”Rundlurt”: Kapitlet om kjønnslemlestelse

Kjønnslemlestelse: En evig runddans

I 2008 presenterte regjeringen ved Helse- og omsorgsminister Sylvia Brustad og Barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt, en sensasjonell og svært oppløftende nyhet i både nasjonal og internasjonal sammenheng: Omfanget av kjønnslemlestelse i Norge er mindre enn antatt og kjønnslemlestelse er på retur. Opplysnings- og holdningsarbeid blant berørte grupper fungerer, ble det sagt knyttet til lansering av en angivelig kartleggingsrapport.

Konkret stod disse ordene fra Sylvia Brustad å lese på Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) sin hjemmeside 4.juni i 2008: ”Jeg har merket meg at praksisen med kjønnslemlestelse heldigvis foregår i mindre omfang enn antatt, og at kjente tilfeller ligger lenger bak i tid. Jeg er glad for at rapporten støtter hypotesen om at mange har sluttet med denne praksisen. Dette er en positiv utvikling fordi kjønnslemlestelse er et overgrep og det er ulovlig. Derfor vil jeg takke ildsjeler i berørte miljøer og faggrupper som har gått i bresjen for å endre holdninger til denne praksisen, og forebygge at denne type overgrep mot jentebarn får fortsette. Vi vet nå at holdningsarbeid som er i gang virker forebyggende.”

Hva baserer regjeringen disse konklusjonene på? Utgangspunktet er å finne i NRK. Sommeren 2007 satte NRKs journalist Tormod Strand Norge på hodet med sine reportasjer om kjønnslemlestelse fra Somalia. Strand hadde intervjuet 10 omskjærere i Nord-Somalia, nærmere bestemt i byen Hargeisa i Somaliland, som fortalte at de hadde kjønnslemlestet til sammen 185 somaliske jenter fra Norge de siste to til tre årene.[1] Arbeidet var unikt i europeisk sammenheng og vakte derfor også oppsikt internasjonalt. Nøyaktig én uke etter at Strands første reportasje fra Somalia om kjønnslemlestelse ble kringkastet, lanserte regjeringen 15 hastetiltak for å forebygge kjønnslemlestelse av jenter på utenlandsreise den forestående sommeren. I tillegg utløste Strands reportasje at regjeringen ga Institutt for samfunnsforskning (ISF) i oppdrag å kartlegge utbredelsen av kjønnslemlestelse i Norge.[2] Kartleggingen skulle gi en indikasjon på om tiltak som informasjon, dialog, lovverk med mer fungerte forebyggende, eller om obligatoriske helseundersøkelser av jenters underliv også måtte innføres som ledd i kampen mot kjønnslemlestelse, et tiltak som ikke minst Human Rights Service i mange år har etterlyst som nødvendig.[3]

Det var allerede den gang godt kjent at det pågikk en intern strid i regjeringen om et slikt tiltak, og at hovedkamphønene var de to daværende statsrådene Karita Bekkemellem, Barne- og likestillingsminister, og Sylvia Brustad, Helse- og omsorgsminister. Bekkemellem var for undersøkelser, mens Brustad var imot. For å få et bedre grunnlag for å avgjøre striden, skulle kartlegging utføres og avgjørelse om eventuelle helseundersøkelser skulle tas når rapporten forelå i mai 2008.

Det ligger i sakens natur at for å kartlegge om ei jente er lemlestet, må man foreta en fysikk undersøkelse, såkalt klinisk observasjon. Dette fordi kjønnslemlestelse er en straffbar forbrytelse med en strafferamme på inntil åtte års fengsel, så ved eksempelvis å benytte intervjue av foreldre og andre voksne i aktuelle miljø som metode, er det rimelig god grunn til å forvente at underrapportering av utført lemlestelse vil være svært omfattende. Men ingen av de to overnevnte metodene ble brukt. ISF benyttet seg av to hovedmetoder: Seks nasjonale grupper med høy utbredelse av kjønnslemlestelse i opprinnelseslandet ble valgt ut, og på bakgrunn av befolkningsstatistikk fra Statistisk sentralbyrå (SSB), ble det laget en oversikt over antall jenter i alderen 0 – 19 år.[4] Dernest summerte ISF opp antallet jenter som var i den konkrete alderen da kjønnslemlestelse utføres i opprinnelseslandet. ISF kom frem til at vi hadde 3 800 jenter i risikosonen i 2008. Da er jenter fra over 20 land som er bosatt i Norge ikke medregnet. ISF konkluderte imidlertid at ”anslaget vi gir, dekker den berørte gruppen”.[5]

Den andre hovedmetoden var å kartlegge tilfeller av utført kjønnslemlestelse kjent gjennom et ”strategisk” utvalg barnevern, helsestasjoner, skoler og barnehager, legevakter, barneavdelinger, og gynekologiske poliklinikker og fødeavdelinger. På bakgrunn av det innsamlede materialet, kombinert med intervju av berørte grupper, såkalte ressurspersoner og organisasjoner, samt innhenting av forskning og data internasjonalt, skulle ISF foreta en analyse av utbredelsen.

Før jeg går videre er det viktig å poengtere følgende: I tillegg til at utvalget jenter er begrenset, noe som også gjelder for offentlige instanser som bes om å rapportere registrert utført kjønnslemlestelse, er svarprosenten fra det offentlige svak. Eksempelvis responderte ikke 40 prosent av barnevernene, 71 prosent av helsestasjoner for barn, 52 prosent av helsestasjoner for ungdom, 66 prosent av skolehelsetjenestene, 71 prosent av skolene, 56 prosent av barnehagene og 57 prosent av gynekologisk fødeavdelinger. Best svarprosent hadde legevaktene med 75 prosent og barneavdelinger med 86 prosent. Også responsen fra personer og organisasjoner innen aktuelle miljø var lav: ”flertallet har (ikke) svart.” Det kommer også frem at de offentlige instansene ”ikke har en systematisk rutine med å avdekke og registrere omskjæring og notere dette i journalene”.

Resultatene av kartleggingen av utført kjønnslemlestelse ble 15 tilfeller og 111 tilfeller av bekymringsmeldinger der det ikke er påvist kjønnslemlestelse eller kjønnslemlestelse ble avverget.

Disse tilfellene er for årene 2006 og 2007. Hvorfor forskerne ved ISF kun valgte ut to årganger, forteller de ikke.

ISF spør: ”Gapet mellom kjente påviste tilfeller og størrelsen på den aktuelle aldersgruppen er svært stor. Hvordan kan dette forklares?” ISF svarer: ”Vi har ikke fanget opp alle kjente tilfeller i vår undersøkelse. Vi antar at det finnes flere kjente tilfeller i skolehelsetjenesten, helsetjenesten for ungdom og gynekologiske poliklinikker. Dette er trolig ikke store tall,” konkluderes det.

Videre forklares gapet slik: Bekymringsmeldinger om forestående kjønnslemlestelse, og påfølgende samtale med foreldre, kan ha forhindret kjønnslemlestelser. Folk kan også ha godt over til mindre omfattende kjønnslemlestelser som vanskeligere fanges opp av omgivelsene. I tillegg forklares det lave antallet registrerte  kjønnslemlestelser med synspunkt fra særlig to forskere, antropologene Sara Johnsdotter i Sverige og Aud Talle i Norge. De hevder at kravet til jomfruelighet, som er en sentral kjerne i hvorfor kjønnslemlestelse praktiseres, har endret uttrykk ved migrasjon til Europa: Jentene formidler heller dyd ved å dekke seg til med hijab og vide klær. Presset om å kjønnslemleste døtre er mindre i eksil enn i hjemlandet, og ekteskapsmønsteret har endret seg fra arrangert ekteskap til ”selvvalgt partner”. Jentene er derfor selv opptatt av å bevare jomfruelighet til ekteskapsinngåelsen, sies det. Kjønnslemlestelse er videre forbundet med ”sosialt stigma” i majoritetsbefolkningen, og foreldre avstår derfor fra lemlestelse for ”å øke fremtidsmulighetene” her. I tillegg er det flere og flere unge kvinner som åpner seg etter å ha blitt sydd igjen, noe som viser at ”de har adoptert et vestlig syn på kvinnelig seksualitet”.[6] Et siste sentralt argument er at den økende religiøsiteten blant somaliere, gjør at de tar avstand til den tradisjonelle typen kjønnslemlestelse i Somalia som inkluderer gjensying.

Et annet moment som også trekkes frem for å forklare gapet mellom antall jenter i risikosonen og det forsvinnende lave antallet kjønnslemlestelser, er at representanter fra miljøene nesten unisont hevder at kjønnslemlestelse er lite utbredt. Få kjenner til enkelttilfeller, noen kjenner ikke til ett eneste tilfelle. Blant andre ni jenter med somalisk bakgrunn i alderen 17 – 22 år som er intervjuet, kjenner ikke ett tilfelle av kjønnslemlestelse av jenter bosatt i Norge. Et hovedargument som fremheves av somaliere og eritreere for at kjønnslemlestelse ikke praktiseres lenger, er ifølge ISF at praksisen ble forbudt etter norsk lov i 1996. Foreldre forholder seg altså til norsk lov.

