Rita Karlsen, HRS
Samfunnet er i endring, ikke minst hva gjelder kulturelt og religiøst mangfold. Om lag 80 prosent av befolkningen tilhører Den norske kirke, men både antall tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke og antall personer som tilhører disse samfunnene, er økende. I 2009 var det vel 400 000 tilskuddsberettigede medlemmer i tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke og i overkant av ikke mindre enn 600 tros- og livssynssamfunn. Dette fremkommer i mandatet til Regjeringens utvalg som skal foreta en gjennomgang av statens tros- og livssynspolitikk. Utvalget skal fremme forslag som kan bidra til å skape en mer helhetlig politikk på feltet.
Utvalget er kanskje et av de viktigste utvalgene som er satt i gang, da det vil kunne påvirke helt grunnleggende forhold i vårt samfunn. Ikke minst knyttet til hvilken plass religiøse argumenter skal ha i de offentlige rom og i politikkutformingen. Jeg har flere ganger tatt til orde for å skille religion og politikk, rett og slett fordi jeg ikke har tro på at dette er to størrelser som rasjonelt kan opptre sammen og som dermed være formålstjenelig for utviklingen av samfunnet. Og allerede her er jeg hensatt til det irrasjonelle – idet jeg langt på vei bygger mitt argument om rasjonalitet på tro.
Derfor merket jeg meg da også dagens kronikk av den danske filosofen og forfatteren Kai Sørlander på Sappho.dk. Sørlander på sin side har merket seg en debatt mellom professorene Ole Wæver og Frederik Stjernfelt, der de diskuterte forholdet mellom religion og politikk (Deadline 24. oktober 2010), eller som Sørlander presiserer: om hvorvidt vi bør kreve en sekularisering av det politiske.
Ifølge Sørlander mener Wæver at kravet om sekularisering av det politiske (i Danmark) først og fremst innebærer at man ikke bruker religiøse argumenter i politikk. Det innebærer for eksempel at jeg ikke må begrunne et lovforslag med min religion idet lovforslaget skal gjelde for alle religioner. Men dette forkaster Wæver, av to grunner: 1) Rent prinsipielt: Dypest sett kan en ikke adskille religiøse argumenter fra ikke-religiøse eller rasjonelle argumenter, fordi alle argumenter etter Wævers oppfatning i siste instans hviler på tro. 2) Diplomatisk: Vi skal gi mer plass til religiøse argumenter i politikk av hensyn til den ikke-vestlige verden fordi den skremmes av vår sekularisering av det politiske, mener Wæver.
Stjernfelt mener derimot at de sentrale krav i sekularismen bør opprettholdes. Det hører med til ”arvesølvet” som vi ikke kan gi opp uten å svikte oss selv. Derfor må det politiske maktapparatet ikke basere seg på en bestemt religion, men være religiøs nøytral. Sekularismen er således en fordel for minoritetsreligioner idet den sikrer disse sin frihet ved å holde majoritetsreligion borte fra statsmakten. Men Stjernfelt mener ikke at det er grunn til å kreve at religiøse argumenter utelukkes fra den demokratiske debatt.
Sørlander sammenfatter motsetningen som følgende:
Modsætningen er således klar nok. På den ene side står Wæver, for hvem det, at man ophæver modstanden mod religiøse argumenter i politik, betyder, at man går imod sekulariseringen af det politiske; og det ser han som et fremskridt, fordi han mener, at selve kravet om denne sekularisering hviler på et intellektuelt bedrag. På den anden side står Stjernfelt, for hvem det er vigtigt at fastholde sekulariseringen af det politiske magtapparat, fordi det er til gavn for mindretalsreligionerne, men som til gengæld ikke ser nogen grund til at kræve, at man ikke bør bruge religiøst baserede argumenter i den demokratiske debat om, hvorledes lovgivningen bør være.
Sørlander mener at verken Wæver eller Stjernfelts argumenter holder vann. På filosofisk vis angriper han Wæver med sitt eget argument: All den tid man ikke kan skille mellom religiøs og ikke-religiøse argumenter vil det også gjelde for Wævers. Wævers argumenter har altså ingen rasjonell forpliktelse, de uttrykker bare en tro blant alle andre:
Således undergraver Wævers argumentation den universelle forpligtelse i hans egen argumentation imod sekularismen; og således undergraver den også selve muligheden for, at der overhovedet kan gives en rationelt forpligtende begrundelse for noget politisk ideal – og altså også for det demokratiske ideal. Det er ikke umiddelbart nogen betryggende konsekvens.
