Måned: februar 2011

I Aarhus fører advokat Simon Eilrich den ene saken etter den andre der ressurssterke unge kvinner, typisk med palestinsk bakgrunn, går til sak mot sine egne for voldtekter og medvirkning til voldtekter i tvangsekteskap. Det handler om mødre og fedre som skrur opp lyden på fjernsynet så de slipper å høre at datteren voldtas på soverommet. Det handler om en bror som kjører søsteren til et øde sted der fetterektemannen voldtar henne. Hvordan skal denne groteske virkeligheten omtales? Hvilke ord aksepteres av språkpolitiet – rettsstaten og påtalemakten? Spørsmålet er særdeles aktuelt ettersom den danske påtalemakten har anket saken mot Lars Hedeegaard, som er tiltalt for å oppildne til hat ved å sette fingeren på det ømtålige temaet seksualisert vold innad i muslimske familier. Hedegaard er så opprørt over kneblingen av ytringsfriheten at han i disse dager skriver på en bok, ”Muhammeds piker”, som fører han inn i rettssalen nok en gang?

In terms of values, 2010 was a red-letter year for Norway. Our innocence was destroyed. From one end of the country to the other, and in no uncertain terms, Islamists proclaimed their sinister message.

I dagens åpne trusselvurdering sier PST at det er en viss økning av høyreekstreme grupper, samt islamfiendtlige grupper, og det fryktes konfrontasjoner mellom disse og venstreekstreme grupper. En ny undersøkelse fra Storbritannia bekrefter at stadig flere sympatiserer med ekstreme nasjonalistgrupper, men frykter de samme gruppenes identifisering for voldsbruk.

Hva forener den politiske venstresiden og islamistene? Julia Caesar spør, men hun bruker blant annet Jamie Glazov til å svare. I hele sitt liv i USA har Glazov undret seg over hvordan det kan ha seg at det diktaturet som familien hans flyktet fra, er blitt betraktet som et Paradis av den politiske venstresiden. Så kom ”nine-eleven” og svarte for Glazov: For til sin store overrakelse merket Glazov at mange innenfor den politiske venstresiden, endog hans egne historiekollegarer, ble fascinert av det som skjedde. Ikke på vegne av ofrene, men symbolmakten. Terrorangrep midt i kjernen av det mest forhatte: amerikansk kapitalism og forsvarspolitikk. Samtidig viser Caesar til en rekke andre faktorer som forener venstresiden og islamistene: kvinnene for eksempel, da i betydning at kvinner skal være minst mulig kvinnelige for sine omgivelser.

Vestens åndelige forfall kan kun reddes av én ting: islam. Derfor er det begredelig at islam er verdens mest misoppfattede religion. Dette skal den såkalte Fredskonferansen, som skal arrangeres i Oslo i april av Islam Net, ordne opp i. Redningsmannskapet som hentes inn er mektige menn, som er nektet adgang i en rekke land og der én av dem har bånd til en mann som sågar jaktes av CIA med Obamas velsignelse til å drepe.

Overskriften er oppbrukt. Så igjen må vi bare konstatere at rekordhøy innvandring til Norge gir høy befolkningsvekst. Fortsetter utviklingen, og ingenting tyder på noe annet, vil alle SSBs prognoser om den fremtidige befolkningsutviklingen i Norge gjøres til skamme.

Mens regime etter regime står for fall i Midtøsten og araberlandene, er det blitt stilt spørsmål ved hvem de samme landene har som forbilde. Egypt skal visstnok se til Tyrkia, men hva gjelder Tyrkias syn på kvinner er det lite å kopiere. Nye tall avdekker at nesten 1.000 kvinner ble drept i 2009, som er en ufattelig økning på 1.400 prosent drepte kvinner på et år for perioden 2002-2009. ”Maktubalanse i samfunnet,” forklarer professor.

I går langet broren til den drepte Faiza ut mot medias dekning av saken. Broren, Ahmed Fawad Ashraf, hevder at media gjorde familien til ”gisler i eget hjem”, at journalistvenner utnyttet bekjentskapet og at medias dekning var et karakterdrap av Faiza. Sistnevnte henspiller på at media bygde saken på rykter og udokumenterte påstander. Jeg spør meg; hva er det Ahmed vil?

I går falt dommen i Oslo tingrett i tvangsekteskapssaken der både fetteren/ektemannen, jentas foreldre og svigerforeldre er tiltalt. Alle, utenom jentas onkel som har rømt landet, fikk flere års fengsel. Det mest oppsiktsvekkende ved dommen er at de involverte ikke bare dømmes for å ha bidratt til et tvangsekteskap, endog med et barn idet jenta bare var 13 år da ekteskapet ble inngått. De dømmes også for medvirkning til voldtekt og vold av barnet. En slik dom vil forhåpentligvis skape en avskrekkende presedens.

