Rita Karlsen, HRS
Forsker Aje Carlbom ved Malmö högskola har sin doktorgrad i sosialantropologi, der hans avhandling nettopp handler om radikaliseringsprosesser bland muslimske ungdommer i Rosengård. I Newsmill.se stiller han spørsmålet om hvordan det vil være mulig å forhindre terrorisme i islams navn – under henvisning til at det råder delte meninger om hvilke preventive tiltak som bør benyttes for å overvinne denne typen politisk aktivisme.
Carlbom deler meningsmotstanderne i to fløyer: De som mener at forebyggingen bør ses på som en ideologisk strid på et globalt nivå, der det må etableres en slags tolkningspresedens for en demokratisk versjon av islam for muslimer. Den andre gruppen Carlbom peker ut er de som mener at Vesten må holde opp med aktiviteter som kan provosere muslimske aktivister, fordi det igjen kan skape grobunn for utviklingen av nye terrorister. Men til tross for stor interesse for problematikken, er det ingen som har lykkes i å konstruere Modellen for hvordan det forebyggende arbeidet skal organiseres, skriver Carlbom.
Han påpeker i denne sammenheng at den svenske situasjonen er ”spesiell” sammenlignet med en rekke andre land. For hvordan skal Sverige ta seg fra en tilstand der spørsmålet om islamisme i noen tiår stort sett har vært fortrengt, til å etablere et forebyggende arbeid mot terror utført av muslimske aktivister, spør Carlbom.
Carlbom slår således fast at det forebyggende arbeidet kommer til å bli etablert mot en bakgrunn av at det finnes tydelig mangel på empirisk kunnskap om hvordan den muslimske verden i Sverige ser ut. For mye av den forskning som finnes om islam i Sverige er politisk tilpasset for ikke å støte noen. Blant svenske forskere betraktes det som islamofobi å studere eller diskutere islam, uansett om det er i en moderat eller radikal form, hevder Carlbom. Dermed konkluderer han med at for flertallet av forskerne på dette området i Sverige finnes det ikke islamister i landet.
Han viser deretter til at det i dag finnes to rapporter som tar opp spørsmålet om hvordan man kan organisere det forebyggende arbeidet. Det ene er Magnus Ranstorps og Josefine dos Santos såkalte Rosengårdsrapport, den andre er Säpos (sikkerhetspolitiets) Våldsbejakande islamistisk extremism i Sverige. Begge rapportene betoner betydningen av å jobbe preventivt mot radikal islamisme, men med tyngdepunkt på ulike aktører. Ranstorp og dos Santos mener arbeidet bør organiseres av kommunale og andre offentlige institusjoner. Säpo på sin side avviser ikke disse aktørene, men legger til at det også er viktig å engasjere muslimske foreninger og organisasjoner.
Carlbom mener at før man beslutter hvem som inkluderes i det forebyggende arbeidet, er det en del faktorer som bør vurderes. For velger man å la kommunale tjenestemenn eller andre sekulære aktører ta hånd om det forebyggende arbeidet, er risikoen stor for at de avvises av praktiserende muslimer generelt og av ekstreme aktivister spesielt. Carlbom viser til at i praktiserende muslimers øyne anses sekulære aktører ikke å være autoritative tolkere av islamske spørsmål. De ekstreme aktivistene vil derimot oppleve at de befinner seg i en krigssone og er således fiendtlig innstilt til alle som kan kobles til Vesten. Denne fiendtligheten henger sammen med forskjellige faktorer, for eksempel ”mangel på moral” i spørsmål som har med sosiale relasjoner å gjøre og det representative demokratiet som styres etter menneskelige heller enn guddommelige ideer. I tillegg er de ekstreme aktivistene sterkt kritisk til Vestens innblandinger i Afghanistan, Irak, Somalia og andre deler av den muslimske verden. På dette grunnlag er det svært tvilsomt at ekstreme aktivister skulle la seg inspirere av sekulære aktører, av ”fienden”, til å forlate politisk ekstreme grupper eller miljøer, fremholder Carlbom.
Men så var det den andre gruppen, de muslimske aktørene. Carlbom påpeker at å engasjere muslimske foreninger og organisasjoner høres ut som en demokratisk fornuftig strategi, i alle fall på papiret. Men det store spørsmålet er: hvem?
