Tore-Jarl Bielenberg, for HRS
(Paris): Katolske skoler i Frankrike har fått et nytt problem: De fylles mer og mer av muslimske elever. I noen skoler har opptil 70 prosent av elevene muslimsk bakgrunn. Dette skaper konfliktsituasjoner som skolene har vært ganske uforberedt på. Problemene har blitt så store og vanskelige å håndtere at den katolske kirken i Frankrike for to år siden nedsatte en egen kommisjon for å finne ut hvordan lærere og ledere skulle takle den nye situasjonen.
Hvordan skal skolene for eksempel forholde seg til følgende situasjoner: På en katolsk videregående skole, der omtrent to tredjedeler av elevene er muslimer, nekter guttene å svare når de blir ropt opp av den nyutnevnte kvinnelige rektoren, men de svarer når den mannlige klassestyreren foretar opprop. Eller: Etter en voldsepisode på en grunnskole innkalles faren til en muslimsk elev til samtale med to av lærerne, en mannlig og en kvinnelig. Når hun snakker, vender faren seg bort, når han tar ordet, deltar faren i samtalen.
Også halalregler og religiøse markeringer som ramadan byr på utfordringer. På et internat krever muslimske foreldre at barna skal serveres rituelt slaktet halal-mat. På en annen skole nekter en gruppe muslimske elever i avgangsklassene å bruke svømmehallen under ramadan, Begrunnelsen er at de da kan komme til å svelge vann og slik bryte fasten. Kroppsøving gir imidlertid viktige poeng for avgangsvitnemålet, og dette kan svekke deres karakterer. Rapporten avdekker også at flere elever prøver å unngå kroppsøving med henvisning til legeerklæring.
Rapporten går grundig gjennom en rekke slike situasjoner og viser til både katolske og muslimske skrifter, franske lover og praktiske retningslinjer for skolene i Frankrike. Den prøver også å gi alternative forklaringer på mange muslimske foreldres opptreden som bryter med fransk sædvane. I tilfellet med faren som vender seg bort fra den kinnelige læreren, blir det anført at det i noen kulturer er et tegn på respekt å vende seg bort når en kvinne taler og at dette kanskje var tilfellet her. Samtidig blir det anbefalt å innhente kompetente råd og innkalle pedagogiske og religiøse autoriteter som kan bidra til å endre slike holdninger.
Når det gjelder kravet om halal-mat på internatet, har kommisjonen funnet frem til et muslimsk skriftsted (Koranen, Al-Maida, 5; 5) som førstegenerasjons muslimske innvandrere tidligere har rettet seg etter, der det heter at det er tillatt å spise samme slags mat som den som spises av ”Bokens folk” (med unntak av svinekjøtt). Der heter det nemlig at all god og ren mat er tillatt og at maten til dem som har mottatt Skriftene er ”tillatt for dere, på samme måte som deres er tillatt for dem”. Samtidig gjør rapporten det klart at katolikkene ikke godtar Koranens fellesbetegnelse ”Bokens folk” på muslimer, jøder og kristne, fordi de kristne er ”Ordets folk” og tror på Kristus som Guds levende ord. Rapporten presiserer at denne juridiske betenkningen gjelder for muslimske elever som får undervisning i ikke-muslimske land. Konklusjonen blir da: ”Det er absolutt ikke å anbefale at vanlige måltider erstattes med halal-mat. Hvis man har valgt det på visse katolske institusjoner på det nåværende tidspunkt for å forenkle relasjonene og unngå konflikter, vil vi minne om at denne situasjonen slett ikke fremmer disse elevenes åpenhet og bidrar til og med til å lukke dem inne i deres eget kulturelle og religiøse system. I så fall forbereder ikke skolen dem på å leve i et mangfold og bli integrert i et pluralistisk samfunn.” Og dette bør gjøres klart når elevene skrives inn på skolen, heter det i rapporten.
I tilfellet med svømmeundervisningen under ramadan, har kommisjonen også funnet frem til at islam skiller mellom ufrivllige og frivillige brudd på de religiøse reglene, og at det ikke kan regnes som et brudd på fasten at man ufrivillig kommer til å få vann i munnen i svømmebassenget. Den viser også til et rundskriv fra det franske undervisningsdepartementet (2004-054) som understreker betydningen av at elevene deltar i alle skoletimene. Og den mer enn antyder at de unge gjerne bruker religiøse argumenter som påskudd for å slippe å drive med idrett eller for å markere sin egen identitet.
Et annet forhold som behandles i rapporten, er følgende: De muslimske elevene på en videregående katolsk skole ber regelmessig i skolegården. En regnværsdag tilbyr den kvinnelige rektoren dem et rom. Dette blir et bønnerom som disse elevene noen ganger inviterer andre, som ikke har noe med skolen å gjøre, til å bruke. Rektor kan ikke lenger disponere dette rommet til andre aktiviteter.
Ifølge rapporten kan muslimer be overalt utenom fire bestemte steder: i hammam (tyrkisk bad), i sanitæranlegg, på gravlunder og i staller. Og de kan slå sammen de fem daglige bønnene. Deretter pekes det på flere mulige løsninger, samtidig som det sies at det å tilby muslimene et bønnerom kan føre til utilsiktede konsekvenser og bli en irreversibel situasjon. Konklusjonen blir: På det nåværende tidspunkt, stilt overfor radikal påvirkning, er det riktigst å svare nei på alle slike krav for å unngå en kilde til konflikt.