Stjernfelts standpunkt krever at statsmakten skal være sekulær, samtidig med å akseptere religiøse argumenter i den demokratiske debatt om lovgivningen. Men en slik aksept vil også kunne legitimere en majoritetsreligion, hvilket vil være det motsatte av Stjernfelts argumenter for minoritetsreligioner og dermed motvirke den sekularisering han vil fastholde.
Sørlander mener således at vi må inn på en tredje vei:
Det grundlæggende politiske spørgsmål er, hvem der skal have ret til at tage de politiske beslutninger og bestemme, hvorledes lovene i samfundet skal være. Og en elementær politisk-filosofisk indsigt er, at vi ikke rent principielt kan begrunde, at nogen har særlig ret til at tage disse beslutninger. Det vil sige, at vi rent principielt bør gå ud fra, at alle bør have lige ret, og at der altså bør være politisk ligeværdighed. Dette indebærer yderligere, at ingen bør have ret til at bestemme, hvad andre skal tro eller mene. Man skal lære at følge en rationel argumentation, men bør så i øvrigt have ånds- og religionsfrihed.
Religionsfriheden indebærer, at man ikke bør være underlagt en lovgivning, som er begrundet i en religion, som man ikke tror på. Men skal et demokrati kunne opretholde en sådan religionsfrihed, så skal den enkelte borger så vidt muligt forstå, at han ikke bør bruge sin politiske indflydelse til at tvinge andre ind under sin religion. Og derfor bør den enkelte også forstå, at han ikke bør bruge sin religion til at argumentere for, hvorledes den lovgivning, som skal gælde for alle uanset religion, fordi han i modsat fald er på vej til at krænke andres religionsfrihed.
Dette innebærer at den enkelte demokratiske borger sikrer egen religionsfrihet ved å holde sin politiske forpliktelse (politisk likeverdighet uansett religion) fra sin (eventuelle) religiøse forpliktelse.
Sørlander hevder således at Wæver tar feil når han hevder alle argumenter ender opp i tro. Den demokratiske samfunnsorden – med dens krav om religionsfrihet – hviler på en rasjonell (altså ikke-religiøs) bestrebelse. Denne samfunnsorden forutsetter at man kan og bør skille mellom rasjonelle og religiøst baserte argumenter, hvilket vi da også gjør påpeker Sørlander, og viser til hvordan vi for eksempel organiserer undervisningsfagene i skolen. I forhold til Stjernfelt hevder Sørlander at vi helt elementært bør oppdra demokratiske borgere til ikke å bruke religiøse argumenter i en demokratisk debatt, hvis målet er å opprettholde sekulariseringen av statsapparatet. Dette er ikke minst viktig i forhold til minoritetsreligioner, for som Sørlander spør: Hvis mindretallet ikke lærer at man ikke bør bruke religiøse argumenter i politikk mens det er mindretall, hvorledes skal de så forstå det om det blir flertall?
Regjeringens utvalg som skal utrede statens tros- og livssynspolitikk har en formidabel oppgave foran seg. Som det heter i mandatet har statens tros- og livssynspolitikk utviklet seg over en lang tidsperiode, og tidene har endret seg. For med utgangspunkt i statskirkeordningen og et prinsipp om økonomisk likebehandling og ikke-diskriminering har offentlige myndigheter utviklet en aktivt støttende politikk overfor tros- og livssynssamfunnene.
For på den ene siden er retten til tros- og livssynsfrihet en grunnleggende menneskerettighet. Tros- og livssynsfriheten omfatter både den enkeltes rett til å tro det han eller hun vil, til å skifte tro og til å ha et livssyn som innebærer ikke å ha en religiøs tro og ikke måtte overholde religiøse normer. Men på den annen side er religion også et kollektivt fenomen, og tros- og livssynsfriheten har derfor en kollektiv side. Den omfatter frihet til å komme sammen om religiøse formål, å delta i religiøse ritualer og den innebærer rett til å organisere et felles religiøst liv.
I mandatet heter det at utvalget skal ta utgangspunkt i at statens fremste oppgave i tros- og livssynspolitikken er å sikre og beskytte tros- og livssynsfriheten, slik denne er forankret i internasjonale konvensjoner og nasjonal rett. Dette skal skje innenfor rammen av demokrati, rettsstat og menneskerettighetene, hvilket innebærer at utvalget skal legge til grunn at staten fortsatt skal føre en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk innenfor rammene av sentrale prinsipper i det norske samfunnet.
