Hege Storhaug, HRS
Hizb ut-Tahrir (HuT) er en så ekstrem religionsfascistisk internasjonal organisasjon at land som Sverige, Tyskland, Tyrkia og Bangladesh, har forbudt den på sitt territorium. I den siste tiden har det kommet frem at HuT enten har eller er i ferd med å etablere seg i Norge. I den forbindelse skrev VG at HuT-medlemmer hadde fått asyl i Norge, med referanse til Utlendingsnemda (UNE). Hvem og hvor mange, sa ikke VG noe om. Vi tok saken i egne hender og sendte en e-post til Terje Skjeggestad forrige fredag:
Vi ser av VG Nett i dag at ”medlemmer og sympatisører” med Hizb-ut Tahrir innvilges asyl i Norge. Vi ber med dette om en oversikt over antall innvilgede søknader de siste ti årene, informasjon om den enkeltes landbakgrunn, og kjønn.
I dag kom svaret fra UNE:
UNE har behandlet ytterst få saker hvor det er sannsynliggjort tilknytning til Hizb-ut Tahrir. De siste ti årene har UNE gitt tillatelse til to personer hvor det er lagt til grunn at de har tilknytning til Hizb-ut Tahrir. I disse sakene har UNE ment at de har hatt beskjeden aktivitet, for eksempel i form av utdeling av flyveblader. Ytterligere tre personer har fått tillatelse fordi hjemlandets myndigheter mistenker dem for tilknytning til Hizb-ut Tahrir. Alle har sin bakgrunn fra Usbekistan, og det gjelder en kvinne og fire menn. UNE mente i disse sakene at personene risikerte alvorlige reaksjoner fra hjemlandets myndigheter ved en eventuell retur.
Dette bør vekke oppmerksomhet. Det holder altså å dele ut flyveblad for HuT eller at man klarer å sannsynliggjøre at myndighetene ”mistenker” at man har tilknytning til HuT, og dermed innvilges man asyl her – dersom hjemlandets myndigheter behandler ekstremister med hard hånd. Jo da, jeg kjenner til at Norge er forpliktet i henhold til internasjonale konvensjoner ikke å avvise folk som risikerer forfølgelse i hjemlandet. Men hvor er konsekvensetikken? Hvem som helst (i Usbekistan og andre udemokratiske land) kan stille seg på gaten og dele ut et flyveblad, hvem som helst kan melde seg inn i HuT – støtte ideologien eller ei – og dermed være sikret opphold her. Et annet sentralt spørsmål er: hvor mange medlemmer av HuT kan vi ta imot før tålegrensen er nådd, altså før det får ideologiske konsekvenser i form av at de vokser seg sterke her – krefter som altså jobber for kalifatet basert på sharia?
Det anslås at HuT er operativ i rundt 40 land og har om lag en million medlemmer.
Er det i det hele tatt mulig å ta en prinsipiell diskusjon om dette?
Det hører også med til det faktuelle at Omar Bakri ledet HuT i Storbritannia i 10 år.
Hvor går Aps grense for hva som kan ytres innen legale rammer? Jeg trodde eksempelvis at trusler om drap er straffbart – og at å bli drept ved frafall må vel kunne karakteriseres som en trussel?
Konkret: hvor går Aps grense for hvor mange voldelige ekstremister Norge kan ta imot?
Asylsystemet vårt rystes i grunnvollene disse dager grunnet Maria Ameliesaken. Jeg synes det er merkelig at ikke asyllobbyen, blant annet anført av Dagbladet og Dagsavisen, ikke griper fatt i Norges ”omsorg” for HuT-medlemmer.