Det må også nevnes at det pekes på at Human Rights Service anmeldte og rapporterte om en flere saker frem til 2005, men ingen saker i 2006 og 2007. Dette tas også som en indikasjon på nedgang i omfang.

Konklusjonen er: ”Holdningsendringer er i gang, og (at) utbredelsen har gått ned.” Punktvis slås følgende fast: ”Opplysningsarbeid og mobilisering i miljøene virker.” ”Kunnskap om generell kvinneanatomi og helse virker.” ”Utdanning virker.” ”Teologisk kompetanse virker.” ”Lovverket virker.”

ISF anbefaler derfor at nye tiltak må ”tilpasses (…) at omfanget av jenter som vokser opp i Norge i dag som utsettes for kjønnslemlestelse er lavere enn antatt.” ISF fraråder helseundersøkelser av underlivet, og fremhever myke tiltak som kunnskapsformidling og opplysnings- og holdningsarbeid. Eksempelvis ”må (alle) få kunnskap om at omskjæring ikke har sammenheng med religion.” Andre ”viktige stikkord” er ”tillit, tålmodighet, respekt og toleranse”.

Her er det mye å gripe fatt i. La oss begynne med noe av det enkleste, som da Sylvia Brustad på bakgrunn av ISFs rapport slo fast at kjønnslemlestelse ”heldigvis foregår i mindre omfang enn antatt, og at kjente tilfeller ligger lenger bak i tid. Jeg er glad for at rapporten støtter hypotesen om at mange har sluttet med denne praksisen”. Først; rapporten sier ikke ett ord om hva som har vært ”antatt” utbredelse av kjønnslemlestelse. Ingen tidligere anslag eller hypoteser fra noe hold nevnes i rapporten. Heller ikke Brustad referer til tidligere anslag. At mange skal ha sluttet med praksisen, er rett og slett ikke dokumenterbart, all den tid vi i Norge aldri har kartlagt utbredelse av utført kjønnslemlestelse. Dessuten er den konkrete kartleggingen ISF har gjort, en kartlegging av avdekkede tilfeller for to årganger i et begrenset utvalg offentlige institusjoner. Hvor mange jenter som ble kjønnslemlestet i 2006 og 2007, vet vi fremdeles nesten like lite om, da praksisen nødvendigvis foregår i det skjulte ettersom det er straffbart.

At ”kjente tilfeller ligger lenger bak i tid”, med eksplisitt referanse til Human Rights Service (HRS) og ingen andre, kan vanskelig underbygge en nedgang i kjønnslemlestelse. HRS og støttespillere anbefalte en norskgambisk mor å anmelde ektemannen for medvirkning til kjønnslemlestelse av et par norskfødte tvillingdøtre ved årsskiftet 2000 – 2001. Kvinnen hadde selv forklart at de ble lemlestet tre år tidligere som seks måneder gamle spedbarn.[7] I 2005 bestemte vi oss for å prøve å avdekke ytterligere tilfeller av kjønnslemlestelse av norskfødte jenter, som resulterte i anmeldelser av to norskgambiske foreldrepar for å ha lemlestet til sammen fem norskfødte døtre, noe som fysisk er dokumentert i etterkant.[8] Dette var altså et konkret prosjekt som HRS tok initiativ til, og som varte i en begrenset periode på tre måneder. I vår rapportering til ISFs prosjekt pekte vi således på overnevnte tre saker, samt TV2s avsløringer rundt kjønnslemlestelse i 2000, der det fremkom informasjon om over 20 jenter som skulle ha blitt lemlestet fra tidlig 1990-tallet. Altså var ingen av disse tilfellene fysisk dokumentert, og perioden jentene kunne ha blitt lemlestet, strakte seg nesten over ti år, i motsetning til ISF 15 tilfeller over to år, som altså fysisk er dokumenterte i tillegg.

Jeg må føye til her at jeg aldri har opplevd HRS’ og mitt eget arbeid mer misbrukt.

ISFs konklusjoner om at ”utbredelsen har gått ned” fordi at opplysningsarbeid, kunnskapsformidling og utdanning ”virker”, samt at ”lovverket virker”, faller på egen urimelighet. Loven om kjønnslemlestelse har vært i virke i 13 år nå – uten at rettsapparatet har reist én eneste tiltale. Vel, dette kan jo brukes som argument om at loven har hatt preventiv effekt, slik ISF gjør. Det samme gjelder tiltakene om opplysningsarbeid og kunnskap. Men er det ikke underlig at en så eldgammel og rotfestet tradisjon som kjønnslemlestelse er, nesten skal nesten ha blitt utryddet ved migrasjon til Norge? Eksempelvis har praksisen med arrangert ekteskap innen egen gruppe befestet seg i brede lag blant særlig muslimske grupper i Norge, også muslimske grupper som praktiserer kjønnslemlestelse. Statistikk HRS har innhentet fra SSB i perioden 1996 – 2005, viser at majoriteten i aktuelle grupper henter ny ektefelle i opprinnelseslandet, og at antall ekteskap utenfor egen nasjonale gruppe er forsvinnende få.[9] To moment taler for at dette mønsteret er med på å opprettholde tradisjonen: Ved henting av ektefelle i opprinnelseslandet der utbredelsen av kjønnslemlestelse er høy, som eksempelvis i Somalia der 98 prosent av jenter kjønnslemlestes, medvirker til preservering og videreføring av opprinnelseslandets normer her. At så få gifter seg ut av egen nasjonale grupper, er også en indikasjon på at kjønnslemlestelse videreføres her. Motsatt sagt; hvis eksempelvis somaliere i Norge vred ekteskapsmønsteret over til å gifte seg med personer fra kulturer der kjønnslemlestelse ikke praktiseres, ville dette vært en klar indikasjon om at praksisen har opphørt.

Når det gjelder den somaliske gruppen – som er den desidert mest aktuelle gruppen knyttet til kjønnslemlestelse grunnet gruppens størrelse og den høye utbredelsen – er det også verdt å merke seg at innvandringen fra Somalia til Norge har vært svært høy de siste om lag 10 årene. I 2008 kom eksempelvis 813 somaliere til Norge ved familieinnvandring, og 1017 kom som asylsøkere. Den somaliske befolkningen i Norge var på 6 977 personer i 1999. Den har nesten firedoblet seg det neste tiåret, til 23 633 personer i 2009. Hele 5 488 i gruppen er jenter under 19 år, 3 274 av dem igjen er under ni år. Å endre holdninger – dertil til en tradisjon som anses som en avgjørende forutsetning for å kunne bli giftet bort – med en slik kontinuerlig og høy innvandring, er rimelig vanskelig.

ISF henvisning til den svenske forskeren Sara Johnsdotter om at ekteskapsmønsteret blant somaliere i Sverige har endret seg fra arrangert ekteskap til ”selvvalgt partner”, dokumenteres ikke statistisk. Dessuten: Hvorfor skulle somaliere i Sverige endre praksis fra arrangert ekteskap til kjærlighetsekteskap, mens dette åpenbart ikke er situasjonen i Norge? Min påstand er dertil at integreringen generelt er betydelig dårligere i Sverige enn Norge. I Sverige har det eksempelvis etablert seg et tresifret beløp sterke parallelle samfunn som lever på utsiden av det svenske samfunnets normer og verdier. [10]

Hvor tabubelagt selvvalgt partner/kjærlighetsekteskap kan være særlig blant muslimer, vitner ikke minst denne hendelsen i 2009 om: Etter at et norskpakistansk par giftet seg mot deler av familiens vilje i 2007, har motstandere av ekteskapet sendt ut 14 000 grovt sjikanerende brev om ekteparet, med trusler om blant annet seksuelle overgrep. Brevene er sendt til privatpersoner, moskeer, innvandringsorganisasjoner, profilerte norskpakistanere og til ekteparet. Også tidligere stortingsrepresentant fra Høyre, Afshan Rafiq, forteller om trusler og sjikane grunnet inngått kjærlighetsekteskap med en norskpakistansk mann.[11] Mens vi har hatt innvandring fra Somalia i om lag 20 år, har vi hatt innvandring fra Pakistan i 40 år. Like fullt er altså kjærlighetsekteskap fremdeles tabubelagt blant pakistanere, noe som underbygger hvor dype røtter arrangert ekteskap har fått i Norge.[12] Hvorfor skulle kjærlighetsekteskap være mindre tabubelagt blant somaliere enn pakistanere, når dertil somaliere er en yngre gruppe og mindre integrert i Norge?

