Rita Karlsen, HRS
Det gjør inntrykk når spede barnestemmer sier at ”Det er mange hvite som er rasister og de liker ikke oss asiater” eller ”Det er bedre når vi er adskilt, for da blir det ikke så mye rasisme”.
Barnestemmene tilhører elever som er med på sammenslåingseksperimentet i Oldham. Det er liten tvil om at både elevene og deres foreldre har fått ”leve i fred” i sine enklaver, og at de to skolene med henholdsvis 90 prosent asiater og 90 prosent britiske i høyeste grad har bidratt til segregeringen.
Det er heller ingen tvil om at avstanden mellom de to gruppene er stor. Det er fortvilende, ikke minst fordi vi vet at barn i utgangspunktet verken bryr seg om hudfarge eller religiøs tilknytning. Det gjør derimot disse barna, en av dem forklarer det således med at ”vi har vår britiske kultur, og de har sin muslimske kultur”.
Sammenslåingen ledes av en høyst engasjert rektor. Spørsmålet er om det går etter intensjonene.