På denne måten drøfter rapporten en rekke konkrete situasjoner, samtidig som den foretar en teoretisk gjennomgang av relevante dokumenter, viser til katolske tradisjoner og redegjør for muslimske høytider og religiøse forpliktelser og hva de kan bety for skoleledelsens hverdag.
Situasjonen i Frankrike er selvsagt forskjellig fra situasjonen i Norge. Spesielt fordi Frankrike ifølge grunnloven er en ”République laïque”. Begrepet ”laïque” (og det tilsvarende substantivet ”laïcité”) har ingen helt dekkende norsk oversettelse, og ordbøkene foreslår ord som ”sekulær”, ”verdslig” og ”konfesjonsløs”. Men faktisk er dette et meget komplisert juridisk begrep som har utviklet seg historisk og er nedfelt i en rekke juridisk betydningsfulle dokumenter. Allerede Pariskommunen vedtok i 1871 et dekret om skille mellom kirke og stat før den druknet i blod. Og 9. desember 1905 vedtok nasjonalforsamlingen en lov som ennå gjelder og knesetter prinsippet om et skille mellom stat og kirke/religion. Det innebærer at religion tilhører privatlivets sfære og at i den offentlige sfære skal hver enkelt opptre uten etniske, religiøse eller andre kjennemerker og bare betraktes som borgere på lik fot med andre borgere. Enhver har rett til en religiøs overbevisning, men også rett til ikke å ha noen religiøs tro.
Det er hele dette komplekset av prinsipper som ligger i ”laïcité”, som igjen ligger til grunn for to vedtak i den franske nasjonalforsamlingen: vedtaket mot bruk av demonstrative/prangende (ostentatoires) religiøse tegn på de offentlige skolene som ble innført i 2004, og forbudet mot ansiktstildekning (som burka), som trer i kraft 11. april 2011. Bak begge vedtakene ligger tanken om at skolen skal fremme samhold og enhet og ikke virke splittende, og at ”antrekk” som burka er en demonstrativ avvisning av franske verdier ved siden av at det er krenkende for kvinnene. Det er betegnende for bredden i oppslutningen om ideen om det verdslige samfunnet at initiativet til det første vedtaket kom fra François Baroin, som representerer president Sarkoszys parti UMP i den franske nasjonalforsamlingen, mens initiativtaker til det andre var André Gérin, som representerer Frankrikes Kommunistiske Parti (PCF) i nasjonalforsamlingen.
Det er to årsaker som angis som grunn til at muslimske elever nå ”invaderer” franske katolske skoler, for å bruke et uttrykk hentet fra Gérard Leclerc i France Catholique/Radio Notre Dame. Den ene er at forbudet mot prangende religiøse tegn bare gjelder offentlige skoler, mens man på de private skolene, som de katolske, stort sett kan være så demonstrativ religiøs som man bare vil. En annen årsak mange muslimske foreldre oppgir for å velge katolsk skole, er at der snakker man om Gud, mens de offentlige skolene ikke har tilsvarende religionsundervisning, bare religionshistorie. Til gjengjeld stenger franske offentlige skoler gjerne etter en halv dag, på onsdager, for at de elevene som ønsker det skal kunne få privat undervisning i de forskjellige formene for religion foreldrene tilhører, eller for å bli undervist spesielt i fag elevene vil ha utdyping i, som musikk og billedkunst.
Når de katolske skolene tar imot så mange muslimske elever, skyldes det at de fleste skolene har inngått en kontrakt med staten. I henhold til kontrakten dekker staten storparten av utgiftene mot at de er åpne for alle, uansett bakgrunn, og skolene må følge stort sett samme undervisningsopplegg som de offentlige skolene, men får likevel beholde sitt særpreg.
Foruten den økonomiske støtten, som er avgjørende for driften av de fleste skolene, er det også en annen side av saken som fremholdes som positiv fra katolsk hold, også fra nevnte Gérard Leclerc. Nemlig at mens de katolske kirkene stort sett blir stadig tommere, er de katolske skolene en mulighet for kirken til å nå ut, spesielt til de unge. Som det heter i rapporten: ”Kirken og den katolske undervisningen ser ikke denne forpliktelsen [til å holde dørene åpne for alle] som en tvang, men som en mulighet. Den katolske skolen har således alltid vært et sted der Kirken kan åpne seg for mangfoldet blant dagens barn, unge og familier og dessuten møte den moderne verden i dens fremganger, dens problemstillinger og vansker.”
18 prosent av franske elever, vel 2 millioner, går nå på katolske skoler, ifølge Eric de Labarre, som er generalsekretær for det katolske skolenettet. De er fordelt på rundt 10 000 skoler. Det finnes ca. 250 jødiske privatskoler med litt under 30 000 elever. Omtrent like mange jødiske elever går på offentlige skoler og resten på katolske — eller på protestantiske i enkelte deler av Frankrike. Men det er bare noen ganske få muslimske skoler med et lite antall elever på hver.
Rapporten om de katolske skolene har også møtt kritikk. Noen hevder at den går altfor langt i å gi etter for muslimske krav: At den katolske kirken i for stor grad toner ned sitt eget budskap for ikke å støte de muslimske elevene og deres foreldre. Likevel har rapporten fått bred og mest positiv omtale i fransk presse. Kanskje det kunne være en tanke at også norske skolemyndigheter så på den for å prøve å finne et og annet gullkorn som kunne brukes i den norske skolens hverdag?
Hele rapporten, som bare foreligger på fransk, kan lastes ned i PDF-utgave her.