Hege Storhaug, HRS
Kronikken min i Aftenposten i forrige uke har utløst to tilsvar, et fra Antirasistisk senter og et fra en person som er sentral i Norsk-Kinaforening, begge med ”hat” i tittelen. Et forsøk på å skremme meningsmotstandere til taushet? I så fall et fånyttes forsøk.
I dag er mitt tilsvar på trykk, med en noe annen tittel, som vel gjenspeiler nettopp en annen holdning til livet og samfunnet:
Lidenskap for frihet
Min kronikk ”En stigende uro” (6.januar), om islamistiske krefters fremmarsj i Norge i 2010, har utløst et positivt engasjement hos ”vanlige folk” som Human Rights Service (HRS) aldri har opplevd maken til. Folket er i bevegelse, den offentlige debatten står derimot nesten i stampe.
Det er påfallende at hvis man påviser krefter som ønsker å avvikle friheten vår, så risikerer man selv å bli stemplet som ekstremist. Ikke nok med det, man burde visstnok heller ha tatt opp kritikkverdige forhold i andre land (”Hatets år” av Antirasistisk senter, 10.januar), som for eksempel Sverigedemokraternas inntog i den svenske riksdagen. Eller vi burde ikke arbeide for å stoppe kjønnslemlestelse, men heller påpeke hvor få tilfeller av lemlesting vi har i Norge, dertil uten å ha tall for det (9.januar).
Siden HRS startet opp for 10 år siden, har vi forsvart fire verdier samfunnet ikke skal forhandle om: likestilling, likeverd, religiøs frihet og ytringsfrihet. I dag omfavnes disse verdiene tverrpolitisk, som er en seier for HRS, men er omfavnelsen ekte?
Akhtar Chaudhry, visepresident på Stortinget for SV, sa seg enig i at de nevnte verdiene er grunnverdiene i samfunnet vårt i debatt på TV2 (10.januar). De står ikke til forhandling. Chaudhry fastslår deretter at ”muslimer har rett til å være seg selv på egne premisser”, som er en utfordring. Jeg snakker om islamister, som sverger til sharia. Hentyder så ”på egne premisser” til at det, i henhold til sharia, er forbudt med frafall fra islam, at kritikk av islam er uakseptabelt, at kvinner har færre rettigheter eksempelvis ved skilsmisse og at de kun kan gifte seg med muslimske menn?
Skal Norge klare å videreføre et harmonisk bredt folkelig verdifellesskap, fordrer det et tydelig fokus på hvilke verdier som er umistelige. Det betyr igjen at islam som en politisk og juridisk ideologi må skyves i bakgrunnen, og enkeltindividenes frihet må stå i front. Skal vi få til dette, må faktuelle forhold og lidenskap for det frie og åpne demokratiet styrkes, og hat og ekstremisme må fryses ut.