En kjent spaltist i Le Figaro er dømt til bøter for å ha pekt på det som etter all sannsynlighet medfører riktighet: at de fleste narkolangere i Frankrike er svarte eller arabere. Uttalelsene falt i et fjernsynsprogram i fjor, og ifølge fransk lov og etikette er alle borgere teoretisk franske, og staten forholder seg blindt til både rase og religion. Det siste momentet skal endres, hvis Niclas Sarkozy får det som han vil, grunnet islams økende manifestering i det offentlige rommet.

Hva har Sarkozy, Cameron og Merkel til felles? Ja de er alle statsledere, men noen synes også formodentlig å se hornene vokse ut av deres panner. De er som statsledere nedkommet fra helvete. Hjerterå, egoistiske, følelsesløse og ukloke. De har nemlig avskrevet multikulturalismen. De omtaler multikulturalismen som et mislykket eksperiment. Nå peker Sarkozy, Cameron og Merkel på Europas grunnleggende frihetsverdier. Plan B er å rykke tilbake til start: Ta del i våre grunnleggende verdier. Sarkozy, Cameron og Merkel står opp for et borgerlig fellesskap. Det er det fremtiden skal bygge på.

I årevis har HRS jobbet for et fokus på barn som fødes med misdannelser på grunn av den bakstreverske praksisen med inngifte i familien. I Norge hadde vi nesten utryddet denne praksisen, som dessverre ble gjeninnført med innvandringen fra en del land. Men å ta til ordet for gjeninnføring av et forbud mot ekteskap mellom slektninger, ble selvsagt imøtegått med de sedvanlige flosklene: fremmedfiendtlig og stigmatiserende – ja, personangrep med andre ord. Den sterkeste kritikken kom fra den altmenende Abid Raja (V), ikke minst gjennom hans hat mot HRS/Hege Storhaug. I dag skilter han derimot med å være for et forbud. Det er politisk klovnerispill satt i system.

Fremskrittspartiet vil ha DNA-registre for alle som kommer til Norge som asylsøkere og personer som kommer via familiegjenforening. Håpløst, ellevilt og diskriminerende, svarer godhetsindustrien. Det er tydeligvis helt galt å få kontroll med hvem som kan få permanent opphold i Norge, i tillegg til å stoppe en del av misbruket som ukjent identitet bringer med seg. Imens misbrukes barn som Sahra.

Brorskapet har aldri tatt et oppgjør med sin udemokratiske og barbariske grunndoktrine. Likevel mener akademikere som Bjørn Olav Utvik at verden må akseptere at Brorskapet eventuelt kommer til makten i et land som Egypt. Walid a-Kubaisi slår tilbake og peker på det kulturrelativistiske sviket som folk som Utvik begår: ”Utvik vil ikke lide under sharia valgt ved folkeavstemning,” skriver al-Kubaisi, men det vil al-Kubaisis folk, skriver han. Utvik har for øvrig utmerket seg som en forsker som notorisk har dyrket dialog med islamister – ikke de sekulære muslimene. Hvorfor?

Vil nedrivning av høyblokker og annen renovasjon løse integreringsproblemene i Groruddalen? Nei, svarer Karen Jespersen, leder av Folketingets integreringsutvalg. Politikerne må også ha en plan B for å løse de kulturelle utfordringene. Hvis ikke verdiene inkluderes i en bred integreringsplan får man ikke bukt med de parallelle samfunnene. Ikke minst må man flagge likestillingens fane høyt, mener Jespersen.

Imamene i Norge og Europa påberoper støtt og stadig vestlige lands religionsfrihet og demokrati, samtidig som de på bakrommene praktiserer sharia – som å gifte bort barn, og deretter nekte barna skilsmisse. At dette foregår kan vi kun takke politikerne våre for. De har vært så redde for å bli anklaget for rasisme at de ikke har våget å sette ned foten for ørkenideologer. Det har vært mer behagelig å la barna og kvinnene seile sin egen sjø. Nå som det er avdekket at etnisk danske jentebarn også giftes bort av imamer, vil kanskje pipen få en litt annen lyd, under Britta Mogensen seg.

Både Antirasistisk senter og NOAS plasserer seg så langt ut på venstrefløyen som det er mulig. Slik medvirker de til å svekke reelle flyktningers troverdighet og anseelse - og sin egen. ARS og NOAS raser mot Ap og Jonas Gahr Støre fordi sistnevnte bruker fornuft og er opptatt av folks respekt for flyktning- og asylinstituttet: Støre sier nei til at asylanter og flyktninger som får beskyttelse kan dra på ferie til landet de flyktet fra før de har bodd her i fem år. Reaksjonen og ordbruken til ARS sin leder Kari Helene Partapouli vitner om en form for desperasjon. Hun mener Støres initiativ skaper ”annenrangs borgere”, er ”diskriminerende”, ”mistenkeliggjørende”, og minner om ”skrekkordninger” i Danmark. Mon tro når Partapouli og hennes like vil forstå at de med denne hodeløsheten gir næring til krefter på motsatt side av den politiske skalaen?