Carlbom viser til at mange som arbeider for islam i organisert form er muslimske aktivister, eller som han ønsker å benevne dem: moderate islamister. Han påpeker at disse ikke er farlig for allmennheten eller, i politisk kontekst, er voldstilhengere, men det er uklart hvilken rolle de spiller eller kan komme til å spille i forhold til voldelige islamister. I flere land går diskusjonen om de moderate islamistenes politiske og sosiale funksjon. Ett argument er at de moderate utgjør hva Säpo ønsker seg, nemlig en ”brannvegg” mot radikalisering. Men et annet argument er at de moderate utgjør det motsatte, nemlig en ”inngangsport” til ideologisk radikalisering. Carlbom mener at det savnes pålitelige studier som med presisjon kan belegge den ene eller andre påstanden.
I denne sammenhengen viser han til Ed Husain, som hoppet av Hib ut-Tahrir og skrev om det i boken The Islamist. For Husain fungerte de moderate som en inngangsport. Det var hos moderate islamister i London Husain politiserte sin religiøse identitet, blant annet gjennom å lese noen av de mest kjente ideologene i den islamistiske bevegelsen. Men, som Carlbom påpeker, det er jo slett ikke sikkert at alle som kommer i kontakt med moderate islamister ville ha reagert på samme måte som Husain. For nettopp en av de største utforringene med radikaliseringsprosessen er de individuelle elementene som gjør det vanskelig å uttale seg i generelle ordlag. Hvorfor noen nøyer seg å bli ideologisk ekstrem mens andre blir voldsutøvere, har det ifølge Carlbom ikke lykkes noen forsker å komme med et overbevisende svar på.
Carlbom tror at det kan være behov for flere ulike forebyggende strategier samtidig for å fange opp de individuelle motivene og ulike veier til radikalisering. For noen kan det rekke med å tilby et alternativt sosialt fellesskap, mens det for andre kan kreve en strammere ideologisk og/eller religiøs påvirkning. I skolen kan det trenges en pedagogikk som praktiserer en demokratisk tilnærming der elevene lærer viktigheten å utsette egne og andres ideer for ulike synspunkter. De som jobber i miljøer der det finnes ungdom med radikale ideer bør være tydelig på verdien av kritisk tenkning og åpenhet for debatt, som nettopp er grunnleggende for hvordan samfunnene i Vesten fungerer. Samtidig påpeker Carlbom at det virker som om det er viktig å unngå tiltak mot radikalisering som kan oppleves som stigmatiserende, ettersom slike følelser kan bidra til å forsterke eller skape radikalt tenkende.
Men nettopp sistnevnte er et tveegget sverd. For Carlbom mener at aktivister og forskere som av politiske grunner overbetoner den såkalte islamofobiens omfang, bør tenke over sin argumentasjon. Å formidle til unge muslimer at mennesker er sterkt negative til muslimer og islam er samtidig å tilby muslimene de verst mulige betingelser for et liv som (svensk) muslim. I denne sammenheng påpeker Carlbom at påstanden om at situasjonen for (svenske) muslimer kan sammenlignes med hvordan det var for jøder i Tyskland på 1930-tallet, inngår i en retorisk strategi som er direkte løgnaktig. Carlbom henviser til at statistikk beviser det motsatte. I Sverige synes det å være en sterk motstandskraft mot negative holdninger til muslimer og islam, og det til tross for de seneste årenes terror i islams navn. Carlbom mener at dette viser at Sverige fortsatt domineres av sterke ideer om rettferdighet og solidaritet.
Det gjenstår å se hvordan forebyggingen av radikalisering vil bli organisert, men Carlbom avslutter med å understreke at det viktigste på lang sikt er å stoppe den ideologisk motiverte overdrivelsen av ikke-muslimers påståtte negative oppfatninger av muslimer. Et slikt fokus vil sannsynligvis heller styrke ekstreme aktivister påvirkning enn å svekke dem.
Det er å håpe at Carlboms argumentasjon også går hjem i Norge. For også her bidrar en rekke aktører, både aktivister, politikere og forskere, å hisse opp stemningen med beskyldninger om islamofobi. Jeg er ikke i tvil om at den utviklingen vi har sett siste tiden, der ulike ekstreme aktivister, som for eksempel Mohyldeens tale på Universitetsplassen og Islam Nets fremmarsj, nettopp legitimeres i et klima skapt av dem som roper opp om islamofobi. Det legitimerer, i Carlboms definisjon, de moderate islamistene sin motstand mot de verdier og den samfunnsorden Norge er tuftet på, og derfor kan de fritt, gjerne i ytringsfrihetens og religionsfrihetens navn, argumentere for sin rett til å kle seg i niqab eller formidle sin motstand mot våre verdslige verdier. Dette er i alle fall ikke en strategi for å motvirke radikalisering. Så da er det å håpe at enhver er seg sitt ansvar bevisst.