Iran og saudisk finansiering av moskeer i Norge

Hege Storhaug, HRS

I november i fjor publiserte NRK en reportasje som vakte politisk oppsikt og handling. Kilder fortalte anonymt NRK at det iranske regimet sponser en moské på Tveita, der medlemmer forberedes på terrorangrep på ordre fra Teheran. Kombinert med Alnor-moskeen i Tromsø sine planer om å reise en gigantmoské med saudisk sponsing, fremla FrP et forslag i Stortinget om å forby ved lov at despotiske regimer kan finansiere religiøs og politisk virksomhet i Norge Jonas Gahr Støe avviste forslaget, som var til høring i går.

HRS var den eneste instansen som møtte frem til høringen, som kan ses her.

Fra: Human Rights Service (HRS)

Dato: 15.02.11

Human Rights Service (HRS) viser til representantforslag fra stortingsrepresentantene Per-Willy Amundsen, Gjermund Hagesæter og Åge Starheim om ikke å tillate at politisk eller religiøs aktivitet i Norge finansieres av kapital med base i totalitære, islamistiske regimer som ikke følger FNs verdenserklæring om menneskerettigheter (Dokument 8:23 S, 2010-2011) og 2) Representantforslag fra stortingsrepresentantene Per-Willy Amundsen, Gjermund Hagesæter, Åge Starheim og Bente Thorsen om ikke å gi oppholds- og arbeidstillatelse til imamer med tilknytning til totalitære, islamistiske regimer (Dokument 8:40 S, 2010-2011).

HRS støtter begge de fremsatte forslagene.

Religiøs frihet

HRS sitt utgangspunkt er at vi i Norge har religiøs frihet, det vil si retten til å praktisere religiøs tro, og retten til å frasi oss religiøs tilhørighet. Men religiøs frihet innebærer ikke at despotiske regimer som opererer i motstrid med frihetsverdier og menneskerettigheter, har rett til propagandavirksomhet på norsk jord via muslimske trossamfunn.

Det er uenighet om tolkning av menneskerettigheter. HRS har med stor interesse merket seg at sentrale deler av den internasjonale juridiske ekspertisen knyttet til tolkning av menneskerettighetene, de seneste årene har fremholdt såkalt ”progressiv tolkning”, da menneskerettigheter ofte kan stå i motstrid til hverandre, og fordi nye utfordringer knyttet til innvandringen har blitt synliggjort (særlig mellom religiøs frihet og kvinners frihet, men også på andre områder). Vi merker oss også med stor interesse at utenriksminister Jonas Gahr Støre i svar på forslag 8:23 S blant annet peker på EMKs artikkel 9, nr 2, der det heter: inngrep i religionsfriheten kan foretas når dette er ”nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den offentlige trygghet, for å beskytte den offentlige orden, helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og frihet”.

Støre sier videre dette: ”For at denne typen inngrep i religiøs og politisk virksomhet kan rettferdiggjøres stilles betydelige krav til dokumentasjon på at det foreligger en slik trussel mot andres grunnleggende friheter og menneskerettigheter, eller sikkerhetsmessige hensyn.”

HRS mener EMKs artikkel 9, nr 2, legger forholdene godt til rette for å forby finansiering av trossamfunn med base i despotiske regimer som Saudi-Arabia og Iran, nettopp for å sikre våre borgeres rettigheter og frihet, og for å sikre den offentlige orden, helse og moral.

Mot integrering og menneskerettigheter

Det foreligger en britisk rapport fra 2007, ”The hijacking of British Islam”, utført av Policy Exchange, som vitner tydelig om hvorfor EMKs artikkel 9 nr 2, bør anvendes aktivt for å kontrollere og stanse spredning av hat og intoleranse via moskeer i Norge og Europa. Rapporten avdekker hvordan et regime som Saudi-Arabia bruker britiske moskeer som propagandasentraler for å forhindre integrering av muslimer i våre frie individbaserte europeiske demokrati. Rapporten bygger på omfattende material fra britiske moskeer og andre islamske institusjoner (ofte definert av institusjonslederne som ”kultursenter”). Mange av disse moskeene har blitt betegnet som såkalt moderate og har vært veletablerte over tiår, og har således blitt besøkt av politikere og endog kongefamilien. Policy Exchange avdekket imidlertid at svært mange av disse moskeene og institusjonene sprer hatmateriale. ”Saudi-Arabias innflytelse er både sterk og ondartet,” heter det i rapporten.

