Rita Karlsen, HRS
Dagens innlegg av stortingsrepresentant Torbjørn Røe Isaksen (H) vitner nok en gang om at Røe Isaksen har våknet fra multikulturalismedvalen. Men det gjenstår likevel å se om Høyre henger med på Røe Isaksens ”nye” tankegods, om Røe Isaksen opererer som en prøveballong for Høyre eller om han har begynt å spille solo slik som Senterpartiets Ola Borten Moe.
Røe Isaksens kritikk av multikulturalismeideologien er derimot ikke nytt. Det nye er at kritikken kan fremsettes uten å bli æresskjelt på det groveste. I 2003, etter en tids betenkningstid, hoppet HRS i det og erklærte multikulturen som en trussel. Artikkelen, signert Hege Storhaug, ble publisert i Klassekampen, der vi åpnet slik:
Dette utspillet kommer etter lang tids tvil. Ikke tvil om hvorvidt Human Rights Service eller undertegnede er mot et flerkulturelt samfunn, men en uro for at et slikt utspill vil medføre en hekseprosess. For knapt noen kuer er helligere i innvadringsdebatten enn ideen om det flerkulturelle samfunnet. Og knapt noen begrep er derfor mer tabubelagt enn assimilering.
Men nettopp assimilering er helt avgjørende for å nå målet om et demokratisk og velfungerende fleretnisk samfunn. Ikke-vestlige innvandrere må assimileres inn i demokratiets grunnpilarer:Prinsippene om likeverd, likestilling, religionsfrihet og ytringsfrihet. Nettopp disse humanistiske og demokratiske prinsippene utgjør sannsynligvis de mest markante forskjellene mellom Skandinavia og land som hovedtyngden av ikke-vestlige innvandrere utvandrer fra. Å assimilere nye befolkningsgrupper inn i disse verdiene er antakelig den største gaven vi kan gi både dem og oss selv, og dermed også muligheten for å beholde et demokratisk og harmonisk Skandinavia.
Og vi avsluttet slik:
Vi ønsker ikke et flerkulturelt Norge eller Danmark. Vi ønsker et fargerikt fleretnisk samfunn basert på likeverd, likestilling, religionsfrihet og ytringsfrihet.
Men for ni år siden var dette som å banne i kirka. Ikke uventet ble vi definert som antihumanister og kunnskapsløs, bl.a. av ”frilanseforsker” Ragnar Næss. Kaka tok derimot professor (og Venstremann) Thomas Hylland Eriksen da han hevdet at vårt syn representerte ”etnisk rensning”.
I dag har derimot flere og flere politikere, fra stort sett alle politiske partier, assimilert vår tankegang, jf. for eksempel Arbeiderpartiets snuoperasjon representert ved deres integreringsutvalgsrapport, som både Sp og SV har gitt sin tilslunting til. For det har gått opp for flere at én ting er å snakke om multikultur, noe helt annet er å presisere innhold og konsekvenser av den samme ideologien. Ikke minst handler det om presisering av verdier – hvilke verdier ønsker vi at det norske samfunnet skal tuftes på? Når det er definert, der de fleste partiene synes å ha adoptert HRS fire grunnleggende frihetsverdier; likeverd, likestilling, ytringsfrihet og religiøs frihet, er spørsmålet om hvordan samfunnet skal styres i den retning – og hvilke konsekvenser det vil få, ikke minst relatert til om uønskede verdier skal sanksjoneres?
Våre nasjonale politikere har derimot kviet seg for å ta debatten. Politikerne har heller, nettopp i multikulturalismens navn, prøvd å ri to hester samtidig, for øvrig god hjulpet av både EU og FN. Under et EU-seminar i regi av The Euro-Mediterranean Partnership i 2006, der ”Over 100 leading journalists, media practitioners and civil society representatives from Europe, North Africa and the Middle East convened to exchange views on the shared problem of racism or hate discourse, and to develop pragmatic and workable suggestions, and to explore together how media could have a positive influence on intercultural relations,” ble det vedtatt en liste med anbefalte handlingspunkter for pressen:
better representation of minorities in newsrooms through targeted training and recruitment;
more diversity in mainstream and non-fiction programmes;
making training in intercultural understanding a standard component of journalist education;
networking and sharing of information and best practice among media from different regions (twinning and exchange programmes, training, forums and regular contact);
more dialogue between ethnic, religious and cultural groups and the media to improve the quality of reporting, to be fully aware of the sensitivities around intercultural relations, and to avoid negative stereotyping and language inciting to hatred;
improved self-regulation and more own initiatives by media to promote
ethical and professional standards in reporting;
a greater emphasis on comprehensive reporting, including minority voices and highlighting positive intercultural initiatives and examples of good practice;
continued European level support for intercultural dialogue and interfaith initiatives;
a forum for media owners to discuss racism, xenophobia and related issues and the impact of media reporting on intercultural relations.
