Meny

Arbeid og utdanning

Muslimske privatskoler: Er bare egenerfaring godt nok?

Innvandring og integrering synes å være et politisk område der alle aktuelle land må gjøre de samme tabbene. Det til tross for at flere statsledere nå erklærer den flerkulturelle ideen som død. Rett og slett fordi den aldri har vært levedyktig. Men igjen og igjen vitner vi at det er langt fra skepsis til handling. Stadig flere politikere i Norge uttrykker at de misliker for eksempel hijab på småjenter, tildekking av kvinner i det offentlige rom og fremveksten av muslimske privatskoler. Men å gjøre noe med det, ja det synes svært så vanskelig.

Rita Karlsen

Rita Karlsen

Publisert:

Rita Karlsen, HRS

Har Norge noe å lære av land som har hatt innvandring betydelig lengre enn oss? Svaret burde utvilsomt være ja, men i praksis opererer vi som om vi må gjøre tabbene selv først – og deretter prøve å rette opp det vi har rotet oss inn i.

Innvandringen til Norge fra ikke-vestlige land startet for fullt på slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet. På midten av 1970-tallet ble det innført innvandringsstopp, men siden har bare innvandringen til Norge økt. Det skyldes ikke minst familieinnvandring, og senere også arbeidsinnvandring.

Innvandringen fra ikke-vestlige land til et land som for eksempel Storbritannia startet tidligere enn til Norge, først og fremst på grunn av båndene til tidligere kolonier. Fra januar 1955 til juni 1962 innvandret 472.000 ikke-vestlige personer. Da ble innvandringen forsøkt regulert grunnet anløp til spenninger mellom ikke-vestlige miljø og den engelske befolkningen. Gjennom 1960-tallet fortsatte imidlertid innvandringen med om lag 75.000 personer per år (Control of immigration: statistics UK 1999). I 1971 mente myndighetene at de hadde innført regelendringer som ville stoppe primærinnvandringen (som ikke omfatter familieinnvandring, den defineres som sekundærinnvandring). Da var den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen på om lag 1 million personer (Home Office RDS Occasional paper No 67). Resultatet ble derimot bare en liten reduksjon i primærinnvandringen, dvs. i snitt kom ca. 72.000 personer per år gjennom 1970-tallet. På 1980-tallet og tidlig på 1990-tallet var primærinnvandringen i snitt 54.000 personer årlig. Fra og med 1996 nesten doblet antallet seg til 97.000 personer. Totalt ga dette en primærinnvandring på 2,5 millioner fra 1963. På begynnelsen av 2000-tallet ble den ikke-vestlig primærinnvandring beregnet til 1,5 millioner per tiår. I dag er nettoinnvadringen omlag 200.000 i året.

Fire av fem briter mener innvandringen er for høy. Ikke minst henger det sammen med økte spenninger mellom de ulike befolkningsgruppene i Storbritannia. Dette er spenninger som er forårsaket av en rekke faktorer, ikke minst religiøse særkrav i tilknytning til islam. Det er for eksempel opprettet en rekke shariaråd og shariadomstoler, og det florerer av muslimske privatskoler. Nettopp sistnevnte har vært i britenes søkelys den siste tiden, ikke minst fordi det er blitt avdekket at organet som skal føre tilsyn med disse skolene har korrupte inspektører. Siden har BBC Panorama avdekket at muslimske skoler er preget av antisemittisme og antiintgrering, og nylig ble det via skjult kamera avdekket både vold og intoleranse ved koranskoler. Sistnevnte har blant annet som resultat at en lærer er arrestert og en av skolene er midlertidig stengt, melder Dagbladet.no.

Så kunne en jo tro at en slik utvikling ville skremme Norge fra å følge i samme fotspor. Men den gang ei. Dagladet.no har snakket med noen av våre politikere, men ting kan tyde på at det bare er FrP som tør å sette foten ned. Nestleder i partiets bystyregruppe i Oslo, Mazyar Keshvari (FrP), håper erfaringene fra Storbritannia skal få regjeringen til å ta en ny vurdering av saken.