Om frafall fra islam kan man lese dette: ”Hvis en mann skifter religion, så drep ham.” Videre heter det: ”jøder og kristen er muslimenes fiender.” Jihad fremmes, både den fredelige og voldelige jihad, og kvinnesynet som fremmes er i full kollisjon med kvinners helt grunnleggende frihetsrettigheter. Muslimene oppfordres til å ta avstand alt som er ikke-islamsk, og vestlige verdier blir definert som syndige og korrumperte.

Det bør også nevnes to sendinger på britiske Channel 4 som bygger oppunder at totalitære budskap fremmes fra sentrale moskeer med finansielle bånd til nettopp totalitære regimer. Den ene fra en moské i Birmingham, den andre fra den største moskeen i London, Regent Park Moskeen, sistnevnte tidligere antatt for å være moderat. I Regent Park Moskeen ble det agitert i hatefulle vendinger mot de vantro, homoseksuelle, mot kvinner som ikke underkaster seg lydighetsplikten overfor menn, og, igjen, mot vestlige frihetsverdier. Det kan her legges til at Channel 4 også nylig har publisert undercover-materiale fra Markazi Jamia moské i Keighley, West Yorkshire, etter påstander om voldelig islamundervisning av barn helt ned i 6-årsalderen, det samme gjelder en av Londons mest anerkjente muslimske privatskoler, Darul Uloom Islamic High School i Birmingham. Kort sagt kan realiteten tyde på at det som bedrives er radikalisering av en ny generasjon unge briter.

At det pågår en kraftfull radikalisering av unge europeiske muslimer, vitner ikke minst tre undersøkelser om: Blant tyske muslimer i 15-årsalderen mener 40 prosent at islam er viktigere enn demokrati, mens 37 prosent vil at sharialover skal gjelde for Europas muslimer.[1] I Storbritannia mener 28 prosent av samtlige muslimer at de britiske øyene skal underlegges sharia. Dette er dog mer alvorlig: ”Bare” 17 prosent av de over 55 år har sharia som mål, mens hele 37 prosent av britiske muslimer i alderen 16–24 år omfavner sharia.[2] Så kanskje det aller mest bekymringsfulle: Blant muslimske britiske universitetsstudenter ønsker 40 prosent ”sterkt eller ganske mye” at sharia innføres. En av tre mener det er legitimt å drepe i islams navn.[3]

HRS finner det besynderlig at det norske samfunnet, antakelig med Stortinget i spissen, jobber mot en radikalisering av unge mennesker, samtidig som det ikke synes å ha vært en genuin vilje til å stoppe de finansieringskilder som nettopp bidrar til å hindre verdimessig integrering i vårt samfunn, og i avdekkede tilfeller hvor det også spres intoleranse og hat.

Finansielle moment

Høsten 2010 avdekket avisen Nordlys bånd mellom moskeen Alnor og en saudisk såkalt foretningsmann som ville sponse en gigantmoské i Nordens Paris med rundt 20 millioner kroner. Moskéledelsen mente at en slik sponsing ikke ville medføre ideologiske føringer fra Saudi-Arabia. Reportasjeserien i Nordlys avdekket imidlertid at påstanden var lite troverdig. Det ble endog avdekket at en sentral person i moskeen (moskélederens ektemann) tidligere hadde opphold på terrortreningsleir på Filippinene, under ledelse av gruppen som stod bak Balibombene i 2002 som drepte 202 personer. Styrelederen, en svenske bosatt i Sverige, har åpent tilkjennegitt at skoler og andre institusjoner han driver i Sverige er sponset fra Saudi-Arabia.

Saudisk finansiering av religiøs aktivitet fører nær sagt på autopilot til at den reaksjonære og menneskefiendtlige ideologien wahabismen legges ideologisk til grunn for virksomheten, noe blant andre Ibn Warraq har poengtert. Takket være opplysninger fra blant annet den saudiarabiske regjeringens egne hjemmesider har man funnet frem til at det er gitt omfattende støtte til minst 1.500 moskeer, 210 islamske såkalte sentre og 2.000 skoler i ikke-muslimske land.

Et relevant spørsmål er: Er det private aktører i despotiske regimer som står bak sponsing, er det regimene selv eller begge deler? Professor i islam ved Aarhus Universitet, Mehdi Mozaffari, flyktning fra Iran, er ikke i tvil: Mozaffari har påpekt at det som tilsynelatende kan se ut som sponsing fra et privat fond eller institusjon i et land som Iran, er kontrollert av staten. Eksempelvis er iranske oljeselskaper forbundet med Revolusjonsgarden som med vold nedkjempet protestene mot det siste presidentvalget.