At økende bruk av hijab og vide klær, da som en jomfruelig erstatning for kjønnslemlestelse, finner jeg også urimelig. Bruk av hijab, og eventuelt tilhørende vide klær som jelbab (sid kåpe/kjole), har økt dramatisk de om lag siste ti årene i nesten samtlige muslimske grupper i Norge, altså også i nasjonale grupper som ikke praktiserer kjønnslemlestelse. Dette er en voksende trend i Europa, det samme gjelder i Somalia. I Tormod Strands dokumentarbok, Suaads reise, bekrefter hovedpersonen og norsksomalieren Suaad Abdi Farah, den betydelig økte slørbruken i Somalia siden hun forlot landet på slutten av 1980-tallet: ”I hennes oppvekst dekket ikke unge kvinner til hodet med hijab, slik nesten alle somaliske kvinner gjør i dag. Og niqab, der munn og nese også er dekket til og bare øynene er synlige, fantes heller ikke. Nå ser jeg mange med niqab. Mye har skjedd til det verre i Somalia, også når det gjelder kvinners frihet, mener Suaad.” [13] Den økende tildekningen av jenter og kvinner i Somalia har ikke ført til nedgang i utbredelsen av kjønnslemlestelse. Hvorfor skulle tildekning ved bruk av hodeplagg og annet fungerer som erstatning for kjønnslemlestelse i Norge, når dette ikke er tilfelle i Somalia?

Hvor avgjørende kjønnslemlestelse er som seksuell kontroll, vitner ikke minst denne dommen om: I Sverige i 2006 ble en somalisk mor dømt for å ha kjønnslemlestet datteren 11 år gammel i Somalia i 2001. Moren fikk tre års ubetinget fengselstraff, og hun ble idømt å betale erstatning til datteren på 550 000 kroner. 400 000 kroner dekket kjønnslemlestelsen, mens de resterende 150 000 inkluderte blant annet ”seksuelle krenkelser” ved at moren stadig sjekket jentas gjensydde underliv for å forsikre seg at hun var urørt og ikke åpnet.[14] Den samme kontrollen fortalte Safia Yusuf Abdi, sykepleier og norsksomalier, om på et seminar i Oslo i 2005. Da Abdi var barn i Somalia, sjekket moren underlivet hennes hver gang moren returnerte etter en reise. Dette for å forsikre seg om ”at alt var i orden”.[15] Jeg er også fortalt følgende av somaliere i Norge: Når jenter giftes bort, er en av morens siste og viktigste rutiner å sjekke at kjønnslemlestelsen og gjensyingen er inntakt før jenta overleveres ektemannen.[16]

Et annet sentral argument fra ISFs side, også dette knyttet til utsagn fra forskerne og antropologene Johnsdotter og Talle, er at økende religiøsitet har ført til at somaliere forstår at ” kvinnelig omskjæring ikke (er) religiøst påkrevd”, eller som det også sies: ”Teologisk kompetanse virker” i arbeidet mot kjønnslemlestelse. ”Dette fordi troende ikke tolker kvinnelig omskjæring som religiøst påkrevd.” Påstanden er ikke kildebelagt ved henvisning til eksempelvis islamske tekster. Kanskje ikke underlig, da påstanden ulykkeligvis ikke stemmer.

La meg først avklare følgende: Kjønnslemlestelse praktiseres ikke bare av muslimer, selv om majoriteten av dem som har adaptert tradisjonen er muslimer. Det er også et faktum at kjønnslemlestelse dateres tilbake til det gamle Egypt på faraoenes tid, altså over 3 000 år før islam ble stiftet av Muhammed, og at Koranen ikke omtaler praksisen. Det ulykksalige er imidlertid at Muhammed ikke tok utvetydig avstand til kjønnslemlestelse – hvis man skal tro flere hadith, altså religiøse skrifter om hva Muhammed skal ha sagt og gjort. Et hadith forteller at Muhammed oppfordret en kvinne som kjønnslemlestet jenter til å begrense inngrepet. Han formante henne altså ikke til å avslutte praksisen.[17] I tillegg skal Muhammed ha omtalt samleie ved å henvise til at ”to omskårne” kjønnsorgan møtes, som igjen kan tolkes til en form for aksept av praksisen. I islamsk tolkningstradisjon er det vanlig å forholde seg til at hva Muhammed ikke gikk imot, det aksepterte han. Dette blir også til en del av Muhammeds sunna, hans sædvane, og derav benevnelsen sunna-omskjæring.[18] Mang en islamsk lærd vil dermed med betydelig religiøs tyngde kunne hevde at det er støtte for kjønnslemlestelse i islam. [19]

I sunni-islam, som rundt 85 prosent av verdens muslimer tilhører, har det utviklet seg fire lovskoler. Én av lovskolene fremholder at kjønnslemlestelse er obligatorisk, den såkalte shafi-skolen.[20] Blant annet derfor er det så vanskelig for somaliere å kvitte seg med denne praksisen, ettersom somaliere følger shafi-skolen, slik også egyptere gjør, der i overkant av 97 prosent av jentene kjønnslemlestes. Også kurdere i Irak, som har strømmet til Norge særlig i dette nye årtusenet, følger shafi-skolen, noe som forklarer hvorfor man finner områder i Nord-Irak med en omskjæringsprosent opp mot 90 prosent.[21] Mens Maliki-skolen, som dominerer eksempelvis Gambia og der 80 prosent av jentene kjønnslemlestes, omtaler kjønnslemlestelse som anbefalelsesverdig, altså som noe positivt, men ingen plikt. Det samme gjør Hanafi-skolen, som dominerer Pakistan, men kun en liten minoritet i Pakistan kjønnslemlester jentene, nemlig shia-sekten Dawoodi Bhora.[22] Dette viser på den ene siden at lovskolene, særlig shafi-skolen, kan ha betydelig innflytelse på praksisen, mens lovskolene som anbefaler kjønnslemlestelse, både kan på sterk påvirkningskraft og ingen påvirkningskraft.

Hvis det virkelig var slik som mange hevder, at islam kategorisk avviser kjønnslemlestelse, så kan man vitterlig hevde med full tyngde at islam har mislykkes radikalt med å stoppe skikken.

Konklusjonen må bli at kjønnslemlestelse er innlemmet i islam i deler av den muslimske verden (og nå også Norge), slik også ortodokse kristne i Etiopia ”velsigner” kjønnslemlestelse, vel og merke uten at det kan vises til konkrete religiøse tekster som omtaler praksisen.

Det uheldige er at forskere lar seg forlede av antropologer, som typisk er kulturrelativistiske, til å tro på mantraet at ”kjønnslemlestelse ikke har noe med islam å gjøre”. Forskerne ved ISF bruker altså antropologer som ikke har religiøs faglig tyngde. Dette stenger for faglig innsyn i praksisen, og det stenger dermed for myndighetenes muligheter til å bekjempe overgrepene.

Det bør også bemerkes at det ikke bare er ISF som med brask og bram ukritisk har fremmet påstander om at kjønnslemlestelse og islam er to helt atskilte størrelser. En annen antropolog, Thomas Hylland Eriksen, skrev i en kronikk i Aftenposten i 2008 at ”De få som slipper unna (kjønnslemlestelse, min merknad) i Somalia, tilhører forresten gjerne dypt religiøse familier. De har fedre som vet at islam ikke sier noe om kvinnelig omskjæring. En sterkere islamisering av den somaliske befolkningen kunne med andre ord være et effektivt virkemiddel for å få slutt på uvesenet”.[23] Det riktige er nok tvert om det motsatte: Dess mer rendyrket islam blir i Somalia, dess sterkere vil shafi-skolens påbud om kjønnslemlestelse befeste seg. Det samme gjelder selvsagt for somaliere i Norge.

Jeg spurte for øvrig Eriksen om kilde til den ganske så ”friske” og udokumenterte påstanden, og svaret var: Aud Talle.[24]

Hva kan så utbredelsen av kjønnslemlestelse være i Norge? Ettersom vi ikke har noen data å vise til, må vi gå internasjonalt for å lete etter en pekepinn. Organisasjonen Forward ble etablert i 1983 på de britiske øyene og er den eldste organisasjonen i Europa som jobber mot kjønnslemlestelse. Lederen Adwoa Kwateng-Kluvitse, tror at langt flere enn halvparten av jenter i Storbritannia som kommer fra høyrisikoland blir lemlestet: ”Jeg tror tallet på lemlestede jenter i virkeligheten er mye høyere enn 50 prosent. Når vi jobber i miljøene er antallet unge jenter som er lemlestet alltid mye høyere. Dessverre har det ikke vært vilje til å se mer inngående på dette.” [25]

I 2007 vakte en regjeringsfinansiert undersøkelse bred oppmerksomhet. Undersøkelsen anslo at mer enn 21.000 jenter under 15 år i England er i alvorlig fare for å bli kjønnslemlestet, og at nærmere 11.000 jenter over åtte år med stor sannsynlighet er blitt lemlestet. Barna blir i hovedsak tatt utenlands for lemlestingen.[26]

På den andre siden av kanalen, i Nederland, fryktes også høy utbredelse av kjønnslemlestelse. Til den nederlandske avisen Trouw, fortalte to sosialarbeidere i 2007, uavhengig av hverandre, at de tror 80 prosent av jenter i Nederland fra høyrisikoland blir lemlestet. ”80 prosent er et veldig realistisk anslag,” som den ene sa.[27] Begge har somalisk bakgrunn og den ene er sosiolog.

I en anonym spørreundersøkelse i 2006 av 120 menn og 130 kvinner i Østerrike, fremkom det at 35 prosent av dem hadde kjønnslemlestet døtrene etter bosetting i Østerrike, og ytterligere seks prosent skulle kjønnslemleste døtrene i årene som kom. Undersøkelsen ble utført av 16 forskere og leger, samt representanter fra afrikansk kvinneorganisasjon i Wien.

