Hege Storhaug, HRS
Vedtaket i Domstolsadministrasjonen (DA) falt 4.juni i fjor. Man fikk umiddelbart en ubehagelig følelse av et organ som setter seg over både Storting, Regjeringen og folket. For det var dette som skjedde: DA ignorerte en av vår nyere tids kraftigste verdidebatt året før, da justisdepartementet prøvde å snikinnføre hijab som del av politiuniformen.
DA kan på en måte lene seg på høringsuttalelser i sakens anledning i fjor, på den andre siden burde dette være umulig. Som ikke sjeldent, dessverre, får man en følelse av at høringsinstansene er håndplukket med det formål å få den hvitevaskingen man ønsker politisk. For hør: tre samiske organisasjoner har blant annet avgitt uttalelser. Samene skilter verken med politikk eller religion knyttet til sine kulturelle klær. Gunnar Skirbekk har gått gjennom høringsuttalelsene, som DA summerer opp under tittelen ”religiøse og kulturelle plagg og symboler”. Politikk er altså erstattet med kulturell. Hvorfor? Er det for betent for DA å innrømme at hijab også er politikk – og faktisk mer politikk enn teologi? At politikk er erstattet med kultur i sammenfatningen til DA, kan umulig tolkes som tanketomhet eller kunnskapsløshet. Dette er politikk.
Dessuten: hvor demokratisk og troverdig er det å benytte interesseorganisasjoner som åpenbart er nettopp politisk motivert? OMOD, Mirasenteret, Antirasistisk senter, SOS rasisme, Islamsk Råd (!), og rene etniskbaserte innvandreorganisasjoner generelt, og så videre, er organisasjoner befestet på den politiske venstresiden, der de multikulturelle føringene er i front – altså pro hijab. Tunge aktører med nøytralitet og kritisk fornuft basert på kvalifiserte erfaringer i front, som Politiets fellesforbund og Advokatforeningen, setter således foten kontant ned for at dommere skal kunne flagge religiøse og politiske preferanser.
Vi lever i en tid med betydelige verdikonflikter, ikke minst knyttet til kvinnesyn, homofili og syn på andres religiøses tilhørighet. Dette skyldes ikke minst islams makt og økende innflytelse. Hvordan skal en ateist eller en hindu, for eksempel, kunne føle seg trygg på nøytral behandling over en dommer i hijab? Bare selv tanken på at noen vil kunne oppleve usikkerhet på fair behandling, og de åpne konfliktene det ville kunne medføre, burde fått DA umiddelbart til å legge bort ideen om uniformsendring.
DA mener det er ”de usynlige holdningene” som skaper størst vansker i dag. DA skal altså røyke ut dommeres politiske og/eller religiøse holdninger? Skirbekk kommenterer dette slik:
DA grunngir standpunktet sitt på denne måten: «Et regelverk knyttet til religiøst og politisk betingede plagg og symboler vil gjøre grunnholdning […] dommere har med seg fra det sivile liv mer usynlig, enn dersom dommere brukte slike plagg og symboler. Selv om dommeren i avgjørelsen av den enkelte sak ikke blir nevneverdig påvirket av sine grunnholdninger, er det et spørsmål i hvilken grad slike holdninger skal usynliggjøres så lenge det er de usynlige holdningene som er den største utfordringen.» Men kva betyr dette?
Problemet med plagg – dersom poenget skulle vere å synleggjere det usynlege (slik DA synest å meine) – det er at slike plagg som oftast ikkje gir eintydige signal, slik at vi verkeleg kan vite kva for grunnholdningar ein person har. Kippa eller hijab kan markere eit fritt og privat val, eller aksept av ein bestemt tradisjon, eller støtte til ein bestemt politikk, eller ei religiøs overtyding. Og dersom det er ein religiøs markør, så seier ikkje plagget noko eintydig om kva den religiøse overtydinga går ut på: Inneber det ei gudstru som føreskriv praktiske normer heilt ned i dagleglivet? I så fall kan det bli konflikt mellom statens lover og det som blir oppfatta som gudgitte lover. Plagget aleine kan ikkje «synliggjøre» slike underliggjande oppfatningar. Tvert om vil eit slikt plagg, om det er kippa eller hijab, opne for tvil og uvisse hos «publikum»: Kva betyr det eigentleg?
Eksempelvis i HRS er vi partipolitiske nøytrale. Dette kan volde ”frustrasjon”: folk vet ikke hvor de har oss. På konkrete faglige saksforhold (kjønnslemlestelse, muslimske kvinner og skilsmise, hijab, burka osv) er vi imidlertid svært tydelige. En dommer skal også være tydeolig på saksforhold, det vil si at den røde tykke boken skal følges, enten dommeren er uenig i lovverket eller ei. Jeg vet ikke dette er uproblematisk. Vi har gjennom årene blitt prsentert for holdninger blant norske dommere i saker om eksempelvis voldtekt, der advokater fremmer syn om kvinner, klesstil og alkohol som ”medskyldig” i overgrep, noe selvsagt en domer kan la seg påvirke av. Men er hijaben på dommerens hode, så vil i utgangspunktet en kvinne som kjenner hijabens politiske, juridiske og verdimessige symbolikk, vanskelig kunne føle seg trygg på en nøytral behandling.
Skirbekk har et godt poeng: skal dommere stå frem og kunngjøre sine grunnholdninger for å øke publikums tillit til domstolen? Da har i så fall DA snudd saken på hodet. Dommerens holdninger kommer i fokus, ikke hva lovverket sier.
Dersom det verkeleg er dette ein vil – å «røykje ut» dommarane – så hjelper det ikkje med plagg. Då må ein ty til språkleg kunngjering. Men i så fall legg ein opp til ei underleg førestelling der dommarane skal stå fram og vedkjenne seg sine grunnholdningar.
Poenget er dette: med sin retorikk om at religiøse og politiske plagg kan tene til å synleggjere usynlege grunnholdningar og dermed verke positivt med tanke på «publikums tillit til domstolene», har DA manøvrert seg inn i ein håplaus posisjon. Kort sagt, dette vedtaket er uhaldbart og uakseptabelt. Det må omgjerast på politisk hald.
HRS oppfordrer leserne til å signere opprop mot DAs vedtak på initiativ fra document.no. En kort kommentar tio selve oppropsteksten der det sies at DAs vedtak «vil danne presedens for offentlig sektor, slik at feks. lærerinnner kan bære hijab”. Det kan de uten restriksjoner i dag. Jeg har endog observert niqab på ansatte i offentlig barnehage i Oslo.