et skille mellom dem som på saklig grunnlag kritiserte islam, eller islamismen, og dem som tok avstand fra islam uten annet grunnlag enn frykt.
I Hege Storhaugs bok Rundlurt (2009) stilte hun spørsmålet: Hvordan oppstod begrepet islamofobi? Hun svarer med den franske forskeren og forfatteren Caroline Fourest, som mener hun har funnet opphavet til nyvinningen:
Ifølge Fourest, ble konstruksjonen islamofob første gang brukt av islamister mot feminister på 1970-tallet. Fourest forteller at den berømte amerikanske kvinnesaksaktivisten og forfatteren Kate Millet, ble utskjelt på det groveste, blant annet som islamofob, da hun tok seg friheten til å oppfordre iranske medsøstere til å nekte å bruke slør. Karakteristikken bredde om seg i Vesten utover 1990-tallet i den tiltakende debatten rundt islams kvinneundertrykking, enten debatten handlet om kjønnsapartheid i islam generelt, eller slørtvang og andre undertrykkende praksiser.
Begrepet skal også ha blitt systematisk utbredt fra Londons islamistiske miljø i kampanjer mot Salman Rushdi, etter at boken hans Sataniske vers, ble møtt med dødssfatwa av Ayatollah Khomeini i 1989. Rushdie og forsvarere av ytringsfriheten ble anklaget for ”kriminell islamofobi” og truet på livet. ”Begrepet islamofobi er dermed opprinnelig et våpen skapt av islamister for å tjene deres mål om å påtvinge verden sin totalitære visjon, og viss røtter er festet i den dypeste åndsformørkelse,” skriver den franske filosofilæreren Robert Redecker. I utgangspunktet var altså begrepet et kampord, som er blitt ekvivalent med rasisme.
Men de som kanskje har bidratt mest til å legitimere og utvide islamofobi-begrepet til å omfatte all type kritikk av islam og dertil rasisme, er ingen ringere enn FNs menneskerettighetsråd. Det kan forklares med at Rådet regjeres av OIC (Organization of the Islamic Conference), som igjen består av en rekke av de mest morderiske regimer, og som sørger for at flertallets av Rådets resolusjoner ikke belemrer seg med hva som skjer i diktaturlandene. Til dette bildet er det også viktig å ha med seg at OIC-landene vedtok i 1990 den såkalte Kairo-erklæringen, som allment forstås som et motstykke til, og som et slags ”muslimsk alternativ” til FNs universelle menneskerettighetserklæring av 1948.
FNs bidrag startet på FNs rasismekonferanse i Durban i 2001, som den første av en rekke slike rasismekonferanser. Konferansen ble regelrett kuppet av de arabiske landene. Situasjonen for kvinner eller minoriteter i arabiske land ble ikke nevnt med ett ord. Heller ikke massakrene i Kongo eller Durban eller noen av de andre katastrofer i verden. Fokuset var Israels behandling av palestinere, og konferansen vedtok en rekke resolusjoner mot Israel og USA. Men mens representantene fra disse to landene forlot konferansen, satt samtlige av representantene fra de europeiske landene og de frivillige organisasjonene ”døvt” tilbake. Men denne offensiven som muslimske land iverksatte i 2001 fryktet flere ville fortsette – og de fikk rett.
Først og fremst fryktet flere at den muslimske sammenslutningen og dere medløpere ville angripe ytringsfriheten i de vestlige land. Angrep på ytringsfriheten kom da også raskt på agendaen, forkledd som nettopp ”islamofobi” – som Rådet ”godkjente” som et begrep knyttet til (usaklig) ”religionskritikk” og ”rasisme”. Selvsagt skjønte også Rådet at opplegget var klart antivestlig og antidemokratisk, men de vestlige landene konstaterer at de var i mindretall, og lot således denne koalisjonen få betydelig, om ikke all, definisjonsmakt
Dermed var det virkelig i gang. Paradoksalt nok betalt av USA og Europa. Som juristprofessor Anne Bayefsky, som i en årrekke har fulgt FNs menneskerettighetsråd sitt arbeid, uttalte i 2007:
– Simpelten hold opp med å betale showet! Det er USA og Europa som betaler alle utgifter til Durban-konferansen. Man kan protestere med å lukke pengekassen og dermed sette en stopper for å bli holdt for narr for sine egne og altså skattebetalernes penger, tordnet Bayefsky, som avslutter med at ”hysteriet er satt i system og at det er en kamp om Vesten grunnleggende verdier; ” … og så lenge Europa ikke forstår eller ikke vil forstå hva kampen går ut på, er det ikke mye å gjøre.
Men reaksjoner på dette uteble. Derimot lyktes OIC langt bedre med sin taktikk.
I 2005 greide OIC-landene, alliert med en del andre land og mot stemmene til Europa, USA, Canada, Australia og New-Zeeland, å få vedtatt en resolusjon i Rådet (den daværende menneskerettighetskommisjonen) som fordømmer krenkelse av religioner( Combating defamation of religions, Human Rights Resolution 2005/3) .
