I den siste tiden har VG avdekket at Hizb ut-Tahrir har slått røtter i Norge. KrFs Hans Olav Syversen mener at det også må vurderes om denne organisasjonen skal forbys i Norge, og viser til at den er forbudt i for eksempel Tyskland. Syversen kunne med fordel lagt til at den også er forbudt i land som Sverige, Tyrkia og Bangladesh, om ikke annet for å vise ”bredden” av de land som har sagt klart fra at Hizb ut-Tahrir er uønsket.
Syversen viser til at Hizb ut-Tahrir ble opprettet i Jerusalem i 1953 med formål å opprette et verdensomspennende kalifat. Her skal alle frafalne fra islam henrettes, kun menn skal ha de øverste maktposisjoner og ikke-muslimer skal nektes stemmerett. I min tolkning tilsier dette at organisasjonens formål ikke er forenelig med grunnleggende verdier i det norske samfunnet og at deres formål kan tolkes som svært farlige eller skadelige forberedelseshandlinger.
Syversen viser også til at Hizb ut-Tahrirs medlemmer har blitt dømt til fengsel i Danmark for å ha delt ut løpesedler som oppfordrer til å ”drepe jøder hvor enn man måtte finne dem”.
Faremo viser til at det etter norsk rett i utgangspunktet er en rett til fritt å organisere seg og rett til fritt å gi uttrykk for sine meninger. Når det kommer til det (mulige) straffeansvar for handlinger som kan knyttes til en organisasjon (der hun svarer på et generelt grunnlag) henviser hun til at spørsmålet om det skal innføres forbud mot bestemte organisasjoner, eller om det skal innføres straff for medlemskap i bestemte organisasjoner, har vært drøftet flere ganger. Argumentet mot å forby bestemte organisasjoner er knyttet til at organisasjonen da kan operere i det skjulte, hvilket igjen gjør det vanskelige å hindre rekruttering. I tillegg heter det at en et organisasjonsforbud kan gi uønsket oppmerksomhet. Videre påpeker Faramo at ” jo lengre en går i å oppstille straff for handlinger som står i et fjernt forhold til konkrete alvorlige straffbare handlinger, jo større er sjansen for å utsette personer for strafforfølgning selv om de ikke har gjort noe straffverdig.” Det er altså den konkrete (straffbare) handlingen Faramo peker på, og ikke at den samme (organisasjonen) har et formål som strider mot norske lover. Dette understrekes ved at Faramo viser til at ”Norsk strafferett bygger på en tradisjon der straffansvar knytter seg til konkrete handlinger, og ikke til deltakelse i en organisasjon.”
Jeg har en mistanke om at Faramo og Regjeringen ikke tar en organisasjon som Hizb ut-Tahrir alvorlig, hvilket i seg selv kan være legitimt, men da må det også uttrykkes. Nå blir det tilsynelatende slik at Regjeringen misliker organisasjonens formål, men ikke finner noen ”paragraf” for å forhindre uønsket virksomhet å etablere seg (og drifte) på norsk jord. Det må i så fall være paragrafrytteri av verste slag, i tillegg til at det er fullstendig intensjonsløst. Som om: ”Jeg skjønner du vil drepe meg, men jeg kan ikke gjøre noe før du faktisk har drept meg?”
Faramo sier derimot: ”I stedet for å forby organisasjoner som sådan, oppstiller norsk rett adgang til å straffeforfølge handlinger som en organisasjon eller det enkelte medlemmet av en organisasjon foretar seg.” Deretter følger en lang oppramsing av ulike paragrafer i straffeloven, der alle koker ned til (straffbar) handling. Av alle paragrafene finner jeg følgende spesielt interessant, her heter det:
Dertil kommer straffebestemmelser som rammer spesielt farlige eller krenkende utsagn, for eksempel straffeloven § 135 a (rasistiske utsagn) og straffeloven § 147 c (oppfordring, rekruttering og opplæring til terrorhandlinger), straffebestemmelser som rammer svært farlige eller skadelige forberedelseshandlinger, for eksempel straffeloven § 161 (anskaffelse mv. av skytevåpen og lignende), og det alminnelige forsøks- og medvirkningsansvaret.
Ut fra det overnevnte skulle en tro at Regjeringen fant ”nok skyts” til å forsvare Norge mot virksomhet som har til hensikt å bryte ned vår styringsorden og våre verdier. Men den gang ei. Regjeringen skal ha – tro det eller ei – dialog (min utheving):
Regjeringen har en løpende vurdering av behovet for å innskjerpe lovgivningen, for å fange opp handlinger som burde vært straffbare. Vurderingen til nå har altså vært at det er mer hensiktsmessig og effektivt å forbeholde straffansvaret de tilfeller hvor det kan påvises en sammenheng mellom straffbare handlinger og enkeltpersoner, fremfor å forby bestemte organisasjoner eller medlemskap i bestemte organisasjoner. Vi ønsker å møte uønsket og kritikkverdig virksomhet fra en organisasjon med dialog, debatt og saklig kritikk. Straffverdig virksomhet kan og skal møtes med straff. Utgangspunktet om dialog stenger ikke for at en organisasjon eller en organisasjons medlemmer kan bli gjort strafferettslig ansvarlig for eventuelle straffbare handlinger.
Skriftlig spørsmål fra Hans Olav Syversen (KrF) til justisministeren: Dokument nr. 15:723 (2010-2011)