Hege Storhaug, HRS
Det startet med Sima-saken, der den norskfødte 18 år gamle jenta som ble tvangsgiftet i Kashmir i Pakistan fortalte historien sin gjennom meg som frilansjournalist i Dagbladet 8.november 1992. ”Ingen” hadde hørt om dette fenomenet, fordi organisasjonslivet sviktet disse jentene. For eksempel var både Antirasistisk senter og Mira-senteret stiftet for å hjelpe norske myndigheter med å forhindre diskriminering og å identifisere hindre for integrering. De holdt tyst om overgrep som dette. Det kunne jo skade ”innvandreres renommé”, visstnok. For vi nordmenn, eller hva vi nå kan få lov å kalle oss, vi har jo tydeligvis et særegent gen som heter ”spesielt disponibel for rasisme”. Det var så mye mer behagelig nettopp å fokusere på ”oss” som hindrene for integrering: våre fordommer, vår rasisme.
Jeg glemmer aldri de første møtene med disse organisasjonene. Med blanke ark og åpent sinn stilte jeg opp for å forstå hva dette handlet om: hva er dette æresbegrepet? Hvordan kan foreldre være villige til å drepe sitt eget barn fordi barnet ikke vil gifte seg med eksempelvis en utpekt slektning, som var tilfellet i Sima-saken? De vred seg i stolene sine. Det var åpenbart at de ikke likte at en norsk journalist hadde fått en slik sak på bordet – en sak om deres egne, om deres kultur. En sak som vitnet om unnlatelsessynden deres.
Årene gikk. Sviket fortsatte. I debatter ble det hardnakket avvist at å tvinge sine egne barn inn i ekteskap, nei det var bare ytterst sære unntakstilfeller. ”Kanskje en håndfull i året,” som Aslam Ahsan påstod, lederen av daværende Ressurssenter for pakistanske barn. Men så kom pengene. Erna Solberg, stortingsrepresentant, tok i 1998 initiativ til Norges første handlingsplan mot tvangsekteskap i kjølvannet av den såkalte Nadia-saken. Da var det ikke måte på hvor mange ”eksperter med lang erfaring innen feltet” som kom på banen og kjempet om sugerør ned i den etter forholdene romslige potten som myndighetene la på bordet for å løse problemet. ”Ekspertene” var de samme som hadde benektet forholdene.
Slik fortsatte årene å gå. Industrien vokste. Kampen om størst andel tvangsekteskapssaker var i gang. Jo flere saker, jo mer berettiget midler. Tall om konkrete tilfeller av tvangsekteskap kom på bordet fra de enkelte organisasjonene – som ikke etterfulgte dokumentasjon.
Kampen synes nå å ha tatt en ny vending: det har gått opp for myndighetene at dette handler om grov kriminalitet. Særdeles grov. Kanskje feltet burde profesjonaliseres? Kanskje vi skulle få en nasjonal registrering og oversikt over hvor utbredt fenomenet er? Mer data på bordet, bedre muligheter for både å forebygge og avdekke kriminaliteten? Men de private aktørene skjelver og roper høyt imot. Ikke mer byråkratisering, heter det. På en måte forståelig. Det er jo deres levebrød. Ansvarlighet dog, til og med i forhold til barn som tvinges inn i seksualisert vold, det synes derimot ikke å være i front.
Det hører med til historien at jeg aldri har registrert at en eneste såkalt innvandrerorganisasjon har brakt frem en eneste sak for offentligheten, ei heller således for domstolen.
Selvsagt vet sentrale aktører i disse organisasjonene mye om kriminell virksomhet overfor jentebarn, eksemplifisert nå ved den kurdiske 17 år gamle jenta som skal ha blitt viet 13 år gammel. De velger dog å tie, akkurat slik Antirasistisk senter og Mira-senteret, de to mest sentrale private aktørene på 80- og 90-tallet, forholdt seg. Hvis jeg skulle ta feil, ligger neste spørsmål åpent i dagen: hvis de ikke vet, eller enda verre: vet, men tier; hvorfor skal de da ha dette feltet som levebrød?