Utvalget hadde bakgrunn fra Etiopia (15), Mali (4), Ghana (30), Nigeria (40), Egypt (113), Sudan (10), Senegal (6), Burkina Faso (5), Kenya (7), Somalia (8) og Sierra Leone (7). Utbredelsesprosenten på kjønnslemlestelse varierer stort i disse landene, fra 25 prosent i Nigeria til 98 prosent i Somalia. Hvis vi tar ut land der utbredelsesprosenten er under 40 prosent, minker gruppen med 77 personer.[28] Dette er et argument for at dersom undersøkelsen kun hadde forholdt seg til høyrisikogruppen, ville resultatet vist en høyere prosentandel. Metodisk er det også antatt at selv en anonym spørreundersøkelse, vil føre til underrapportering når undersøkelsen omhandler sensitive og kriminelle tema.

88,5 prosent av de som skulle eller hadde utført kjønnslemlestelsen av døtrene får inngrepet utført i opprinnelseslandet, mens de resterende 11,5 prosentene, sørger for at lemlestelsen  utføres enten i Østerrike, Tyskland eller Nederland. Vel så interessant er det at majoriteten av de spurte var i arbeid og hadde høyere utdannelse, de kjente godt til at kjønnslemlestelse er forbudt, og de kjente godt til helseskadene ved inngrepet. Majoriteten av de som var for lemlestelse, begrunnet praksisen med at ”det er bra for kvinners moral”. 50 prosent utførte kjønnslemlestelsen når barnet er i alderen 0 – 7 måneder, mens 13 prosent utførte lemlestelsen når barnet er i alderen 8 måneder til 1 år. 28 prosent av jentene ble/skulle bli lemlestet i alderen seks til tretten år. Det er også verdt å merke seg at 76 av deltakerne i spørreundersøkelsen kjente til kjønnslemlestelse av andre innvandrerjenter, 29 kjente til kjønnslemlester utført i Europa, mens 21 kjente til kjønnslemleste som ble utført i Østerrike. [29]

Denne siste informasjonen er også svært interessant opp mot ISFs undersøkelse blant berørte grupper i Norge, som nærmest unisont avviser at kjønnslemlestelse praktiseres på norske innvandrerjenter.

En siste undersøkelse bør nevnes selv om den går ganske langt tilbake i tid. I det franske fylket nordøst for Paris, Seine-Saint-Dénis, arbeider legen Emanulle Piet. Piet jobber spesielt opp mot helsestasjonene, og på bakgrunn av mistanke om kjønnslemlestelse undersøkte hun i 1987 500 vestafrikanske jentebarn i alderen 0 – 6 år. Samtlige var lemlestet. Piet iverksatte da en rekke tiltak, som rutinemessige helseundersøkelser av alle småbarns underliv, informasjon til foreldrene om helseskadene ved kjønnslemlestelse, informasjon om straffeloven, og i tillegg ble en del foreldre straffeforfulgt. Etter 10 år gjennomførte hun en ny tilsvarende undersøkelse. Av 500 barn var syv lemlestet. Nye rettssaker fulgte, det samme gjorde det forebyggende arbeidet. I år 2000 repeterte hun undersøkelsen igjen, og denne gangen var ingen barn lemlestet.[30]

Da HRS i 2005 ville prøve å avdekke kjønnslemlestelse av norskfødte jenter, gjorde vi det ”så enkelt” som dette: 100 prosent av jenter fra serahule- og mandinkostammen i Gambia lemlestes. Vi fant derfor frem til to familier i Oslo med bakgrunn fra disse to stammene og som har født jentebarn i Norge. Den ene familien hadde ei jente, den andre hadde seks jenter, der fire av dem var sendt til Gambia to år tidligere. I tillegg hadde vi informasjon om at foreldrene verdimessig var dårlig integrert i Norge. Dette var hovedmomentene vi kjente til og som fikk oss til å dra til Gambia for å prøve å få verifisert om de fire søstrene der, den gang i alderen fem til elleve år, var blitt lemlestet. Vi fikk muntlig bekreftet at samtlige jenter var lemlestet, og vi anmeldte begge foreldreparene for kjønnslemlestelse i august 2005, det ene paret med ei jente ble anmeldt kun på mistanke grunnet stammebakgrunn og dårlig integrering.[31] Ved undersøkelse ved Ullevål sykehus viste det seg at denne jenta var blitt lemlestet, og da politiet sørget for undersøkelser av de to jentene i den andre familien, som bodde i Norge, viste det seg at den eldste jenta på da fem år også var lemlestet. Vi meldte altså inn mistanke om fem kjønnslemlestelser i to familier, og det viste seg at seks jenter var lemlestet.[32]

Høsten 2008 bestemt vi oss på ny for å prøve å avdekke konkrete kjønnslemlestelser, i håp om at dette kunne få fortgang i den politiske prosessen knyttet til å få etablert helseundersøkelser for å forebygge og avdekke kjønnslemlestelse. Denne gangen fokuserte vi på somaliske miljø på grunn av denne befolkningens størrelse, og fordi somaliere generelt er lite integrert i Norge. Prosjektet medførte til sammen ni anmeldelser, som inkluderte ni barn og der de eldste skulle ha blitt lemlestet i en alder av 13 og 14 år.

Det bør nevnes at jenter fra Somalia i denne alderen ikke er med i risikogruppen til ISF, fordi i Somalia lemlestes barna i alderen seks til åtte år.

Norsk politiet har sørget for undersøkelse av to jenter etter våre anmeldelser i overnevnte prosjekt, og begge var lemlestet. Utfordringen for politiet er ikke minst å dokumentere at jentene ble lemlestet etter at de innvandret som barn til Norge. I tillegg anmeldte vi inngått barneekteskap, smugling av barn og voksne fra Somalia til Norge, dumping av barn i Somalia, forestående dumping av barn i Somalia, samt kjønnslemlestelse vi mener skjer i Norge, eksempelvis at gjennsydde jenter og unge kvinner åpnes med kniv før bryllupsnatten. Av hensyn til politiets pågående etterforskning, kan jeg ikke være mer spesifikk her, annet enn å si at en mer dysfunksjonell folkegruppe har jeg aldri opplevd i Norge. Det var periodevis en permanent sjokktilstand å oppleve hvor vergeløse så mange somaliske jentebarn er, hvor godt organisert mange voksne er for å skjule kjønnslemlestelse, og hvor ekstremt lojale jentene er mot familien og klanen når grufulle overgrep som dette utføres til og med når de er i alderen 10 – 14 år.

En annen sjokkopplevelse var at ingen av barna i de sakene politiet har etterforsket så langt, til sammen tre etter det jeg kjenner til, har korrekt identitet, det vil si at barna har multiple identiteter som foreldrene har skaffet dem. Det samme gjelder foreldrene selv. Et gjennomgående trekk er også at jentene er oppført med en høyere alder i folkeregisteret enn de reelt har. Slik kan de lettere giftes bort som barn, da myndigheten besitter feil informasjon om alderen. Vel så rystende var det å erfare at noen somaliere man forventer er godt integrert, da de har utdannelse og er i gode jobber, både medvirker til kjønnslemlestelse og selv praktiserer barneekteskap med kjønnslemlestede jenter. Generelt vil jeg påstå at store deler av den somaliske befolkningen i Oslo (men også i andre større byer) har laget seg egne og helt avsondrede samfunn i samfunnet vårt. I tillegg er trafikken mellom Somaliland og Norge betydelig. Mange har etablert seg med betydelige boligmasser i en by som Hargeisa, ”hovedstaden” i Somaliland. Samlet sett er disse påpekte faktorene foruroligende og underbygger at kjønnslemlestelse kan være svært utbredt blant norsksomaliere.[33]

Verken jeg eller hvilken som helst forsker i Norge kan slå fast hvor mange jenter med somalisk bakgrunn som utsettes for kjønnslemlestelse. Før dette prosjektet knyttet til somaliere fryktet jeg at rundt halvparten av somaliske jenter som fødes i Norge eller som kommer hit som barn før de er lemlestet, blir utsatt for kjønnslemlestelse. Etter å ha kommet nærmere den somaliske befolkningen, frykter jeg at opp mot 70 til 80 prosent rammes. Tre uttalelser bygger ytterligere oppunder mitt inntrykk. Under prosjektet hadde vi periodevis ganske nær kontakt med Oslopolitiet. Denne kommentaren falt fra en ansatt midt under en intens etterforskningsrunde: ”Uansett hvilken somalisk familie vi går inn i vil vi finne kjønnslemlestelse.” I boken Se oss, skriver norsksomaliske Amal Aden kun én setning om utbredelse av kjønnslemlestelse blant somaliere i Norge: ”Omskjæring er ikke et tema blant somaliere, det er en selvfølge at alle skal omskjæres.” [34] Selvsagt mener verden politibetjenten eller Aden at alle somaliske jenter blir lemlestet, men deres uttalelser vitner om et mulig foruroligende høyt omfang, det samme gjør denne mangelen på uttalelse: Den største moskeen som somaliere i Norge sokner til, heter Tawfiiq Islamsk Senter i Oslo, og har 4 000 medlemmer. Denne moskeen ble filmet med skjult kamera av TV2 i år 2000, og det fremkom klar støtte til kjønnslemlestelse. I 2007, altså syv år senere og etter massiv satsning på informasjons- og holdningsarbeid fra myndighetens side, henvendte Dagsavisen seg til moskeen for å innhente moskeledelsens syn på ”omskjæring”, nektet ledelsen å uttale seg og henviste avisen til Islamsk Råd Norge, som de er medlemmer.[35] Moskeens ideologi er forankret i shafi-skolen, som altså påbyr kjønnslemlestelse.

