Rita Karlsen, HRS
I en kronikk i The New York Times kan det nesten synes som om vår utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap) vet noe som resten av verden ikke vet. I alle fall fastslår han at alle vurderinger og analyser som handler om skepsis til at opprør i arabiske land kan ha islamistisk tilsnitt, er uten forankring i virkeligheten. Det er rett og slett stereotypier uten dekning i virkeligheten. Og skulle det nå likevel være noen islamistiske bevegelser, som setter shaira foran menneskerettigheter, som han for øvrig ikke avviser, så er likevel hans svar dialog. Denne gangen alltid utvidet til kritisk dialog. Men ikke bare fastslår han dette, han hevder også at nettopp denne manglende empiriforankrete forklaringen er et allment akseptert perspektiv i Vesten.
Ikke er jeg utenriksminister, har aldri vært det og kommer aldri til å bli det, og kanskje jeg har fulgt særdeles dårlig med i internasjonal politikk, men min oppfatning er i alle fall at det ikke er noen mangelvare på forklaringer som forteller at opprørene har liten eller ingen innflytelse av islamistiske grupperinger. Vel blir det stilt spørsmål ved om islamistiske grupperinger kan vinne terreng når diktatorer faller, men at det først og fremst er disse gruppene som leder an disse opprørene, har jeg vanskelig for å forstå kan være ”et allment akseptert vestlig perspektiv.”
Men Støre hevder så. Han henviser til sine møter med Midtøsten, da både som utenriksminister og som leder av den internasjonale støttegruppen til den palestinske myndigheten, der han ofte møter det allment aksepterte vestlige perspektivet som tilsier at alle grasrotbevegelser i arabiske land vil føre til radikale islamistiske regimer.
Og ikke bare vil alle slike opprør føre til grelle islamistiske regimer, det er endog en ”felles visdom” som har alvorlige konsekvenser. For det har nemlig oppmuntret oss til å tro at alle grasrotbevegelser i den arabiske verden, sekulære eller islamske, er å betrakte som farlige åpninger for militant islam. Støre mener det leder oss til å tro at autoritære ledere kan være det minste av to onder. Videre mener han at dette har understøttet ideen om at vi ikke skal ha noe å gjøre med grupper som smaker av islam. Konsekvensen er således at vi (Vesten) har blitt tilbakeholdne med å støtte demokratiske bevegelser på den måten vi gjør i andre deler av verden.
Jeg henger dessverre ikke med på alle Støres premisser. Jeg, og antakelig langt de fleste med meg i Vesten, inkludert Støre, og kanskje også langt de fleste i den arabiske verden, ønsker selvsagt demokrati, frihet og menneskerettigheter for alle i verden. Det er goder som ikke burde være prisgitt verken styringsform eller religion. Men nå er det nå et par ting i verden som tilsier at det ikke er slik. Vi trenger ikke gå til for eksempel den arabiske verden for å få bevis på det, det holder lenge å følge med på hva som skjer i FNs menneskerettighetsråd. Her er det OIC, sammenslutningen av i underkant av 60 muslimske land, som kjemper med nebb og klør for å få anerkjent sin egen versjon av menneskerettighetene (Kairo-erklæringen) og for å gjøre kritikk av islam til menneskerettighetsbrudd. Jeg har ikke registrert at et eneste av de aktuelle landene har gjort så mye opprør mot dette, hvilket selvsagt kan henge sammen med at ikke alle vet hva som foregår, men vel så foruroligende: Eksempler på det motsatte er langt enklere å finne, for eksempel opprørene i Pakistan knyttet til at påstander om ”blasfemi” ikke straffes med døden. Er ikke dette empiri i Støres verden?
Når Støre fremlegger det som en sannhet at Vesten ikke vil ha noe å gjøre med grupperinger som smaker av islam, er det en tolkning som i mine øyne er en sammensausing av islam og islamisme. Å være kritisk til islamistiske bevegelser som har sharia, det vil si juss, og således politikk, som sitt styrende element, burde også Støre være særdeles kritisk til. Eller han kan fortelle hvilke islamistiske regimer som setter menneskerettigheter foran sharia?