I 2007 henstilte også FNs spesialutsending for overvåkning av rasisme og fremmedfrykt mediene til aktivt å gå inn for å skape et multikulturelt samfunn. Det ble også uttrykt bekymring for at demokratiske prosesser kan føre til at innvandringsrestriktive partier kommer til makten. Land som hadde innført en restriktiv innvandringspolitikk, ble definert som rasistisk.
Det har med andre ord vært sterke krefter som har talt varmt for det multikulturelle konseptet, og ditto har det kostet å ta til motmæle med det. Men når statsledere i flere land begynner å grine på nesen av denne ideologien, synes det å gi mot til politikere her på berget. Slik åpner Røe Isaksen sitt innlegg i Dagsavisen:
Den siste tiden har konservative statsledere tatt oppgjør med multikulturalismen som ideologi. Det er på sin plass, men like fullt er det interessant at oppgjørene implisitt anerkjenner at samfunnet er mer mangfoldig enn tidligere.
Tysklands Merkel, Frankrikes Sarkozy og nå sist, Storbritannias David Cameron, har alle gått til angrep på doktrinen om multikulturalisme. Camerons tale i München vakte med rette oppsikt. Talen var imponerende, innsiktsfull og moderat, men samtidig tydelig og klar. Han advarte mot terrorisme og mot utviklingen av parallellsamfunn og en svekkelse av den kollektive, nasjonale identiteten. Både Frankrike og Storbritannia har, delvis på grunn av sin kolonifortid, hatt et langt klarere multikulturalistisk preg enn for eksempel de nordiske landene.
Tja, det er vel liten tvil om at både Frankrike og Storbritannia har (hatt) et multikulturalistisk preg, og at det kan henge sammen med en viss skyldfølelse knyttet til sin kolonifortid, men om dette frikjenner de nordiske land, og i særdeleshet Sverige og deretter Norge, det er jeg strengt tatt mer i tvil om:
Multikulturalisme – forstått som en tanke om at staten skal være nøytral og ikke bygge på spesielle (antatt nasjonale) verdier – har i Norge aldri fått fullt gjennomslag. Vi har for eksempel både statskirke, kristne formålsparagrafer, en sterk ideologi om enhetsskolen og så videre. Men vi har også her hatt innslag av multikulturell tankegang, og synspunktet har til tider vært svært fremtredende i den offentlige debatten. Alt fra debatter om hvorvidt man kan ha utenlandske flagg på 17. mai, til en politikk som subsidierer minoritetsaviser, nasjonalfeiringer og så videre, bygger opp under multikulturalismen som ideologi. En slik politikk er etter min mening forfeilet. Det alle som oppholder seg i Norge har felles er nettopp den norske referanserammen – uavhengig av hvor man selv eller foreldrene er født. Derfor bør vi også fokusere på det som binder oss sammen.
Bom!, Røe Isaksen. Statskirkeordningen er under endring, jf. det såkalte kirkeforliket og forslag om endring av Grunnloven, kristne formålsparagrafer er fjernet og en sterk ideologi om enhetsskolen er under sterkt press i forhold til private religiøse skoler. Så når disse eksemplene faller i fisk, tillater jeg meg å etterlyse hva Røe Isaksen mener med ”og så videre”.
Fakta er at Norge har bygd sin politikk på den multikulturelle ideologi, og vi har smurt oss inn i et hjørne med særrettigheter, verdiforvirring og dialog – dertil med feile aktører. Vi (befolkningene) vet ikke lengre hvem vi er, og slett ikke om vi kan diskutere det. Sier noen”norske verdier” (for øvrig et begrep HRS aldri benytter) beskyldes de samme for å være nasjonalister og undertrykkere av verste rang. Det skal ikke være noe verneverdig med den norske kulturen. Verneverdige kulturer er noe sosialantropologer og dere likesinnede rapporterer om fra andre land, og jo mer bortgjemt og sært, jo mer ”verneverdig”.
Men samtidig som Røe Isaksen prøver å ta et farvel med multikulturalismen som en farbar ideologi, så vet han å unnskylde ideologien islam, som visstnok er representant for ”mangfoldet”?
Camerons tale i München er et oppgjør med multikulturalismen som ideologi, men samtidig en anerkjennelse av at samfunnet har fått større kulturelt mangfold. Statsministeren er for eksempel svært nøye med å presisere at islam har en plass i det moderne Storbritannia. Med andre ord er ikke oppgjøret med multikulturalismen som ideologi et oppgjør med mangfoldet som sådan. Det er snarere et ideologisk oppgjør med en tankegang som sier at mangfoldet må føre til verdirelativisme – til at alt blir like viktig eller relevant. Det er et betimelig oppgjør.
Godt forsøk, Røe Isaksen, men bedre lykke neste gang.