Jeg vil driste meg til å hevde at noen gjetninger er mer kvalifiserte enn andre. Når Sylvia Brustad lener seg på ISF og postulerer at omfagnet av kjønnslemlestelse ”antas å gå ned”, vil jeg således svare tilbake at, nei, det er gode grunner til å frykte at omfanget tvert om går opp, fordi kjønnslemlestelse har befestet seg i Norge og Europa og, ikke minst, fordi befolkningsgruppene som praktiserer denne tradisjonen, vokser hurtig. Dessuten må dette gjentas: det er ingenting å ”gå ned” fra, da ingen noen gang har dokumentert utbredelsen.

Også denne kommentaren om utbredelse bør siteres, en kommentar som tilhører antropologen Inger-Lise Lien, da ISF publiserte sitt funn av 15 utførte kjønnslemlestelser: ”Hvis man er på fisketur og får fem fisk, betyr ikke dette at det kun er fem fisk i havet.” [36]

Hva kan ligge til grunn for at forskere åpenbart misbruker sin posisjon til å villede offentligheten, og at en tung politiker som Brustad griper begjærlig muligheten til nok en gang å avvise helseundersøkelser som virkemiddel i det forebyggende arbeidet mot kjønnslemlestelse?

Vi må tilbake til 2005 for å nøste frem svaret på denne politiske gordiske knuten. HRS hadde da i lengre tid lobbet på Stortinget for helseundersøkelser. Blant annet inviterte vi i mars 2005 overnevnte Emanuelle Piet til Norge for å presentere arbeidet sitt på Stortinget, sammen med den ledende franske bistandsadvokaten på kjønnslemlestelse, Linda Weil-Curiel. I mai 2005 kom gjennomslaget. Stortingets kommunalkomité påla daværende Bondevik-11 regjering, som var i mindretall, å utrede hvordan helseundersøkelser kan innføres for blant annet å forebygge og avdekke kjønnslemlestelse, samt gjøre foreldre straffeansvarlige.[37] Det er ingen overdrivelse å påstå at vedtaket utløste ramaskrik fra regjeringen. Blant andre daværende kommunalminister med ansvar for integrering, Høyres Erna Solberg, gikk kraftig ut i media og var ”rystet over stortingsvedtaket”. Hun mente slike undersøkelser ville være ”fornedrende mot titusenvis av jenter”. ”Dette er enormt krenkende overfor jentene.” [38] Også fra ledende hold innen legestanden kom liknende reaksjoner. Norsk Gynekologisk forening mener jeg gikk aller lengst i den påfølgende debatten, da den konkluderte i en høringsuttalelse at helseundersøkelser vil være ”overgrep satt i system av myndighetene”. Rådet for legeetikk i Legeforeningen, og flere med dem, uttalte i flere runder at det ”ikke finnes medisinske grunner” for slike undersøkelser. Og, som det ble sagt: ”Nesten alle jenter helt ned til tre-fireårsalderen opplever det å bli undersøkt nedentil som svært krenkende. Jentene må ta av seg alle klærne nedentil, ligge på ryggen på undersøkelsesbenken og trekke bena opp og sprike” sa lederen for rådet, Trond Markestad i løpet av debatten som med jevne mellomrom har rast i fem år nå.[39] Samme resonnement har kommet med jevne mellomrom fra Sosial- og helsedirektoratet (SHdir), som har hatt den mest sentrale faglige rollen som utreder for de politiske myndighetene etter stortingsvedtaket: ”I dag undersøkes kjønnsorganene hos alle gutter rutinemessig for å se om testiklene er nede i pungen (…). Med hensyn til jenter, finnes ingen medisinske grunner for rutinemessig undersøkelse av kjønnsorganene etter at de er undersøkt som nyfødte på barselavdelingen.” Videre om en klinisk observasjon av jenters underliv, sies dette: ”Barn utvikler gradvis en naturlig bluferdighet, som ikke bør krenkes. Den er deres naturlige forsvar mot seksuelle overgrep, og grunnlag for selvstendighet og sunn grensesetting i ungdomsårene. Klinisk observasjon av jenters kjønnsorganer vil kreve at jenter på ulike alderstrinn kler av seg nedentil, legger seg på en undersøkelsesbenk og spriker med bena.” [40]

Også fra andre politiske hold enn Bondevik-11 regjeringen har det falt krasse kommentarer fra tid til annen. Sosialistisk venstrepartis Olav Gunnar Ballo, som selv er lege, har slått fast  at han ikke på noe vilkår vil la sin 22 måneder gamle datter bli undersøkt ”i genitaliene”. Han mente det vil være et overgrep, og vil derfor motsette seg helseundersøkelse ”fysisk”, og spurte om myndighetene da vil hente han og datteren ”med politiets hjelp”? [41]

Jeg undres om barnehagepersonell får skifte bleie på Ballos datter, en prosedyre som er langt mer omfattende og nærgående enn en klinisk observasjon av underlivet.

Også mang en journalist og redaktør har gått kraftig mot helseundersøkelser. På kommentarplass i Dagbladet slår debattavdelingens Marte Michelet, blant annet fast dette i 2008: ”det (finnes) overhodet ikke noen medisinsk begrunnelse for å kikke opp i underlivet til alle jenter”. En slik sjekk er ”meningsløs”.[42] Politisk redaktør i Dagbladet, Marie Simonsen, gikk senest ut i juni 2009 i klare ordlag mot helseundersøkelser, og lente seg blant annet på ISF ”kartlegging” av utbredelse. Utspillet til Simonsen var et motsvar til regjeringens tiltak om å tilby frivillige helseundersøkelser til noen utsatte grupper: ”Det er altså Arbeiderpartiets politikk at grupper her i landet skal stemples som overgripere mot sine barn, tross at en fersk undersøkelse fra Institutt for samfunnsvitenskap viste at omfanget er langt mindre enn debatten skulle tyde på. Bare 15 tilfeller ble avdekket i perioden 2006–07. Det er 15 for mye, men forsvarer det et så alvorlig inngrep i privatlivets fred? At norske skolejenter skal skilles ut i klassen og foreldre trues med barnevernet? Omskjæring er forbudt og må bekjempes som en forbrytelse. Kollektiv straff har til nå ikke vært et alternativ.” [43]

Det ble også argumentert fra mang en motstander av helseundersøkelser, at man må være spesialist for å observere kjønnslemlestelse.

Jeg stopper her, da sitat av hva som har blitt sagt i denne langstrakte debatten kunne nær sagt fylt en hel bok. Jeg vil heller peke på et uhyre interessant faktum: Vi hadde underlivsundersøkelser også av jentebarn frem til skolestartundersøkelsen! Med denne ”oppdagelsen” i bakhånd, utfordret jeg den nye helseministeren Bjarne Håkon Hanssen og barneminister Anniken Huitfeldt, på en pressekonferanse hos regjeringen i 2008, da nye tiltak mot kjønnslemlestelse ble lagt frem. Jeg spurte: ”Hva er den faglige begrunnelsen for at ikke helkroppundersøkelse av jentebarn gjeninnføres, en undersøkelse som ble fjernet i 1993 i kjølvannet av Bjugn-tragedien, da til store protester fra ekspertisen, det vil si helsesøstere og barneleger?” Hanssen og Huitfeldt så forvirret på hverandre, snakket rundt grøten og kom aldri i mål. Det var åpenbart for alle journalister som var til stede, at statsrådene ikke kjente til dette forholdet, men ingen journalist grep videre fatt i poenget.[44]

For hva var det som skjedde i 1993? Debatten om helseundersøkelser av jenters underliv gikk høyt i media i kjølvannet av Bjugn-skandalen, der en rekke voksenpersoner ble feilaktig beskyldt for seksuelle overgrep mot barn. Mediene omtalte de eksisterende rutinemessige underlivsundersøkelsene av jenter som ”sexkontroll”, etter at et forelderpar i Ski hadde klaget undersøkelsene inn for Barneombudet. Helsedirektoratet (HD), vurderte at undersøkelsene krenket barns bluferdighet, og undersøkelsen ble avviklet, med unntak av testiklene hos gutter.

