Radio Multikulti

Publisert i bt.no, gjengitt her med forfatterens tillatelse

Asle Toje, utenrikspolitisk forsker og kommentator

Da jeg bodde i Berlin hørte jeg på Radio Multikulti. Eller rettere sagt, sekretæren på instituttet hvor jeg arbeidet hørte på Radio Multikulti. Det innebar at alle administrative spørsmål ble avgjort til akkompagnement av panfløyter og vuvuzela moods.

Radio Multikulti spilte, så vidt jeg hørte, aldri en tone tysk musikk. Stasjonen feiret en annen type mangfold. Den slags «verdenskultur» som bæres frem av hvite folk med rastafletter.Norge ble flerkulturelt i et anfall av åndsfraværelse. Masseinnvandringen skjøt fart i tiåret etter Den kalde krigen, uten noen videre offentlig debatt.

Multikulturalisme var minste motstands vei. En modell laget for å komme kanadiske separatister i møte ble resirkulert for å håndtere utfordringene med å integrere fremmedkulturelle innvandrere.

Storbritannia og Nederland ledet an. De samme landene som aldri synes å bli ferdig med integreringsdebatten.

Canadisk modell

Multikulturalisme som samfunnskontrakt først ble utprøvd i Canada i 1971.Det var et forsøk på å bedre forholdet mellom det fransktalende Quebec, der enkelte krevde selvstendighet fordi de følte seg politisk, økonomisk og kulturelt overkjørt av det engelsktalende flertallet. Regjeringen valgte derfor inkludering i stedet for integrering, eller assimilering av innbyggere med ulik kulturell bakgrunn.

Antagelsen var at hvis samfunnskontrakten ble opplevd som hemmende for enkelte grupper, så måtte samfunnskontrakten utvides.Den flerkulturelle politikken ble overført til å integrere innvandrere og deres etterkommere.

Disse blir tilbudt å bevare sin kultur fra hjemlandet, mot at de tilpasser seg grunnleggende sosiale normer og demokratiske verdier. Multikulturalismeloven av 1988 la til et ytterligere element: At offentlige myndigheter, herunder domstoler, ikke bare forventes å bekjempe diskriminering og gi rom for kulturelt mangfold, men også for aktivt bidra til bevaring av minoritetskulturer.Å bli sett

I Norge kalles multikulturalisme for flerkultur. Det er en presisering uten endret meningsinnhold.

Ifølge Knut Kjeldstadli er multikulturalisme en modell for sameksistens i «sammensatte samfunn» (finnes det noen annen type?).

Som integrasjonsprosjekt vil multikulturalisme innebære: «At de enhetene som skal integreres, [ …] er kulturelle kollektiver, ikke bare eller ikke primært individer.» Jonas Gahr Støre definerer multikulturalisme som et samfunn «der hvert menneske har rett til å bli sett». Hva nå det måtte bety.Det er forskjellige måter å se på multikulturalisme. Enkelte ser flerkultur som et assimileringsverktøy.

Altså at innvandrere kan beholde sin kultur som en sutteklut, mens de over et par generasjoner går opp i befolkningen. En annen teori er at innvandrere integreres best gjennom sitt eget språk og kultur. At et språk læres best gjennom først å lære et helt annet språk.

Den tredje er som «inkludering» hvor nye grupper fritt kan velge å leve i parallellsamfunn mer eller mindre som det de gjorde i hjemlandene.Christopher Caldwell ser multikulturalismen føre til sistnevnte:«Innvandringen verken beriker eller bekrefter europeisk kultur, den erstatter den.»Spør ikke hva

I dag ser vi et bredt tilbakeslag for multikulturalisme som ideologi.Hvorfor? En årsak er manipuleringen av sannheten for å rettferdiggjøre fortsatt masseinnvandring. Det finnes intellektuelle i de fleste vesteuropeiske land som påstår at deres land alltid har vært en smeltedigel.Problemet er at dette i mange tilfeller er beviselig usant. Genetiske studier av den norske befolkningen viser at den har vært bemerkelsesverdig stabil i årtusener. Én og annen hanseat gjør ingen «nasjon av innvandrere».En annen utfordring er irritasjon over innvandrere som synes mindre interessert i hva de kan gjøre i sitt nye hjemland, enn hva landet kan gjøre for dem.

Overraskende mange innvandrere vender tilbake til sine opprinnelsesland men bruker sitt europeiske vertsland for gratis sosiale tjenester.

Ordninger som var ment som sikkerhetsnett melkes. Det var en ventet utvikling når store innvandrergrupper utvandrer fra lavtillitssamfunn, det vil si hvor man har liten tiltro til fellesløsninger, til høytillitssamfunn.

Drosjesvindelsaken kan tjene som eksempel. Sjåfører som ikke nøyde seg med å snyte på skatten, de hevet også trygd mens de gjorde det.

Utenforskap

Etter hvert som flere europeere begynte å sette spørsmålstegn ved multikulturalismen, kom en annen type skuffelse blant innvandrere til overflaten. Velkomsten de hadde fått opplevdes som et kontraktsbrudd.Flerkulturen lovet at innvandrerne ikke ville trenge å forandre seg. Men hvis nykommerne forble som de var, hvis de beholdt sin ikke-europeiske identitet, fikk de bare motstrebende tilgang til det arbeidsmarkedet, den kulturen og den liberale rettsordenen som var grunnene til at de først søkte seg til Europa. Resultatet: segregering, utenforskap og trygd.Karikaturstriden

Flerkulturens fokus på gruppers rettigheter har ført til at mange europeere frykter for sine grunnlovsfriheter. Spesielt ytringsfriheten er under press.Karikaturstriden viste at frykten var begrunnet. Regjeringen presset redaktør Selbekk til å be om unnskyldning for å ha brukt ytringsfriheten i sitt eget land.

Multikulturalisme undergravet en allerede svekket nasjonal identitet. Det er sant at svekkelsen av patriotisme bidrar til å gjøre Vest-Europa mer tolerant, et sted der nykommere lettere finner seg til rette.Men mangfoldet har også en pris. Jo mer uensartet befolkningen er, spesielt i verdispørsmål, jo mer svekkes solidariteten.

Det holder ikke med «frihet» og «likhet» – «brorskap» må også til. Gunnar Skirbekk påpeker i boken Norsk og moderne at nasjonalt samhold «er ein føresetnad for den moderne norske velferdsstaten.»

I så måte er multikulturalisme som å helle terpentin i samfunnslimet.

Vi skal bli mindre norske

Dette er grunnen til at politikerne over hele Europa nå kappes i å avsverge flerkulturen. Angela Merkel kjente sin besøkelsestid da hun sa: «Forsøket på å bygge et flerkulturelt Tyskland har vært fullstendig mislykket.» Tyskerne har kommet til at de har rett til å vente av innvandrere tar til seg det samfunnet de har valgt å bosette seg i. I Tyskland skal tysk kultur ha forkjørsrett. I Norge har myndighetene en annen mening. Her vil man at innvandrerne og nordmennene skal møtes på halvveien.

De skal bli mer norske og vi skal bli mindre norske. I Groruddalen leser de allerede i koranen under juleavslutningen i kirken.

Enkelte har tatt til orde for at forskere skal konstruere en ny nasjonal identitet, et «nytt vi». Radio Multikultis barnslige entusiasme for fremmede kulturer er transformert til et gigantisk sosialt eksperiment hvor vår egen kultur er salderingspost.