Støre fastslår imidlertid at dette skeptiske islam-perspektivet, om en kan definere det som det, er det som er kommet i front i forbindelse med Tahrir Square opprøret i Egypt. Min opplevelse er motsatt. Analytikere og rapportører synes å overgå hverandre i å fortelle at opprøret i svært liten grad synes å være forankret i noen islamistisk bevegelse. Men siden Støres premiss er motsatt, skal vi altså ”seriøst revurdere det allment aksepterte perspektivet”.
Men så har det seg altså slik at Støre i sin videre utlegning nettopp forklarer hvorfor det ikke er forankret i noen islamistisk bevegelse, og da må det kunne sies at han slår inn åpne dører. Han skriver (min raske oversettelse fra engelsk):
Disse hendelsene (Egypt og Tunisia, min anm.) viser at kommunikasjonsrevolusjonen det siste tiåret har forandret politikken. Det har ført til økt påvirkning av ad hoc og sekulære grasrotbevegelser i land uten demokratiske institusjoner. Det har skapt nettverk av bevegelser som ikke ledes av en enkelt gruppe eller ideologi. Dette er spesielt tydelig i Midtøsten, med sine mange autoritære regimer, hvor den yngre befolkningen strever for et bedre liv og et felles språk.
Dessuten, disse opprørene illustrerer også at den muslimske verden ikke kan reduseres til den vanlige stereotypen. Opprøret er verken kontrollert av islamske grupper eller primært basert på islamistiske følelser. Og selv islamistiske bevegelser som er involvert ser ut til å være langt mer pragmatisk enn hva det dominerende vestlige bildet skulle tilsi.
Denne konteksten er også en sannhet utenfor Egypt. Mange muslimske samfunn har en ung befolkning med tilgang til ny informasjonsteknologi og et mer globalt fokus. Mange har moderate og konstruktive islamske fraksjoner. For fundamentalistiske og radikale islamske grupper som eksisterer, henter ofte sin styrke fra dominerende regimer som gjør dem til målskive og fra engstelige Vestlige analyser som gjør dem til sentrale aktører.
Var jeg ikke forvirret før, så ble jeg det nå. I tillegg sniker det seg inn en annen følelse, nemlig at Støre ikke selv helt tror på sin egen analyse om hva som er det ”allment aksepterte vestlige perspektivet”. Han bygger opp til noe annet – nemlig en rettferdiggjøring av samarbeid, eksemplifisert med dialog – med islamistiske bevegelser. For han spør, hva er det så vi (det vil ”de” som bedriver med internasjonal politikk) bør ta lærdom av i forhold til det som har skjedd på Tahrir Square?
Støre svarer i tre punkter (fortsatt min raske oversettelse):
· Vi må aktivt tilbakevise den populære stereotypien om at alle moderne politiske bevegelser i den arabiske verden inneholder farlige islamistiske følelser. Vi kan ikke basere vår politikk på frykten for at alt vil gjenta Iran 1979 eller være en grobunn for Al Qaida. I stedet må vi bli flinkere til å skille mellom våre stereotypier og den faktiske empiriske virkeligheten.
· Til slutt; vi trenger å se betydningen av politisk dialog med grupper som er forskjellige fra oss. En slik dialog er et viktig verktøy i en verden der informasjonsteknologi gir stemmene til diffuse grupper mye mer innflytelse. Gitt situasjonen i dag, ville det ikke ha vært verdifullt å tidligere ha engasjert det muslimske brorskapet og andre islamistiske grupper i en kritisk dialog?
Jeg tror det vil være en alvorlig feil å tillate at vår dom av den demokratiske kapasitet i den arabiske verden baserer seg på vår verste frykt. I det minste må vi sikre at negative stereotypier ikke forvrenger våre retningslinjer. Og dermed kan vi kanskje hjelpe den unge og optimistiske ikke-vestlige befolkningen til å blomstre i samsvar med de grunnleggende menneskerettighetene som også de fortjener.
Jeg tror rett og slett Støres svar er som før: Dialog. Han kunne bare sagt det med en gang. Derfor ble jeg heller ikke spesielt overrasket over at Utenriksdepartementet i dag bekrefter at Norge over tid har vært i kontakt med Det Muslimske Brorskapet.