Barneombudet den gang, legen Trond Viggo Torgersen, skrev protestbrev til HD og forsvarte inspeksjonen som en naturlig del av en helkroppsundersøkelse av førskolebarn. ”Barneombudet ser på dette som en betryggende måte å alminneliggjøre undersøkelse av underlivet på og som en sikkerhet for barnet. (…). Ved en slik undersøkelse vil man bl.a. kunne observere skader, hudforandringer, hymens tilstand, utflod og barnets reaksjon på undersøkelsen. Dette vil igjen gi grunnlag for videre samtale med foreldrene slik resten av den somatiske undersøkelsen gjør.” Hvorfor gi jenter et dårligere helsetilbud enn gutter? spør Torgersen: ”Vi trenger åpenhet og tillit til helsevesenets grundighet, ikke en følelse av at noen deler av kroppen skal hoppes over av hensyn til den offentlige debatten som raser for øyeblikket.” Torgersen mente for øvrig også at HD ”er på kollisjonskurs med store deler av det faglige miljøet på dette området”.

Norsk barnelegeforening fulgte også opp i brevs form til HD: ”Hvis en slik undersøkelse utelates er ikke undersøkelsen komplett. (…) Det brukes ingen instrumenter, det brukes ikke benholdere, det er ikke aktuelt med digital eksplorasjon av endetarm/vagina.” Videre sies det: ”Etter vår erfaring har ikke barna opp til 7-års alder noen problemer med å godta en slik undersøkelse, og slett ikke av bluferdighetsgrunner. Det er nok heller vi voksne (foreldre, leger og annet helsepersonell), som har problemer med denne type undersøkelse, dels fordi vi hos piker tenker i retning av ’gynekologisk undersøkelse’, og dels fordi vi selv har bluferdighet i forhold til undersøkelsen.” Om mangelen på likestilt helsetilbud, skriver barnelegeforeningen: ”For oss er det vanskelig å forstå hvorfor gutters testikler skal undersøkes helt opp til 1.klasse (…). Når testiklene først har vært på plass er det uhyre sjelden at de senere kan befinne seg høyere opp enn i lyskekanalen. Hvorfor da fortsette å undersøke? Vi finner det beklagelig at Helsedirektoratet har gått så vidt sterkt ut i denne saken, man burde heller benyttet anledningen til å ta opp temaet til diskusjon med de fagfolk som er meningsberettiget.” Barnelegeforeningen hevder også at undersøkelsen har fungert bra:  Erfaringene (…) er, så langt vi kjenner til, bare positive. Både barn og foreldre har akseptert dette uten noen problemer, og helsepersonell har vært tilfreds.”

Mon tro hva Norsk barnelegeforening og Trond Viggo Torgersen tenkte da dette stod på lederplass i Aftenposten 15 år senere? ”En obligatorisk undersøkelse av alle jenter er et enormt omfattende og belastende tiltak, både for helsetjenesten og jentene selv.” [45]

Hovedekspertisen, barnelegene og helsesøstrene, ble altså overkjørt den gang i 1993, og etter dette har vi derfor hatt et kjønnsdiskriminerende helsetilbud til barn. Til tross for at vi i 1993 også hadde barn fra land der kjønnslemlestelse praktiseres, var ikke dette et tema i debatten den gang, antakelig fordi det ikke før i år 2000 ble avdekket kjønnslemlestelse av norskfødte jenter.[46]

I Norge er det publisert én studie som viser hvordan barn opplever underlivsundersøkelse. Barnelegen Arne K Myhre og helsesøsteren Kari Gulla, samt kollegaer av dem, har gjennomført den mest omfattende studien av helkroppundersøkelse av jenters i Norge. 119 jentebarn og 39 guttebarn i alderen fem og seks år ble spurt hvordan de opplevde ulike deler av en helkroppsundersøkelse, nærmere bestemt av øre, munn og underliv. ”Konklusjonen var at de færreste av barna, uansett kjønn, opplevde noen del av undersøkelsen som spesielt traumatisk. Dette på tross av at underlivsundersøkelsen som her ble utført var betydelig mer omfattende enn det som er tenkt å være rutineinspeksjon på helsestasjonen. En senere ikke publisert studie fra USA støtter disse funnene.” I tidsskriftet Sykepleien går Myhre og Gulla systematisk til verks og knuser myte for myte som er skapt i debatten om underlivsundersøkelser:

Myte 1. ”Underlivsundersøkelse av førskolejenter er det samme som gynekologisk undersøkelse av voksne kvinner.

Dette er ikke riktig. Prosedyren ved en gynekologisk undersøkelse av kvinner forutsettes kjent. (…) En undersøkelse av småjenters underliv er fundamentalt forskjellig fra denne, og derfor er den mest korrekte betegnelsen en klinisk observasjon eller inspeksjon.”

Myte 2. ”Helsepersonell er motstandere av rutinemessig underlivsinspeksjon av jenter.

Dette er ikke riktig. Likevel hevdes det av media med jevne mellomrom. Tvert imot, de fleste faginstanser med barn som sitt fagområde (helsesøstere, barneleger, barneombud) var uenige i bestemmelsen som ble tatt i 1993.  Helsemyndighetene derimot, har vært imot rutinemessig underlivsinspeksjon av jenter siden 1993.”

Myte 3. ”Jenter og gutter får et likeverdig tilbud på helsestasjonen.

Dette er ikke riktig. Bestemmelsen om ikke å undersøke jenters underliv etter fylte ett år unntatt på spesielle indikasjoner, har resultert i at gutters underliv blir gjenstand for grundigere oppfølging gjennom førskolealderen enn det som blir jentene til del. Dette kan ha som konsekvens at sykdommer i jenters underliv blir diagnostisert feil eller på et for seint tidspunkt.”

Myte 4. ”Rutinemessig underlivsinspeksjon av jenter er ikke medisinsk begrunnet.

Denne påstanden savner belegg, både i litteraturen og i praksis. Testisretensjon forekommer hos cirka 1–2 prosent av fullbårne gutter, og hos de fleste retter tilstanden seg i løpet av første leveår. En (..,) studie (…) viste at vanlige ’jenteplager’ (sammenvoksninger, utflod, hudlidelser og så videre), var mye vanligere enn forekomsten av testikkelretensjon.”

Myte 5. ”Innvandrerjenter og innvandrergutter får et likeverdig tilbud på helsestasjonen

Dette er ikke riktig. I Sosial- og helsedirektoratets gjeldende veileder for helsestasjons- og skolehelsetjenesten anbefales rutinemessig undersøkelser ’av testes på nytilflyttede gutter fra ikke-vestlige land frem til puberteten’. Tilstanden en leter etter, testisretensjon, forekommer som nevnt hos cirka 1–2 prosent av nyfødte gutter. Det står ingen tilsvarende anbefaling vedrørende jenter fra ikke-vestlige land, til tross for at en vet at i flere av disse landene, for eksempel Somalia, kjønnslemlestes trolig opp mot 90 prosent av jentene (våre uthevinger). Medisinsk begrunnet forskjellsbehandling?”

Myte 6. ”Kjønnslemlestelse er vanskelig å se.

Dette er ikke riktig. Påstanden tilbakevises også av helsepersonell som har erfaring fra denne type kartlegging. Imidlertid kan noen former for ’mindre alvorlig’ kjønnslemlestelse være vanskelig å oppdage. Men poenget er vel å identifisere flest mulig av disse overgrepene, og først og fremst de aller groveste?” [47] (Her vil jeg legge til at nettopp et hovedargument fra ISF sin side for ikke å ha helseundersøkelser er mangel på ”kompetanse” i helsevesenet: ”hvem har kompetanse til å utføre slike underlivsundersøkelser”?)

I en oppsummerende konklusjon skriver Myhre og Gulla: ”Kjønnslemlestelse av jenter er grov kroppsødeleggelse satt i system, og må antas å oppleves meget krenkende. Underlivsinspeksjon av førskolejenter er imidlertid ikke påvist å være krenkende.”

Til sammenlikning omtaler ISF kjønnslemlestelse slik: ”kjønnslemlestelse betraktes som en form for fysisk overgrep.”

At motstanden mot å gjeninnføre helkroppundersøkelsen til dels har vært massiv fra tunge hold, opplevde jeg til gangs allerede like etter Stortingsvedtaket i mai 2005. Måneden etter vedtaket deltok jeg på en konferanse om integrering i Oslo. Under lunsjen opplevde jeg et skjellsettende ublidt møte med en representant for norske myndigheter. En liknende situasjon har jeg aldri befunnet meg i. Vedkommende, som jeg ikke visste hvem var, men som det viste seg var sentral i Sosial- og Helsedirektoratet, var rasende fordi HRS hadde lykkes med Stortingsvedtaket og slik ”påført Sosial- og Helsedirektoratet ytterligere arbeidsbelastinger”. Det var heller ingen tvil om at vedkommende faglig sett var rykende uenig i vedtaket. Jeg nevner dette fordi den spesielle opplevelse skulle vise seg å bli symptomatisk for de kommende årene: Sosial- og helsedirektoratet (SHdir) sin mobilisering mot det politisk fattede vedtaket.[48]  Aller tydeligst ble dette for meg etter at Tormod Strand i NRK publiserte de tidligere nevnte reportasjene fra Somalia, reportasjer som åpenbart var med på å sparke ballen nærmere helseundersøkelser. La oss se hva som skjedde i kjølvannet av Strands sjokkerende avsløringer av lemlestelse av norsksomaliske jenter.