Men som det videre heter – friheten ikke absolutt. Den individuelle og kollektive tros- og livssynsfriheten er ikke absolutt. Den kan begrenses ved lov dersom det er nødvendig ut fra andre tungtveiende hensyn, særlig andre menneskerettigheter slik som ytringsfriheten og forbudet mot diskriminering. Det vises til at det i den senere tid har vært flere saker i den offentlige debatten som har illustrert spenningsforholdet som kan oppstå mellom tros- og livssynsfriheten på den ene siden og andre grunnleggende normer og verdier i det norske samfunnet på den andre. Det heter at det er nødvendig å finne en balansegang som ivaretar både tros- og livssynsfriheten og andre rettigheter og sentrale prinsipper.
Med dette som utgangspunkt skal utvalget:
Tilskuddsordningen:
· Vurdere ordninger for tilskudd, registrering av trossamfunn og offentligrettslige funksjoner i tros- og livssynssamfunn basert på at staten skal ha en aktivt støttende holdning, og komme med forslag til endringer, med dagens finansieringsordning for Den norske kirke som premiss. Utvalget skal blant annet i gjennomgangen av tilskuddsordningen vurdere hensyn til kontrollmuligheter, personvern og partsinnsyn. Utvalget skal også drøfte i hvilken utstrekning det kan eller bør stilles vilkår for økonomisk støtte til tros- og livssynssamfunn.
Registrering og rettslige funksjoner:
· Vurdere om ordningen med registrering av trossamfunn bør opprettholdes, og i så fall om skillet mellom registrerte og uregistrerte trossamfunn bør videreføres. Utvalget skal i tillegg vurdere i hvilken grad tros- og livssynssamfunn skal utøve offentlig rettslige funksjoner og om det for eventuell utførelse av offentlig rettslige funksjoner bør stilles ytterligere vilkår om for eksempel antall medlemmer mv.
Eventuell samordning lov- og regelverk og forvaltning:
· Vurdere behovet for samordning av lov- og regelverk og forvaltning på ulike samfunnsområder for å sikre en mer helhetlig tros- og livssynspolitikk, og komme med forslag til tiltak for bedre samordning.
Religiøse særrettigheter:
· Vurdere hvilken plass religion og livssyn bør ha i ulike offentlige institusjoner, blant annet med hensyn til religiøs og livssynsmessig betjening, tilgang til bønne-/seremonirom, særlige krav til mat, klesdrakt osv.
Integrering:
· Vurdere hvordan tros- og livssynspolitikken påvirker integreringen i vårt samfunn. Utvalget skal også vurdere om flere av dagens finansieringsordninger som berører tros- og livssynssamfunn har konsekvenser for deltakelse på samfunnets fellesarenaer og eventuelt foreslå endringer.
Komparativ vurdering:
· Innhente opplysninger om og drøfte tros- og livssynspolitikk i de øvrige nordiske landene og i et utvalg av andre land det er naturlig å sammenligne Norge med.
Økonomi:
· Utrede økonomiske og administrative konsekvenser av forslagene.
Det er ønskelig at utvalget arbeider i dialog med tros- og livssynssamfunn og andre aktuelle aktører i samfunnet. Det bør være et siktemål at utvalget kan komme fram til forslag som kan samle bredest mulig oppslutning. Utvalget skal legge fram sin utredning innen utgangen av 2012.
Utvalgets medlemmer:
· Leder: Sturla Stålsett (46), Oslo, Generalsekretær Kirkens Bymisjon.
· Nestleder: Bente Sandvig (52), Bærum, Fagsjef i Human-Etisk Forbund og leder av Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn.
· Jan F. Bernt (63), Bergen, Professor, Det juridiske fakultet, UiB.
· Ingunn Folkestad Breistein (47), Kristiansand, Førsteamanuensis Ansgar teologiske Høyskole i Kristiansand.
· Ottar Grepstad (57), Volda, Forfatter og direktør for Nynorsk Kultursentrum.
· Valgerd Svarstad Haugland (54), Asker, Kirkeverge i Oslo.
· Lavleen Kaur (33), Oslo, Stipendiat, Inst. for kriminologi og rettssosiologi, UiO.
· Oddbjørn Leirvik(59), Oslo, Professor i interreligiøse studier, Det teologiske fakultet UiO.
· Guri Melby (28), Trondheim, Lektor ved Høyskolen i Sør- Trøndelag.
· Rolf Reikvam (62), Sørum, Selvstendig næringsdrivende.
· Hege Fjellheim Sarre (47), Karasjok, Underdirektør i Sametinget.
· Rune Skjælaaen (56), Bergen, Sykehusprest Haraldsplass diakonale sykehus.
· Tove Strand (64), Oslo, Direktør Ullevål universitetssykehus.
· Shoaib Sultan (37), Oslo, Generalsekretær Islamsk Råd Norge.
· Margareta Tumidajewicz (26), Oslo, Rådgiver Oslo katolske bispedømme.