Realpolitikkens far, Niccolò Machiavelli, formulerte seg så korrekt i 1513 i boken ”Fyrsten”. Han pekte på at politiske onder erkjennes alt for ofte først når det er umulig å benekte deres eksistens. Når ondene er små og ikke så enkle å få øye på, men fremdeles ganske enkle å løse, kreves det visdom for å erkjenne problemene. Når problemene derimot er blitt så store at de er åpenbare for enhver, kan det være for sent å rydde opp. Det er her vårt Storting står: hvor mange moskeer finansiert av despotiske regimer tåler Norge før frihetsverdiene rakner? Klarer våre politikere å være føre var – i Machiavellis ånd? I Danmark ser det ikke ut til at Folketinget tar innover seg hvilke formidable utfordringer landet står overfor, påpeker lederen av integreringsarbeidet, Karen Jespersen. Det er imidlertid fremdeles et håp om at ideologisk forkvaklede minareter ikke vil se dagens lys i København.

For noen dager siden fikk HRS et tips om at forsiden på Vegdirektoratets håndbok om ”Universell utforming av veger og gater” var prydet av et forsidebilde som etter all sannsynlighet skulle illustrere Norges ”mangfold”. Vi innrømmer at vi slett ikke var sikker på om bildet var reelt eller om det var manipulert. For vi hadde store problemer med å forstå hva en niqabkvinne hadde på bildet å gjøre. Nå viser det seg at det faktisk var reelt, men at Statens vegvesen har tatt til vettet. Bildet er fjernet.

I full åpenhet og uten snev av blygsel jobber Islamnet ved Høyskolen i Oslo for å hente den ekstreme islamisten Shaykh Khalid Yasin til Norge for å spre budskapet sitt, aller helst over det ganske land. Og hva er Yasins budskap? Blant annet at sharia med avkapping av hoder, hender og føtter og offentlig pisking, burde muslimer verden over ha makt til å innføre.

Enhver kritikk rettet mot islam møtes med samme argument: kritikken har grobunn i islamofobi. Muslimske talspersoner må ta seg sammen og argumentere mer faktuelt. Denne gangen er de islamofobe en gruppe KrF-politikere. Dessuten begynner vi å bli lei av muslimer som snur kappa etter vinden.

Å kalle Muhammeds ekteskap med ni år gamle Aisha for pedofili etter nåtidens standard, er forbudt ved lov, ifølge en fersk domfellelse i Østerrike. Hadde derimot husmoren Elisabeth Sabaditsch-Wolff sagt det samme om en annen hellig person, som Buddha, ville hun ikke blitt dømt, for sunniislam (hanafiskolen) har en særlig beskyttelse i Østerrike. Spørsmålene som nå melder seg er mange, eksempelvis at dommeren aksepterte det historiske faktumet at ekteskapet med Aisha ble såkalt konsumert da jentungen var ni år. Et annet historisk faktum er nemlig at Muhammed også stod bak massedrap. Kan en østerriker dermed kalle en spade for en spade, og karakterisere Muhammed som en massemorder – uten å risikere kasjotten?

Innvandring og integrering synes å være et politisk område der alle aktuelle land må gjøre de samme tabbene. Det til tross for at flere statsledere nå erklærer den flerkulturelle ideen som død. Rett og slett fordi den aldri har vært levedyktig. Men igjen og igjen vitner vi at det er langt fra skepsis til handling. Stadig flere politikere i Norge uttrykker at de misliker for eksempel hijab på småjenter, tildekking av kvinner i det offentlige rom og fremveksten av muslimske privatskoler. Men å gjøre noe med det, ja det synes svært så vanskelig.

I går avholdt Stortinget høring om despotiske regimer skal kunne finansiere trossamfunn i Norge. Utgangspunktet var NRKs nyhetsoppslag i november i fjor, der kilder med iransk bakgrunn fortalte at det iranske regimet sponser moskeer i Norge, der det propaganderes hat mot Norge og Vesten, og der trossamfunns medlemmer skal forberedes på terroraksjoner. Dette fikk Fremskrittspartiet til å fremme et forslag om å forby at despotiske regimer som Iran og Saudi-Arabia skal kunne finansiere moskeer og trossamfunn i Norge, noe utenriksminister Jonas Gahr Støre i januar i år avviste.