Det første barneekteskapet jeg kom bort i, skjedde året etter Sima-saken. Sommeren 1993 befant jeg meg i Nord-Pakistan, på leting etter en knøttliten landsby. Det var ingen organisasjon som hadde tipset meg (da som journalist), om et forestående barneekteskap mellom en norskfødt gutt på 14 og hans norskfødte kusine på 16. Det var det en opprørt norskpakistaner som hadde gjort. En privatperson som kjente familien. Jeg kom meg frem til bryllupet, etter blant annet å ha vasset over en bred elv full av slanger med en innleid sjåfør bak meg, livredd for at bilen skulle drukne, og som knapt trodde hva han så – mine nakne ben fra midt på lårene og ned til føttene, og alle slangene. Veien var tatt av flom, men frem kom vi altså, til et bryllup med norske statsborgere der bjørner var leid inn for å muntre selskapet.
Artikkelen om dette barneekteskapet ble for øvrig publisert først i Klassekampen (der jeg var sommervikar) og senere i Kvinner og Klær. Fikk den konsekvenser? Nei. Det til tross for at myndighetene fikk kjennskap til overgrepet. Kanskje de trodde at det bare kunne skje ”der”, og ikke i fredelige, lovlydige Norge?
Nå går altså den tredje saken om tvangsekteskap i Norge for domstolen. Sima-saken utløste en særlov mot dette overgrepet, som ble vedtatt i 1995 og innført i januar 1996. Altså for 15 år siden. I 2003 ble det også innført offentlig påtale. Altså for åtte år siden. Og nå har Oslo fått sin første sak for domstolen…
Hvor er fakkeltoget for alle ofrene for tvangsekteskap? Hvor mange tusen er offer for denne ukulturen importert til norsk jord?
Jeg husker at jeg nesten dro på smilebåndet da jeg leste boken til Abid Raja, Talsmann. Der forteller han om kampen for å unnslippe ekteskap i foreldrenes landsby, og at hans tre søsken alle er lykkelige arrangert gift i samme landsby. Min hypotese er at hans familie nesten reflekterer virkeligheten: tre tvangsekteskap, en unnslapp. Jeg sier nesten, for kjærlighetsekteskap hører med til sjeldenheten. Det er i alle fall min erfaring etter nesten 20 år i feltet.
Jenta i rettssalen i Oslo tingrett disse dager, tidde i over tre år om hva hun forteller at hun ble utsatt for: tvangsekteskap som barn med en voksen fetter, drapstusler, vold og voldtekter. Til slutt søkte hun hjelp via en minoritetsrådgiver på skolen i Oslo. Barnevernet ble koblet inn, jenta tatt i skjul, og det ble tatt ut offentlig påtale mot samtlige involvert i de kollektivistiske overgrepene.
Endelig tar myndighetene ansvar. Men, du verden så mange ødelagte liv de samme myndighetene har på samvittigheten. Det tallet får vi aldri på bordet. Men det ukjente tallet er en del av Norges nye mørke historie, som kun er et påbegynt kapittel.
Tittelen på denne artikkelen kunne således vært: ”Kommet for å bli.” Eller: ”Takket være politikerne.” Eller: ”Takket være de som ikke sa ifra i tide.”
Aktor i barnebrudsaken har imidlertid plassert ansvar. Han har skjønt at kollektivets groteske hånd over enkeltindividet ikke skal gjelde i Norge. Jentas mor og far er medskyldige. De har ansvar for det deres datter er blitt utsatt for. Aktor ga således klar beskjed. Alle involverte skal dømmes. Strengest dom til fetteren, fem og seks måneder, foreldre og svigermor (tanten) to år og seks måneder for medvirkning. For onkelen som er på rømmen er det foreløpig ikke kommet noe straffeutmåling, men tiltalen opprettholdes.