I 2006 uttrykte daværende generalsekretær i FN, Kofi Annan, at ”pressefriheten alltid må praktiseres på en slik måte at den fullt ut respekterer religiøse følelser og grunnprinsippene i alle religioner».
I september 2007 fastslo FNs menneskerettighetskommissær at ”hykleri og fordommer preger europeernes holdning til muslimer”.
I 2008 oppfordret OIC den nye FN-generalsekretæren Ban Ki-moon til å ta kontakt med regjeringene i landene som tolererte offentliggjøringen av Muhammed-tegningene, og ”oppfordre dem til å ta de nødvendige forhåndsregler for å unngå ytterlige krenkelser”. OIC oppfordret også Ban Ki-moon til motstand mot enhver form for sverting av islam.
”OIC-gruppen oppfordrer generalsekretæren til offentlig å gi uttrykk for sin utvetydige motstand mot alle former for islamofobi og erklære at ingen regjering bør medvirke til å underkjenne de igangværende bestrebelser på å støtte harmoni og vennskapelige relasjoner på tvers av forskjellige kulturer, religioner og sivilisasjoner.”
Samme år vedtok Rådet igjen en resolusjon – utarbeidet av OIC – som uttrykte ”dyp bekymring for den voksende, globale tendens til å identifisere islam med terrorisme, vold og menneskerettightsbrudd.” Resolusjonen ”henstiller stater om å iverksette tiltak som kan hindre spredningen av (…) rasistiske og xenophobiske idéer” og annet materiale som kan ”oppildne til religiøst hat”. Teksten henstiller videre statene til ”å utvikle lovverk som vil beskytte religioner fra fornærmelse”. Dette fikk den internasjonale humanistunionen (IHEU) FN-utsending Roy Brown til å uttrykke at det hele var å anse som et kupp fra de islamske statene og andre som finner det opportunt å alliere seg med disse.
– I over ti år har de islamske statene vist fram musklene sine. Nå har de slått til. Man kan ikke lenger late som om FNs menneskerettighetsråd fortsatt vil forsvare menneskerettighetene, sa Brown.
Under den avsluttede samling i FNs Menneskerettighetsråd i 2008, som ble avholdt i Genève, protesterte en rekke islamske land kraftig over at deler av sharialovgivningen ble kritisert. De samme landene oppnådde også å sette en effektiv stopper for at Rådet i det hele tatt kan kritisere overgrep som knyttes til sharia. FNs Menneskerettighetsråd sin avtroppende president, rumeneren Daru Romulus Costea, valgte da å gi kritikerne medhold.
– Sharia skal ikke diskuteres i FNs Menneskerettighetsråd, og den slags emner bør unngås da vi ikke har religiøse eksperter her i rådet, sa Romulus Costea.
Jeg har tidligere kalt FNs menneskerettighetsråd en skandale, og velger så langt å gjenta den påstanden.
Med denne legitimeringen som FN menneskerettighetsråd bidrar med, har også islamofobi-begrepet festet seg. Stadig flere av de ”offentlige talspersonene” av muslimer, og deres medløpere, som for eksempel Antirasistisk senter (ARS), stempler kritikere av islamismen for islamofobe. HRS er som kjent nettopp av ARS, i deres skyggerapport om rasisme i Norge, bestilt av statsråd Audun Lysbakken (SV), meldt inn til FNs komité mot diskriminering og rasisme for islamofobi. For om du ikke visste det, så er altså ARS eksperter på islam. Deres forslag er at HRS ikke skal motta penger fra staten. For våre penger er det langt bedre at ARS får, slik at de kan fortsette med sin støtte til islamister og undertrykking av muslimer (hvilket de selvsagt ikke sier høyt). ARS burde nok tatt seg tid til en samtale med oss før de strør om seg med sine karakteristikker og analyser.
ARS får nå bare drive på, de avsløres nok. Jeg er mer bekymret over at statsminister Jens Stoltenberg (Ap) lar en av sine statsråder bedrive en slikt udemokratisk spill. Lysbakken burde selvsagt aldri sendt en slik rapport til FN, som på uredelig vis går i strupen på en organisasjon og to navngitte personer (Hege Storhaug og Bruce Bawer).
Men både Lysbakken, ARS og en rekke såkalte ”muslimske talspersoner” har følt seg svært trygg, nettopp fordi islamofobi-begrepet har befestet sin posisjon. Dette bildet slå nå heldigvis sprekker, fordi stadig flere ”vanlige muslimer” har fått nok.
LIM (Likhet. Integrering. Mangfold.) har organisert seg, men LIMs største utfordring er nettopp de såkalte muslimske talspersonene som er blitt løftet frem i offentligheten, som for eksempel representanter fra Islamsk Råd Norge, Muhammad Usman Rana (skribent i Aftenposten), Abid Q. Raja (skribent i Aftenposten, Venstremann, nemndleder i UNE, leder i den nyetablerte Minotenk, Fritt Ord-prisvinner), Iffit Quershi (skribent), Bushra Ishaq (skribent i Aftenposten, Fritt Ord-prisvinner) og representanter fra Ung Muslim. Dette er aktører som vi kan forvente vil forsøke å frata LIM troverdighet.