Som Mozaffari understreket overfor Jyllands-Posten (1.september 2009) i anledning debatt i Danmark om finansiering av to stormoskeer i København (en med base i Saudi-Arabia, den andre med base i Iran):

”Der findes ikke private donorer i Iran. Derimod er der en masse institutioner og fonde, som i virkeligheden er kontrolleret og ejet af den iranske stat, og som typisk får deres penge fra udenrigsministeriet, når de skal støtte initiativer i andre lande. Derfor er pengene til moskeen i København en del af en samlet strategi,« fastslår Mehdi Mozaffari.

Offensive iranere

Ifølge Mozaffari er iranerne i disse år meget offensive i en række muslimske og ikke-muslimske lande, når det gælder shia-muslimsk propaganda. Således har Marokko for nylig afbrudt de diplomatiske forbindelser med Iran i protest mod offensiven. Også Jordan har ifølge Mozaffari forbudt shia-aktiviteter, som bliver finansieret af forskellige fonde og institutioner. Derudover har de revolutionære gardister deres egne selskaber og ”private” organisationer, der kan tage sig af finansiering af moskeer og kulturcentre rundt omkring i verden.

»Københavns Kommune og deres politikere er ualmindeligt naive og blåøjede, hvis de tror, at der er tale om bidrag fra private personer. Den iranske ambassade har været inde over processen, og derfor bliver resultatet ikke bare en moské, men et stort center under religiøst dække, hvor man vil se en masse aktiviteter, der kan knyttes direkte til Hizbollah i Libanon og det iranske styre. Det er i virkeligheden en gave til de folk, selv om de selv er med til at betale. København bliver et springbræt til andre steder i Europa, og jeg er overbevist om, at vi får både Hizbollah-folk, revolutionsgardister og iranske efterretningsfolk rendende rundt i centeret under dække af konferencer, kurser m.m.,« siger Mehdi Mozaffari.

Arbeiderpartiets integreringsutvalg – tidene endrer seg

HRS har i en årrekke forfektet at det er en vesentlig forskjell på kristendommen og islam, dette fordi islam er en lovreligion: juss, og derav politikk, er en avgjørende kjerne – ikke teologi – når islams organiseres i trossamfunn/moskeer. Dette kan best eksemplifiseres med Kairoerklæringen til OIC i 1990 (Cairo Declaration on Human Rights in Islam), som er den muslimske verdens ”motsvar” til FNs Verdenserklæring om menneskerettigheter. Her underlegges FNs menneskerettighetserklæring islamsk lov sharia, inkludert barbarisk straffelovgivning. Det er en erklæring som er kjemisk fri for individets frihet og menneskerettigheter, også signert av Iran og Saudi-Arabia.[4]

Derfor gledet den nylige innstillingen fra Aps integreringsutvalg oss, der Ap tilkjennegir at Norge står overfor en ny situasjon som krever nye tanker og tiltak grunnet blanding av politikk og teologi:

Sørge for større åpenhet om finansieringen av trossamfunn, herunder gaver fra utlandet. Utrede et offentlig register over alle overføringer fra utlandet til religiøse trossamfunn i Norge.
Styrke tilsyn med trossamfunn. En må klart kunne skille mellom støtte til aktivitet i form av politisk parti og trossamfunn.

HRS støtter Aps intensjoner her. Vi trenger en full gjennomgang av muslimske trossamfunns ideologiske forankring, og avdekkes det islamistisk ideologi, altså totalitære og reaksjonære føringer som søker juridisk og politisk makt, så skal trossamfunnet behandles som hva det først og fremst er: Politisk motivert, ikke teologisk motivert.

Men å opprette et offentlig register stopper ikke de aktuelle regimer å finansiere for oss (Norge) uønsket virksomhet. Vi får heller ikke forhindret slik finansiering ved å si nei hvis de spør, all den tid de ikke trenger å spørre. Her må Norge klart og tydelige formidle verdimessig ståsted, og vi håper således Stortinget viser ansvaret ved å stemme for det fremsatte forslaget.

HRS har for øvrig merket seg at noen av de sterkeste motstanderne mot at Norge og andre europeiske land har latt moskeer med økonomisk og ideologisk støtte fra regimer som Iran og Saudi-Arabia etablere seg her, nettopp selv er flyktninger fra slike religionspolitiske regimer. De har opplevd ufriheten på kroppen, og de identifiserer raskt det totalitære budskapet fra slike moskeer, enten det uttrykkes åpent eller mellom linjene.

