Politikk

NHO bryter glasstaket

NHOs årskonferanse 2011 bar tittelen ”Velferdsfellen” og ble frontet gjennom tre bølger: trygdebølgen, migrasjonsbølgen og eldrebølgen. Budskapet er at disse bølgene setter velferdsstaten under press. Budskapet er ingen sjokkerende ”nyhet” eller ”avsløring”. Det som eventuelt er nyheten er at NHO fronter problemstillingen, og dermed setter disse viktige, men betente, sakene på den offentlige agendaen. ”Avsløringen” i så måte er at Regjeringen, med statsministeren i spissen, helst ikke vil snakke om det. I alle fall ikke ennå.

Rita Karlsen, HRS

Statsminister Jens Stoltenberg avviste, allerede før konferansen startet, begrepene ”bølger”. Slik ville ikke han uttale seg. Deretter avviste han at Norge er i noen velferdsfelle. Greit nok, i alle fall sistnevnte, da NHO ikke har sagt at Norge er i noen velferdsfelle. NHO sier at hvis vi ikke passer oss, da spesifikt relatert til trygd (versus arbeid), innvandring og den økende andelen eldre som skal finansieres, ja, så kan sitte i fella før vi aner det. Utviklingen er ikke bærekraftig, sier NHO, og peker på at oljepengene ikke varer evig.

Selvsagt forstår statsministeren NHOs budskap. Derfor prøver han da også, med relativt godt hell og diverse medier som medhjelpere, å gjøre det om til en tallkløveri-debatt og beskylde NHO for å bedrive svartmaling og generaliseringer. En etter hvert svært velkjent teknikk for alle som påpeker noe som helst (ufordelaktig) som har med innvandring å gjøre.

La oss bare ta statsministerens forsvarskort nr.1 med en gang: NHO jukser når de hevder at det er færre i arbeid. ”Faktisk er det flere i arbeid!”, fastslår statsministeren triumferende. Ja selvsagt, tenker alle som i det hele tatt har tenkt på denne problemstillingen. Selvsagt er det flere i arbeid i dag enn for eksempel 20 år siden. Det skulle da også bare mangle, for hvor mange flere er vi ikke blitt på denne tiden? Befolkningsveksten, eller bølgen som NHO symboliserer det med, har i samme periode vært rekordhøy. Rekordhøy i fjor. Rekordhøy året før, og året før og året før. Og det er ikke fødselsraten som når nye høyder. Nei, befolkningsveksten skyldes ene og alene innvandringen. En rekordhøy innvandring.

Er så det et problem? Svaret på det er både ja og nei, men det er nettopp det Regjeringen, med statsministeren i spissen, ikke vil snakke om. Eller de vil snakke om hvorfor innvandringen ikke er et problem: fordi uten innvandringen stopper Norge. For å si det med professor Grete Brochmann sine ord (fritt etter hukommelsen): ”Det er i beste fall en unyansert fremstilling.”

Innvandrere som bidrar til det norske samfunnet på linje med en nordmann, er ikke noe mer problem enn vi nordmenn. Problemet oppstår når innvandrere og nordmenn ikke bidrar, eller ikke bidrar nok. Hvilket betyr at man blir en kostnad for staten. Det er ikke bærekraftig. Tallenes tale er her klar: nordmenn bidrar mer enn innvandrere generelt, andregenerasjon bidrar mer enn førstegenerasjon, ikke-vestlige innvandrere bidrar mindre enn andre innvandrere og flyktninger bidrar minst. Men slik klar tale fører til beskyldninger om stigmatisering.

Men kjære statsminister, som du vet, men ikke vil snakke om: Innvandringen til Norge er ikke bærekraftig. I et økonomisk perspektiv har vi for mange ”feile” innvandrere. (Nå kommer SV og hykler om humanitet. Hvis SV vil forfølge sitt humanitære program så foreslår jeg at de sender hele sin lønn hver måned til spesielt trengende i Somalia eller annet land. Så lærer de nok raskt at selv humanitet krever økonomisk planlegging). Et land som Norge tåler en viss andel innvandrere som ikke bidrar (nok) til fellesskapet, men blir andelen for høy forbruker vi for raskt pengene våre. I dag fungerer det slik at Norge gir opphold til for mange som koster mye for å få til å bidra, men de bidrar likevel ikke nok i livsløpet, rett og slett fordi de også er forbrukere og blir gamle. Selvsagt kynisk sagt, men realiteter. Som den danske nasjonalbanken med klare ord for pengene har uttalt: Den eneste innvandrer som vil være en økonomisk suksess for et land er den som kommer ferdig (høyt) utdannet, går rett ut i arbeidet og betaler skatt som en innfødt, ikke henter familie til landet, og som reiser når vedkommende er blitt gammel. ”Superinnvandreren”, sier nasjonalbanken, mens de teller penger. (Hadde det vært her SV kom med sine humanitetsargumenter, kunne vi forstått dem). ”Superinnvandreren” eksisterer ikke, men det forteller oss at innvandring handler om noe mer enn humanitet og arbeidskraft.

En innvandrer har som alle andre sine rettigheter. En innvandrer har rett til trygd og sosial ytelser, skoleplass, helsetjenester og på sine gamle dager skal vedkommende nyte godt av sin alderspensjon. Det er vedkommendes rettigheter fordi vedkommende forventes å gjøre sine plikter. Men så skorter det altså på pliktene for visse innvandrergrupper. Det dokumenteres gjennom trygde- og skatteatferden.

