Realpolitiske konsekvenser?
Statsminister David Camerons tale i München i helgen er historisk. Angela Merkel tok et etterlengtet oppgjør med mulitkulturalismen i fjor høst, mens David Camaron gikk flere steg videre i sin knallharde kritikk av det ideologiske feilsteget Storbritannia og Europa har begått. Cameron etterlyser mindre passiv toleranse, langt mer aktiv, muskulær liberalisme og fokus på britisk nasjonalitet som et felles lim. Signalet er krystallklart: radikalt nye holdninger. Spørsmålet som umiddelbart melder seg er: hvilke konkrete realpolitiske konsekvenser vil følge i kjølvannet av Camerons erkjennelse? Og: går Norge og Europa mot lysere tider?
Hege Storhaug, HRS
Talen til Cameron på sikkerhetskonferansen i München lørdag 5.februar var et gjennomgripende ideologisk selvransakende oppgjør. Konferansens fokus var radikalisering og terror. Cameron tok en HRS-er: han vil ha sterkere oppsyn med muslimske grupper som mottar offentlig støtte men som gjør lite for å motvirke ekstremisme. Cameron vil at ministre skal avvise samhandling med slike grupper, han vil stoppe den økonomiske støtten til ytterliggående, og han vil stoppe slike element fra å spre sitt budskap på universitetene.
As Mr Cameron outlined his vision, he suggested there would be greater scrutiny of some Muslim groups which get public money but do little to tackle extremism.
Ministers should refuse to share platforms or engage with such groups, which should be denied access to public funds and barred from spreading their message in universities and prisons, he argued.
«Frankly, we need a lot less of the passive tolerance of recent years and much more active, muscular liberalism,» the prime minister said.
Aps integreringsutvalg dilter etter Cameron. I innstillingen som ble lagt frem i dag, kommer det frem at Jonas Gahr Støre vil stikke kjepper i hjulene for private muslimske skoler, og videre sies dette:
Sørge for større åpenhet om finansieringen av trossamfunn, herunder gaver fra utlandet. Utrede et offentlig register over alle overføringer fra utlandet til religiøse trossamfunn i Norge.
Styrke tilsyn med trossamfunn. En må klart kunne skille mellom støtte til aktivitet i form av politisk parti og trossamfunn.
Det ideologiske oppgjøret med multikulturalismen lar vente på seg. Forslagene til tiltak i innstillingen er et steg i riktig retning, men det er puslete. Man tør ikke være ”hard i klypa”. Vil Cameron ta tiltaksskrittet fullt ut er det store spørsmålet nå for de britiske øyene, og dermed også for Norge og Europa?
Behind the scenes, ministers are reviewing the «prevent» strategy, the policies designed to try to deal with extremism. But the review, which had been planned for publication this month, is likely to be delayed. It is not clear yet how Mr Cameron will translate his strong words into action.
«Let’s properly judge these organizations: Do they believe in universal human rights – including for women and people of other faiths? Do they believe in equality of all before the law? Do they believe in democracy and the right of people to elect their own government? Do they encourage integration or separatism?
«These are the sorts of questions we need to ask. Fail these tests and the presumption should be not to engage with organizations,» he added.
Cameron gjorde et tydelig skille mellom islam og islamisme, og han fremhevet hvilke sentrale verdier som skal gjelde på de britiske øyene: ytringsfrihet, religiøs frihet og likeverd uansett rase, kjønn eller seksuell legning. Og han vil bygge den nasjonale og lokale identiteten – op tvers av religiøs eller etnisk bakgrunn.
A genuinely liberal country «believes in certain values and actively promotes them», Mr Cameron said.
«Freedom of speech. Freedom of worship. Democracy. The rule of law. Equal rights, regardless of race, sex or sexuality.
«It says to its citizens: This is what defines us as a society. To belong here is to believe these things.»
He said under the «doctrine of state multiculturalism», different cultures have been encouraged to live separate lives.
«We have failed to provide a vision of society to which they feel they want to belong. We have even tolerated these segregated communities behaving in ways that run counter to our values.»
Building a stronger sense of national and local identity holds «the key to achieving true cohesion» by allowing people to say «I am a Muslim, I am a Hindu, I am a Christian, but I am a Londoner… too», he said.
Storbritannia er kanskje det landet i Europa som er hardest rammet av radikalisering. Det finnes ingen raske løsninger på utviklingen, men erkjennelse er første steget. Og denne
erkjennelsen får Daniel Pipes til å se mer optimistisk på Europas fremtid Pipes mener at anti-islamistiske reaksjoner har raskere føtter å gå på enn islamismen i disse dager. Pipes refererer selvsagt ikke minst til Camerons tale, men også minaretforbudet i Sveits og Angela Merkel:
Perhaps alone in the coterie focused on the Islamist threat to Europe, I am cheerful these days. That’s because I see the anti-Islamist reaction growing even more quickly than the Islamist threat itself.
The stirring speech by British prime minister David Cameron on Feb. 5, in which he intelligently focused on what he called the “hands-off tolerance” of “Islamist extremism,” including its non-violent forms, exactly fits this pattern.
In similar fashion, Chancellor Angela Merkel of Germany last October deemed multiculturalism to have “utterly failed.” A referendum in Switzerland about minarets manifested the concerns of that country’s population and polling around the continent showed those sentiments to be widely shared.
Pipes fremhever også Geert Wilders’ parti som respektabelt.
The rise of respectable political parties primarily focused on the issues surrounding Islam — with Geert Wilders’ Party for Freedom (PVV) in the Netherlands at the forefront — is perhaps the single most encouraging sign, compelling legacy parties like the British Conservatives to pay attention.
I differ with many specifics of these initiatives — Anthony Daniels rightly points out, for example, some of what Cameron neglected in his speech — but those are secondary. That, over time, individuals and organizations are finding their voice and are learning strategy and tactics to fend off Islamism gives Europe civilizational hope.
Det som gjenstår er å se listen over konkrete tiltak – en liste det haster å iversette.
