Hege Storhaug, HRS
Jeg må innrømme at jeg ble temmelig forvirret da jeg leste den første artikkelen om kurderen Kamuran Kaplan hos TV2 Her er det noe som overhodet ikke henger på greip. Først: gjennom ulike artikler forstår jeg at mannen påstår seg forfulgt av tyrkiske myndigheter grunnet sitt engasjement for kurdernes rettigheter. Derfor søker han asyl i Norge i 1998. To år senere får han avslag, men han blir her. Han får seg jobb samme år som utvisningsvedtaket, han betaler skatt og i 2003 søker kona og deres to barn, som i dag er 17 og 15 år, asyl i Norge. Gjennom alle disse årene i Norge har han altså jobbet hvitt, betalt til sammen rundt to millioner i skatt, og betalt husleie til Utlendingsdirektoratet (UDI). Han skal ut, kona og barna er inne grunnet humanitære forhold (det autistiske barnet på fem år), og NAV må nå forsørge kona og ungene med rundt 20 000 kroner i måneden.
Mange spørsmål melder seg: Hvordan kunne han jobbe hvitt i alle disse årene som såkalt ulovlig innvandrer? Hvorfor reagerte ikke UDI på at de år ut og år inn mottok husleie fra en såkalt ulovlig innvandrer? Hvorfor ble ikke utvisningsvedtaket effektuert i år 2000 da avslaget forelå? Vi snakker om retur til charterturistlandet Tyrkia, og Kaplan har aldri levd under jorda. For å gjenta meg selv: Kaplan har betalt husleie til UDI i alle disse årene.
Kaplan vant frem med saken sin i lagmansretten, men Utlendingsnemda (UNE) anket til Høyesterett som avviste opphold. Grunn: grovt brudd på utlendingsloven.
Jeg kjenner jeg blir ko-ko av UDI og UNE. Mannen skal ut, kvinnen og barna får bli av humanitære årsaker. Faren og barn splittes. Han er suicidal.
UDI klarer tydeligvis ikke å følge reglene de er pålagt politisk. Kaplan skulle selvsagt vært ute av landet i 2000 hvis myndighetene mente han søknad om asyl var grunnløs. Slik skapes traumatiserte mennesker. Slik sløses det med ressurser. Regelrett idioti.
Så hva mener jeg om saken? Nå har UDI utvist en så til de grader elendig forvaltning at av humanitære og fornuftige årsaker skal selvsagt ikke far skilles fra barna, en far som dertil har forsørget familien og som lovprises av arbeidskamerater for sin formidable innsats.