I oktober samme år fikk TV2, NRKs største konkurrent, tilgang til en rapport under hånden som ikke var publisert, ei heller ferdigstilt. Rapporten var et bestillingsoppdrag for SHdir hos forskeren Aud Talle. Under tittelen ”Falsk alarm om omskjæring”, fortalte TV2 at ”det ble slått alarm i sommer, men ingen somaliske jenter fra Norge skal være omskåret, ifølge ny rapport.” Videre heter det: ”For første gang har Sosial- og helsedirektoratet fått kartlagt mistanken om somaliere i Europa som tar med døtrene sine til hjemlandet for å omskjære dem i ferien. Den ferske rapporten avslører svenske, danske og finske ofre, men ingen norske jenter. Rapporten, som TV 2 har fått tilgang til, er utarbeidet av professor Aud Talle ved Universitetet i Oslo og konklusjonen hennes etter to års arbeid er klar: Ingen fra Norge.

I rapporten er 38 omskjærere i Hargeisa, altså samme by som Tormod Strand foretok sine intervju i, dybdeintervjuet, sies det videre. Omskjærerne ”opplyser at de har kjønnslemlestet tusenvis av jenter i Somalia. Men 125 jenter er omskåret fra en rekke europeiske land og Midtøsten. Danmark, Sverige og Finland er nevnt av de 38 kvinnelige omskjærerne. Men ingen ungjenter fra Norge.”

Vi får også vite at rapporten er oversendt Barne- og likestillingsdepartementet, som altså da ble ledet av Karita Bekkemellem som ønsket helseundersøkelser, med ikke Helse- og omsorgsdepartementet ved motstanderen Sylvia Brustad, som SHdir ligger under. Rapporten ”skal inngå i det arbeidet som departementet nå gjør før de legger frem en ny handlingsplan mot kjønnslemlestelse innen utgangen av året”, ifølge TV2.

Divisjonsdirektør Frode Forland i SHdir, sier til TV2 at det aldri er dokumentert kjønnslemlestelse av jenter fra Norge. ”Vi vet at det er en rekke kvinner som har kommet fra land i Afrika som er blitt omskårne før de kom til Norge. Men vi har ingen eksakt kunnskap om at dette har skjedd kvinner etter at de kom til Norge.”

Her må jeg minne om at de første dokumenterte kjønnslemlestelsene i Norge var tvillingdøtrene til den norskgambiske kvinnen i 2000.

TV2 understreker følgende: ”Det er den første konkrete tallfestingen av den grusomme skikken – utarbeidet av norske myndigheter. – Vi har grunn til å feste lit til det arbeidet som professor Talle har utført. Oppdraget ble gitt i 2005 og intervjuene startet da. Og de ble sluttført i sommer, sier divisjonsdirektør Forland.

Hva betyr dette? Har NRK lurt sitt publikum og regjeringen trill rundt?

For å sannsynliggjøre hva som har skjedd, må vi ta et par skritt bak kulissene i SHdir. Rita Karlsen, daglig leder i HRS, har blant annet erfaring som metoderådgiver i Riksrevisjonens Forvaltningsrevisjon og innen forskning. Dagen etter TV2s oppslag på kveldsnyhetene, gikk hun til verks for å få fatt i rapporten, som hun skriver på rights.no: ”Hele onsdag 3. oktober brukte jeg på å få SHdir til å frigi rapporten fra Talle, som de tydeligvis eksklusivt hadde gitt journalist Kadafi Zaman i TV 2 dagen før. (…) Hva gjelder min egen innsats for å få tak i rapporten, kan det meldes om lang kamp.” Karlsen tok til sammen rundt 20 telefoner til direktoratet uten å komme nærmere rapporten. Enden på visa var en e-post i kveldingen fra SHdir som fortalte at «av diverse grunner» kunne ikke direktoratet svare denne dagen. Dette førte nødvendigvis til at Karlsen ble enda mer nysgjerrig, ”har SHdir noe å skjule”? Gjennom kontakter fikk hun derfor tak i rapporten fra annet hold.

Karlsen ba også SHdir om å få finansieringsplanen for prosjektet: ”Ærlig var jeg også – jeg fortalte rett ut at jeg hadde en følelse av at prosjektet kunne være et rent bestillingsprodukt med slagside.” Hva forteller finansieringsplanen? At Aud Talle har fått oppdraget av SHdir uten konkurranse: ”I brev til Universitetet i Oslo (UiO), ved Aud Talle, ba SHdir om faglig vurdering av holdninger til, og eventuelle praktisering av omskjæring blant berørte grupper i Norge. Prislapp: 195 000 kroner. Summen er kanskje ikke tilfeldig. Etter diverse samtaler, blant annet med dem som til daglig sysler med regler knyttet til offentlige anskaffelser, fremkommer det at i 2004 var grensen for anbudsprotokoll 200 000 kroner. Dette forteller oss at SHdir kunne gi UiO ved Talle et oppdrag på under 200 000 kroner, uten at det var krav om å invitere flere forskere eller forskningsmiljøer til å konkurrere om prosjektet.”

Men Talle fikk ytterligere en bevilgning på 100 000 kroner i desember 2005. Karlsen kommenterer det slik: ”Nå begynner det hele å bli litt mer uspiselig. For hvis dette er samme prosjekt, som kan avklares med hvilke eventuelle kontrakter som foreligger, tilsier det at SHdir har gitt Talle et forskningsoppdrag på i underkant av 300 000 kroner uten at andre forskningsmiljøer har fått tilgang til å tilby sine tjenester.” Karlsen finner også ut at anbudsreglene er endret dette året: anbudsprotokollen har nå en beløpsgrense på 100 000 kroner: ”Slik sett bryter SHdir uansett regelverket, slik jeg tolker dette.” [49]

Men hva er formålet med prosjektoppdraget SHdir har gitt Aud Talle? Så langt jeg har klart å undersøke offentlig dokument, forelå det før sommeren 2007 ingen skriftlig informasjon som antydet at Talle skulle undersøke holdninger og eventuell praktisering av kjønnslemlestelse utenfor Norges grenser.

Når SHdir imidlertid publiserer rapporten til Talle om lag et døgn etter TV2’ oppslag i oktober 2007, forteller SHdir at Talle har fått intervjuet omskjærere i Somaliland i ”juli og august 2007”, altså etter at Tormod Strand publiserte sine reportasjer i juni samme år. I tillegg er prosjektet omdefinert til å hete ”Kvinnelig omskjæring i eksil”. Når prosjektet ble omdefinert til ”Kvinnelig omskjæring i eksil”, har jeg ikke klart å identifisere. Det viser seg imidlertid at Talles rapport er todelt. Del 1 av Talles rapport heter ”Kvinnelig omskjæring: holdninger og praksis blant somaliske kvinner i Norge”, og utgjør hovedtyngden av rapporten (side 1 – 21). Del 2 heter ”Survey av omskjærere i Hargeisa og Burao”, og er på knappe fem foreløpige sider.

Det foreligger altså ingen dokumentasjon fra verken Talle eller SHdirs side på at planen deres var å intervjue omskjærere i Somalia allerede før Strand dro til Somalia for å lage reportasjene sine.

Vel så interessant er det at Karita Bekkemellem, som var den ansvarlige statsråden i regjeringen som skulle samordne alt arbeidet rundt kjønnslemlestelse, ikke var informert om Talles oppdrag for SHdir. Bekkemellem ble rett og slett overrumplet av byråkratiet (og egen kollega Sylvia Brustad, mon tro?), og var lite blid.[50]

Som jeg tidligere har nevnt, vakte Strands reportasjer internasjonal oppmerksomhet, ikke minst i Somaliland. Man trenger antakelig verken være forsker eller ha bestått grunnkurs i samfunnsvitenskapelige metoder for å skjønne at det er særdeles vanskelig å avdekke svært sensitiv problematikk to ganger på rad med noen ukers mellomrom. For å si det slik: Det var vel heller ingen imamer i Norge som ville sagt det samme til Kadra Yusuf eller en annen ung somalisk jente med de samme spørsmålene, noen uker etter at programmet var sendt i år 2000.

Hva skjedde konkret i Somaliland i kjølvannet av Strands reportasjer? Jordmoren Safia Dualleh Farah var Strands hovedhjelper i Somalia. Før han ankom Somalia hadde Farah, på oppdrag fra Strand, funnet frem til ti omskjærere som konkret hadde lemlestet norsk jenter og som var villige til å fortelle dette på kamera. Noen uker etter at intervjuene ble sendt på NRK, ble Farah oppsøkt av tre norsksomaliske kvinner som jobber i en norsksomalisk organisasjon mot kjønnslemlestelse, som er finansiert av norske myndigheter. Til NRK fortalte Farah at de to kvinnene forlangte at hun skulle ”trekke uttalelsene” fordi ”somaliere i Norge hadde fått problemer”, og hvis hun ikke gikk ut offentlig sa at ”ingen norsksomaliske jenter var omskåret her”, så ville hun ”miste jobben”. NRK kjenner konkret til hvem kvinnene er, og lederen av denne organisasjonen bekreftet at de hadde oppsøkt Farah, men avviste trusler. Lederen ville heller ikke gi intervju til NRK. [51]

Altså tyder dette på at jordmor Farah trues i samme periode som Talles medarbeidere i Somalia foretar sine intervju.