Oppsummering

HRS mener Norge nå er inne i et avgjørende tiår hva gjelder den verdimessige utviklingen. Vi mener det er presserende at Stortinget handler i Niccolò Machiavellis ånd, realpolitikkens far, som i boken Fyrsten (1513) fremholder at politiske onder erkjennes alt for ofte først når det er umulig å benekte deres eksistens. Når ondene er små og ikke så enkle å få øye på, men fremdeles ganske enkle å løse, kreves det visdom for å erkjenne problemene. Når problemene derimot er blitt så store at de er åpenbare for enhver, kan det være for sent å rydde opp.

Vi trenger med andre ord et Storting som løfter seg og ser hvilke verdimessige utfordringene den totalitære ideologien islamismen, særlig spredd fra regimene i Iran og Saudi-Arabia, kan skape i et 10 til 20-årsperspektiv.

HRS støtter således det fremsatte forslaget om forbud mot at politisk eller religiøs aktivitet i Norge finansieres av kapital med base i totalitære, islamistiske regimer som ikke følger FNs verdenserklæring om menneskerettigheter. Av samme begrunnelse som over her, støtter vi også forslaget om ikke å gi oppholds- og arbeidstillatelse til imamer med tilknytning til totalitære, islamistiske regimer, hvis det ikke skulle la seg dokumenteres at imamene er ideologisk uavhengig av det aktuelle regimes ideologi.

Vedlegg 1, utdrag fra boken Men størst av alt er friheten. Om innvandringens konsekvenser (Kagge 2006, forfatter Hege Storhaug), kapittel 6, ”Islam og menneskerettigheter”:

”Hvor fastlåste muslimske land er i det guddommelige synet på sharia, kommer ikke minst til uttrykk ved Cairo Declaration on Human Rights in Islam, den islamske verdens egen menneskerettighetserklæring. Denne erklæringen åpner med å fastslå at muslimske nasjoner er overlegne: ”Gud har gjort det islamske troendes fellesskap til den beste nasjonen”.[i] Erklæringens åpning fortsetter med å slå fast at den skal ”forsikre hans frihet og rett til et verdig liv i tråd med den islamske sharia.” Videre slås det fast at de ”guddommelige bud” stammer fra hellige bøker og Muhammed, ”den siste profeten”. I de ulike artiklene i erklæringen, sies blant annet dette:

det er forbudt å ta et liv, hvis ikke sharia foreskriver en begrunnelse
det er en rett å være forskånet fra kroppslig skade, hvis ikke sharia foreskriver en begrunnelse
ethvert menneske har rett til beskyttelse av sin ære
menn og kvinner har rett til å gifte seg uten restriksjoner knyttet til rase, farge eller nasjonalitet
kvinner er lik mannen hva gjelder menneskeverd, og har rettigheter og plikter som skal utføres, og ektemannen er ansvarlig for å forsørge familien
foreldre har rett til å velge utdannelse for barna, forutsatt at utdannelsen samsvarer med verdier og prinsipper i sharia
begge foreldre er berettiget visse rettigheter fra barnas deres etter prinsipper i sharia
staten skal tilrettelegge for et mangfold i utdannelse slik at mennesket får kjennskap til islam
islams natur er ufordervet, og det er forbudt å utøve enhver form for tvang overfor mennesket eller å utnytte dets fattigdom eller uvitenhet for å få det til å konvertere til en annen religion eller ateisme
alle har rett til bevegelsesfrihet innen rammen av sharia, og alle har rett til å søke asyl i et annet land, hvis ikke bevegrunnen for å søke asyl er en forbrytelse etter sharia
alle skal kunne nyte godt av sine vitenskapelige, litterære, artistiske eller tekniske produksjoner, hvis de ikke står i motstrid til sharia
ingen annen straff enn hva som foreskrives i sharia tillates
alle har ytringsfrihet så lenge den ikke er i strid med sharia
alle har rett til å forfekte hva som er rett, galt og ondt i tråd med sharias normer
informasjon er livsnødvendig for samfunnet, og må ikke misbrukes til å krenke fromhet og profeters verdighet, undergrave moral og etiske verdier, eller oppløse og korrumpere eller skade samfunnet eller svekke dets trosretning

Erklæringens to siste artikler understreker at: ”Alle rettigheter og friheter fastsatt i denne erklæringen er underlagt den islamske sharia. Den islamske sharia er den eneste kildereferansen til forklaring og avklaring av hver eneste av artiklene i denne erklæringen”.

Kairo-erklæringen kan umulig kalles for en menneskerettighetserklæring. Den er eksempelvis kjemisk fri for politisk og sivile rettigheter. ”Rettighetene” synes heller å være retten til å være muslim, og plikten er å forbli muslim. Erklæringen handler om hvilke forpliktelser individet har til å følge den guddommelige sharia.