– Vi hadde jo en stor debatt om frykten for nettopp det som nå er blitt avdekket. Vi vet av erfaring fra forrige gang vi hadde muslimske skoler i Oslo at dette kun vil være for innvandrere, totalt uten integrering. Da må vi spørre hva slags verdier og holdninger de som står bak disse skolene har, sier Keshvari til Dagbladet.

HRS har ikke lagt skjul på at vi er motstander av muslimske private skoler, og har tatt til ordet for at den såkalte Fredsskolen aldri burde fått tillatelse til å starte opp, i tillegg til at to andre er under planlegging, mens noen kanskje forkles som Montesorriskole.

Keshvari mener at erfaringene fra Storbritannia må tas alvorlig:

– Det er en berettiget frykt i det vi ser fra Storbritannia. Vi i Frp tviler ikke på at vi står overfor vår tids viktigste verdikamp mellom de liberale kreftene på en side, og de totalitære på den andre siden, sier Keshvari.

Men Ap tviler. Marianne Aasen (Ap), leder av Stortingets utdanningskomité, henviser til at vi lever i en ”rettsstat”:

– Vi lever i en rettsstat i dette landet. Det skjer mye rart i skoler over hele verden uten at det skal ha noe å si for norske skoler. Er det konkrete saker i Norge, må vi forholde oss til det. Dette blir generaliserende og det er fordomsfullt å trekke en slik slutning ut av en sak i England, sier Aasen til Dagbladet.

En sak i England? Aasen skilter med dette at hun har fulgt særdeles dårlig med hva som foregår i Storbritannia. Det må vel heller repliseres til Aasen at autopilotreaksjonen ”generaliserende og fordomsfullt” er så tynnslitt at den ikke har særlig gjennomslagskraft.

Derimot er jeg mer enig med Aasen at integreringsspørsmålet må stå høyt i forhold til religiøse skoler. Hun sier alltids ”i framtiden”, mens jeg mener dette perspektivet skal gjelde uansett.

– Men vi har en privatskolelov her i landet som tillater religiøse skoler. Så et visst innslag av dette mener jeg vi må tolerere i religionsfrihetens ånd. Men hensynet til integrering bør veie som et element. Integrering er viktig i dette, særlig hvis det blir flere enn disse tre som nå prøver å etablere seg, sier hun.

Hva mener Aasen med at vi skal ”tolerere i religionsfrihetens ånd”? Hva annet skal vi tolerere i samme ånd – kvinneundertrykking, for eksempel?

FrP mener at godkjennelsen til Fredsskolen må revurderes på bakgrunn av informasjonen fra England.

– Dette gjør at vi håper at statsråd og regjering hører på Oslo Bystyre og tar i vurdering de opplysningene som kommer fra Storbritannia. Så kan vi slippe å få se det samme i Norge om fem-ti år, jenter som saksøker staten for tapt oppvekst, sier Keshvari.

Keshvari sier at erfaringene fra de muslimske skolene i England trolig viser et i verste fall-scenario, hvilket jeg tillater meg å betvile. HRS har flere enn en gang fått informasjon om både vold og seksuell trakassering fra slike skoler i Norge, men vi kan selvsagt ikke dokumentere dette da det foregår bak lukkede dører og i miljøer med strenge represalier. Uansett er jeg enig med Keshvari at det ikke er verdt å ta sjansen:

– All erfaring viser at det foregår svært uønsket aktivitet i disse islamskolene. Spørsmålet er om vi skal ta sjansen på at det som har skjedd i Storbritannia også kan skje i Norge, sier han.

Norge bør ta lærdom av andre lands erfaringer. Det er ingen grunn å ofre barn på det religiøse alter for å få egenerfaring. Vår opplæringslov og dens intensjoner må gå foran det stadig mer absurde kravet relatert til religionsfrihet. De stadige forsikringene om hvor flotte slike skoler har jeg mistet all tro på. Tvert om anser jeg det å tillate slike skoler ut fra muslimers vitnesbyrd som å sette en spekkhogger til å regulere sildebestanden. Konklusjon: Noen andre må ta beslutningen. Våkn opp Storting og Regjering!