Det skjedde imidlertid flere tankevekkende hendelser. Myndighetene i Somaliland mislikte avsløringene til Strand. To omskjærere i Hargeisa, der Strand foretok sine intervju, fortalte NRK at omskjærere i byen ble innkalt til et møte av myndighetene etter Strands avsløringer. ”Vi ble fortalt at vi ikke skulle fortelle om omkjæring, at vi omskjærer jenter fra utlandet. Vi skulle fortelle at skikken ble stoppet og at vi ikke utøver omkjæring,” sa den ene kvinnen på telefon fra Hargeisa til NRK. Den andre omskjæreren fortalte at de ble truet: «Si at det ikke finnes omkjæring i det hele tatt, ellers blir dere satt i fengsel», fortalte hun at representanter fra myndigheten hadde sagt på møtet.

De to omskjærerne som var i telefonisk kontakt med Strand, sa at de etter dette møtet ikke turte si sannheten til noen.

Videre fortalte omskjærerne at de fikk penger for å stille opp på møtet med blant annet regjeringsrepresentanter tilstede. Hver omskjærer skulle ha fått 100 dollar hver. De kunne også fortelle at to kvinner som var tilstede på møtet, sa de var fra Norge. NRK sendte bilde av lederen av den nylig omtalte norsksomaliske organisasjon, og de to omskjærerne bekreftet at dette var den ene av de norsksomaliske kvinnene som var på møtet.

Talle forteller i sin rapport at av ”tilfeldig utvalgte” 38 omskjærerne, som ble intervjuet av somaliske samarbeidspartnere i Somalia – uten Talles tilstedeværelse – har de lemlestet til sammen 125 jenter fra eksil i løpet av en periode på 20 år. Talle skriver: ”Landene som er nevnt av omskjærerne er England (8 ganger), Arabiske emirater (3), Qatar (1), Saudi Arabia (1), USA (1), Holland (3), Sverige (2), Finland (1), Danmark (2), ‘Europe’ (2).” Altså ingen omskjærere nevner Norge, men de nevner våre nærmeste naboland.

Dette resultatet står i sterk kontrast til NRKs intervju av 10 håndplukkede omskjærere som i løpet av en to- til treårsperiode hevder å erindre kjønnslemlestelse av rundt 185 norsksomaliske jenter.

Jeg har lest Tormod Strands bok Suaads reise to ganger.[52] Boken er etter mitt skjønn grundig og etterrettelig, og han viser i detalj hvordan han etter Talles rapport, gikk kritisk til verks og finkjemmet sine metoder og analyser. Han klarer ikke å finne en eneste åpenbar feil. Strand ga derfor den ledende metodeeksperten i Norge, professor Ottar Hellevik, et oppdrag: Kan Hellevik forklare hvorfor han og Talle har vidt forskjellige resultat?

I Helleviks tre siders notat, som heter ”I hvilket omfang blir jenter med somaliske foreldre bosatt i Norge omskåret? En vurdering av hva som kan ligge bak to meget ulike situasjonsbeskrivelser”, skriver han: ”Et så stort sprik i resultater fra undersøkelser av samme fenomen innenfor samme tidsrom viser at en eller begge undersøkelser må være beheftet med metodiske problemer som har påvirket resultatene. (…). Det er så stort at det mest nærliggende er å tenke seg at enten de som har gjennomført undersøkelsene eller de som har gitt informasjon har hatt ønsker/forventninger om et bestemt utfall som har påvirket atferden deres. For de som gjennomførte undersøkelsen kan et slikt ønske ha påvirket hvordan de gikk fram ved utvelgingen av informanter og gjennomføringen av intervjuene, for informantene kan det ha ført til at de ikke gir sannferdige svar.” [53]

Deretter griper Hellevik fatt i utvelgelsen av informantene og informantenes svar, hvor både Talles såkalte ”tilfeldige utvalg” og hennes analyse av informantenes troverdighet, metodisk kritiseres hardt. Hellevik er også svært kritisk til hvordan Talle forholder seg til informantene sine i Norge, det vil si somaliske kvinner som hun har intervjuet i første del av rapporten, som er hovedrapporten. De sier at de ikke kjenner et eneste tilfelle av kjønnslemlestelse på innvandrejenter. At Talle forholder seg til slike påstander som om de nær sagt var en sannhet, mener Hellevik er en naiv analyse. Langt mindre alvorlige lovbrudd får folk til å lyge i slike intervju.

Her er det viktig å poengtere igjen at Strands utvalg var håndplukket; jordmor Farah lette frem omskjærere som hadde konkret erfaring med norske jenter, mens Talles medarbeidere oppsøkte tilfeldige omskjærere – i tillegg i etterkant av NRKs publisering

Den mest sylskarpe kritikken av den omstridte forskeren og antropologen Aud Talle som jeg har sett på trykk i norsk presse, var å lese i VG i 2002. Avisens journalist og nå politisk redaktør, Hanne Skartveit, innledet kommentaren ved å peke på at ”det finnes mennesker” som sammenlikner kjønnslemlestelse med eksempelvis ”piercing”:

”Det må være mennesker som ikke aner hva de snakker om, tenker kanskje du som leser dette. Men disse menneskene mener selv de er blant de i Norge som kan mest om kjønnslemlestelse.

Vi snakker om sosialantropologer som har forsket på kjønnslemlestelse. Eller omskjæring, som de velger å kalle det. For selv om de sier de vil arbeide mot denne skikken, ønsker de å bruke et mer nøytralt ord – et ord som ikke støter noen. (…).

Sosialantropologenes oppdrag er å observere – og å forstå det de ser. Men i lengselen etter å forstå har mange antropologer strukket seg så langt at de har glemt sine egne verdier. De reiser ut i felten for å observere fremmede kulturer, og de legger igjen sitt eget verdikompass hjemme.

Hvis deres virksomhet bare hadde angått dem selv, kunne de kanskje fått holde på med sitt. Men flere unge jenter med innvandrerbakgrunn jeg har snakket med, forteller meg at de er mer redde for disse menneskene enn de er for de verste rasister. For med sin ekstreme kulturforståelse bidrar disse forskerne til å styrke foreldregenerasjonen i deres kamp for å kontrollere ungdommen. Forskerne gir undertrykkende tradisjoner økt tyngde. Og de gjør ungdommens frihetskamp enda vanskeligere.

Sosialantropologen Aud Talle er en av sosialantropologene i Norge som har forsket mest på omskjæring. Hun har flere ganger vært til stede mens unge jenter er blitt kjønnslemlestet. I akademisk språkdrakt beskriver hun blodet, skrikene og jenters forgjeves forsøk på å gjøre motstand. Hun forteller hvordan omskjæring etter hvert ble et fenomen som for henne ikke lenger ’opprørte eller vekket følelser av ubehag’. Og om hvordan det kjentes ’beroligende og trygt å kunne hvile i erkjennelsen om kulturelle forskjeller’. (…).

Jeg har snakket med Aud Talle. Hun sammenligner omskjæring med skjønnhetsoperasjoner i Vesten. Hun spør hvor frie valg det egentlig er snakk om når kvinner opererer bryster eller annet for å føle seg vakrere.

Talle mener også at kjønnslemlestelse ikke er et tema som trenger offentlighet. Hun vil ha debatten i de lukkede rom. På den måten illustrerer hun sin egen og mange av sine kollegers grunnleggende forakt for den åpne samtalen. (…). Talles (…) holdninger er tvert om en hån mot andre menneskers lidelser. (…).

Men Talle har sett blodet. Hun har sett smerten. Og panikken. Hun har vært øyenvitne til en lidelse vi andre knapt kan forestille oss. Talle skylder de unge jentene å rope høyt ut om uretten. Jeg undres på hva jentene som ble omskåret hadde sagt dersom de visste at den hvite damen i hjørnet senere ville sammenligne det de opplevde, med å få fikset brystene sine på Volvat?” [54]

Aud Talle ”svarte” Hanne Skartveit med en hel bok, Om kvinnelig omskjæring. Debatt og erfaring.[55] Her skriver hun blant annet: ”Kvinneleg omskjæring er godt salsstoff, kanskje ikke minst fordi det har med afrikanske kjønnsorgan å gjere.”

Hva sier man til sånt? Et overgrep som er så ekstremt at noen barn dør i smertesjokk.

Hvordan kunne vi forventet – i anstendighetens navn – at statsråd Sylvia Brustad forholdt seg til Talles rapport, som Brustad aldri kommenterte offentlig, slik hun kommenterte ISFs ”kartlegging” i varme ordlag? Hadde det ikke vært redelig av Brustad å be SHdir umiddelbart om å trekke rapporten tilbake og kreve en full redegjørelse fra Talle for hennes faglige metoder og samarbeidspartnere?

Mange vil kanskje mene at dette burde vært Brustads håndteringsmåte, men både ISF og Talles rapport var jo nyttige politisk for både SHdir og Brustad. Ja, rett og slett besnærende muligheter.