I 2009 kom HRS med notatet ”Tell ikke meg: Innvandringens kostnader og velferdsstaten”. Notatet handler om akkurat det samme som NHOs årskonferanse 2011. Men til tross for at vi verken benyttet begrepet velferdsfellen eller snakket om trygde-, eldre- eller innvandringsbølgen, så ble notatet fortidd. Grunnen er derimot den samme – vi skal ikke snakke høyt om dette. Vi kalte notatet ”Tell ikke meg” nettopp som en hentydning til den politiske innfallsvinkelen til innvandring: Det er inhumant å snakke om penger og innvandring. Men det er vel akkurat like ”inhumant” som å snakke om syke og penger, eller elever og penger. Som statsministeren selv sa under NHOs konferanse: Noe av det kjedeligste som finnes er budsjetter. Men intet er så viktig.

Vi har siden bare smilt skjevt av stillheten. Vi visste problemstillingen ville komme – før eller siden. Vel trodde vi at den ville komme fra politisk hold, men politikerne, både i posisjon og opposisjon, vet hvor politisk betent innvandring er. FrP tjener på innvandringsdebatter, men av hensyn til et fremtidig regjeringssamarbeid med Høyre, og eventuelt noen av de andre partiene i sentrum, så har også de plassert seg i taktikkboksen. Sist bevist av Siv Jensen i gårsdagens (kjedelige) partilederdebatt på NRK da hun hang seg på hylekoret om at NHO ”svartmaler”.

NHO svartmaler overhodet ikke. NHO påpeker, dertil på en forsiktig måte, at det er en sammenheng mellom dagens (rause) velferdssystem og hvem som skal og kan forvalte den i fremtiden – også den dagen vi ikke lenger kan hvile på oljepengene. På spørsmål om hvem av de tre bølgene NHO frykter mest for i fremtiden, svarte NHO-direktør Kristin Skogen eldrebølgen. Ja, kanskje i et økonomisk relativt kortsiktig perspektiv, ikke minst fordi den rekordhøye innvandringen også vil medføre rekordmange eldre på en viss tid, men mest av alt tror jeg NHO frykter innvandringen. Nettopp fordi det en den ”konstante” rekordhøye innvandringen som hvert år forsterker problemet. Men selv for NHO går det vel en smerteterskel for hva man vil utsette seg for.

Forskningssjef Torben Tranæs fra Rockwool i Danmark hadde derimot ingen problemer med å si det som det er. En ikke-bærekraftig innvandring kjører landet på dunken. Sånn er det. Enten kan man fortsette å styre mot ”konkursen” eller så kan man gjøre noe. Men da må man også gjøre noen ”strukturelle” forandringer, slik som Danmark har gjort ved for eksempel ved å endre innvandrerbefolkningen. Danmark styrer bevisst etter ”riktige” innvandrere, det vil si de som er eller på kort sikt vil bli bidragsytere til samfunnet. Norge må gjøre det samme.

Selvsagt høres det kynisk ut, særlig for alle dem som i liten grad belemrer seg med innvandrings- og integreringspolitikk ut over det humane perspektivet. Det er de som tror at ”Norge som et av verdens rikeste land” er en konstant og uforanderlig størrelse. Men de samme bør være sjeleglad for at det er noen som går i bresjen for at Norge skal kunne være en humanitær bidragsyter også i fremtiden.

Selvsagt skal Norge ha innvandring. Men vi må studere tallene, det vil si skatte- og trygdeatferd, sysselsettingsatferd, befolkningsvekst, innvandringsandel og –type, bosettingsmønstrer, utdanningsprofil m.v. og så må styringen legges opp deretter. Hvilket Norge er i ferd med å gjøre, tror jeg, og mye av svaret kan komme fra Brochmannutvalget.

Professor Grete Brochmann leder et utvalg nedsatt av Regjeringen som ”skal gi mer kunnskap om hvordan den norske velferdsmodellen fungerer i en tid med økt inn- og utvandring.” Jeg betviler ikke at dette utvalget vil studere mye av det samme som HRS gjorde i notatet ”Tell ikke meg”. Ikke minst fordi jeg mistenkte at Brochmann-utvalget har lykkes i å få ut tallene fra SSB. Da HRS bestilte tall fra SSB i 2009 fikk vi beskjed om ”de ikke hadde tid”. Da vi bestilte tallene på nytt siste kvartal 2010 fikk vi beskjed om at ”de ikke kunne levere”. Ikke et ord mer. Nå er det nå faktisk slik at SSB ikke eier dataene. SSB er underlagt Finansdepartementet, og noe av deres plikt er å levere tall som ulike måtte etterspørre (alltids mot betaling). Jeg spurte derfor Brochmann på NHOs årskonferanse om de hadde bestilt de tallene som HRS altså to ganger har etterspurt hos SSB, noe hun bekreftet – og hun kunne også fortelle at de var mottatt.

Jeg ser virkelig frem til Brochmannsutvalgets utredning, som skal fremlegges 6.mai i år. Det blir pinlig hvis også den skal beskyldes for svartmaling, generaliseringer og annet tåkeprat. Men jeg betviler det. Antakelig fordi den vil være så ordrik og altomfattende at den vil oppfattes som nyansert. Derimot er jeg ikke i tvil om budskapet: Det samme som HRS, og nå også NHO, forfekter: Velferdsstaten og innvandring henger sammen på en måte som i dag ikke er bærekraftig. Handling må til, og det haster.

Da kommer ikke statsministeren og Regjeringen unna – hvilket de kanskje heller ikke vil. Det kan være at det er Brochmannutvalgets utredning de venter på. Den skal legitimere politiske (omfattende) endringer. I så fall lurer jeg på om SV vil fortsette i Regjeringen.