Og mange vil dessverre bite på. Jeg har ennå en svært bitter smak i munnen etter at Rajas Minotenk ikke hadde noen problemer med å få statlig støtte, mens LIM ble fortalt at de ikke engang trengte å søke. Dette er i mine øyne en så usaklig forskjellsbehandling at jeg ikke forstår at Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi), som forvalter disse pengene for staten, slipper unna. Jeg oppfordrer således de politiske partiene som måtte føle seg kallet til å gå nærmere inn i saken.
Men det er ikke bare LIM som forstyrrer det offentlige bildet som disse muslimske talspersonene forsøker å skape, også Walid al-Kubaisi talte dem midt imot med filmen om det muslimske Brorskapet. Reaksjonene mot al-Kubaisi er derimot velkjent; diskreditering, krav om nyanser og påstander om ”islamofobisk makkverk”.
Og i dag kom det heldigvis en ”ny” muslimsk stemme til uttrykk i en replikk i Aftenposten. Hakima Dgadeg, av marokkansk opprinnelse, påpeker det faktum som så mange har latt seg lure av, nettopp at ”Islamfobi brukes som et skjold”. Jeg er ikke i tvil om at det har ”kostet” Dgadeg mye å skrive denne replikken. Både fordi hun tilkjennegir sin støtte til FrP-politiker Mazyar Keshvari, selv om hun tydeligvis selv tilhører en annen side i politikken, og fordi hun med dette innlegget nettopp taler de ”etablerte” muslimske talspersonene midt imot. Dgadeg skriver:
Til tross for at Mazyar Keshvari står politisk til høyre som Frp-representant, deler jeg med ham frykten for islamismens voksende makt i Norge. Derfor er det viktig å markere at Frp ikke burde ha monopol på denne frykten.
Dette er ingen overdrivelse: Tidens løp viser at islamistene har vært organisert, og det er de som er blitt representanter for hele den muslimske minoriteten. Noen av dem er radikalisert, som utskudd av det islamistiske moderate miljøet!
Fascistisk trussel
Debatten etter Walid al-Kubaisis film om det muslimske brorskap gjentar samme landeplage som i årevis har hindret integreringen: «Filmens budskap skaper islamfrykt». Og ut fra dette blir det nå gjort forsøk på å stoppe debatten. Det er generaliserende å ikke se forskjellen mellom å kritisere islam eller muslimer på den ene siden, og kritikk av den politiske ideologi som utgjør en fascistisk trussel mot demokratiet.
Med en slik kraftsalve av en åpning finner Dgadeg det vesentlig å fortelle at hun selv er muslim, og en god muslim, selv om kanskje ikke alle ville definere henne som det:
Jeg er en muslimsk kvinne fra Marokko. Jeg tror på islam og elsker profeten. Jeg ber fem ganger daglig og har aldri opplevd dette som problematisk for mine norske kolleger på jobben eller nordmenn i nærmiljøet. Ingen har kritisert meg for å være muslim eller religiøs. Men om mine norske kolleger kritiserer hijaben, så er jeg enig med dem. Jeg bruker ikke hijab. Min mor brukte heller ikke denne spesifikke hijaben, til tross for at hun dekket hår og kropp med tradisjonell marokkansk bunad. I islams verden ser vi på hijab som en politisk uniform for islamismen.
Dgadeg er heller ikke imponert over de såkalte ”ekspertene”. Hun tror rett og slett at de har låst seg i en slags selvvalgt isolasjon:
Isolert
Er det mulig at norsk offentlighet er så isolert fra resten av verden at de ikke vet om islamistenes ambisjoner i Europa? Norske «eksperter» har uttalt seg. Jeg tviler ikke på at de er egnet til å forstå, eller har kjennskap til denne ideologien. I visse muslimske miljøer i Norge og Frankrike gjentas tanker av Al-Qaradawis islamisering av Europa. Dette skjønner vi godt.
Deretter peker Dgadeg nettopp hvem som er de ”utvalgte” talspersonene i offentligheten, og det bør være tankevekkende for alle og enhver når hun påpeker at det av sikkerhetsmessige årsaker ikke er særlig smart av henne å si for mye om det:
Offentligheten og media valgte islamister som dialogpartnere i det norske samfunnet. Som muslimsk kvinne kan jeg ikke si mer enn dette, for jeg vil ikke risikere å miste min trygghet og mitt ry. Jeg er heller ikke naiv som de fleste «eksperter», som uttalte at moderate islamister ikke vil islamisere samfunnet. Jeg trenger ikke eksperter for å fortelle meg det. Den muslimske minoritet blir islamisert og går i en stadig mer religiøs retning.
Dgadegs avslutning burde vi ikke bare alle legge oss på minnet, vi burde se det som vår samfunnsplikt, og flere burde sette seg i skammekroken, for eksempel ARS, å tenke nøye gjennom hvilket side de har valgt:
Det er uansvarlig å feie problemet under teppet og lukke øynene mens vi ser minoritetens «moderate» islamister skriker om religiøse krav og bruker islamfobi som skjold mot kritikk. Skal dette forholdet fortsette, vil vi i fremtiden angre, og integrering vil bli en farse.