Rita Karlsen, HRS
Mange trodde på det, noen tror på det enda: En smeltedigel av mennesker, verdier, ideer, handlinger og holdninger som over tid ville vokse sammen til en stor, lykkelig familie. Bare vi investerte godt nok var det uten betydning hvem borgerne er; for alle ville vi jo samme vei; dyrke de samme frihetsidealene og grunnleggende verdier.
For et sjokk det må ha vært å oppdage, i alle fall for dem som har tort å se, at troen ikke overlevde prøven. Alle vil ikke samme vei. Vi er ulike. Vi har ulike verdier. Frihet betyr nødvendigvis ikke det samme. Lovverk overprøves av religiøse tolkninger. Investeringene gir ikke forvented avkastning. Kultur betinger våre holdninger og handlinger.
Hudfarge er helt irrelevant. Det bevitner for eksempel adopsjon om. Du skal være svært selektiv i informasjonsinntaket hvis du ikke oppfatter at adoptivbarn er norske, uansett hva dette norske måtte være. For det norske er ikke en statisk størrelse, men det har et fundament: Det vi kaller de grunnleggende frihetsverdier, som likeverd, likestilling, religiøs frihet og ytringsfrihet.
Jeg kan for eksempel ønske å gifte bort min sønn. Men når jeg først kommer på den glupe ideen idet han er nesten voksen, er jeg rimelig sent ute. Jeg skulle oppdratt han fra barnsben av til å vite at det var jeg som en dag skulle (være med på å) bestemme hvem som er en passende ekteskapskandidat. I dag ville han ikke bare ledd av meg med en slik ide, han ville antakelig insistert på at jeg fikk en mental sjekk.
Men om jeg insisterte på at han gikk til NAV for å få penger til livsopphold, ville han kanskje vært mer mottakelig for mine argumenter. Han har nemlig opplevd at mange av hans venner har fått tilgang til penger via våre velferdsgoder. – Det har man krav på, sier han. Når jeg har replisert om hva som er hans plikter, har han sett mer forvirret på meg.
Min generasjon må være verdens dårligste foreldre. Vi har levd i et overflodssamfunn. Jeg har aldri fryktet for min utdanning, for å være uten jobb, og i alle fall ikke uten inntekt. Jeg har opplevd likestillingens ”revolusjon”, aldri fryktet å ytre meg om dette og hint, eller fryktet valg eller fravalg av religion. Vi har alle vært like mye verdt, i alle fall har vi søkt et slikt likeverd, noe som blant annet homokampen og tilretteleggingen for ulike funksjonshemninger har vært et bevis på. Jeg sier ikke at vi er i mål med alt, men jeg sier definitivt at noe har gått for langt.
Hvordan vi har rotet det til for neste generasjon er åpenbart. Hva skulle de kjempe for? Mett av vår egen godhet stilte vi som foreldre få eller ingen krav til våre barn. Vi satte maten på bordet, vasket deres klær, proppet dem full av godteri på lørdagene og kjørte dem til og fra trening. Resultatet vi sitter igjen med er en selvopptatt gjeng som knapt nok skjønner annet enn selvrealisering og hva de har krav på. Hvordan det skal gå når dette gjenget en dag skal styre Norge tør jeg knapt tenke på. Men jeg forundres ikke hvis noen vil definere det som voksenopplæring, med en særdeles bratt læringskurve.
Men det denne generasjonen, i alle fall mange av dem, har erfart er noe som var helt fjernt fra min egen oppvekst. Det såkalte flerkulturelle Norge. Jeg husker enda første gang jeg møtte en neger, det var på den tiden det fortsatt var lov å si neger. Ja, han sa det selv. Han var gjest på hotellet på det lille stedet jeg vokste opp i Vesterålen. Det var endog mamma, hun jobbet på hotellet, som kom hjem og fortalte at det var en ”neger var i byen”. Jeg var åtte år og raste ned på hotellet for å se om jeg så han. Og der satt han i resepsjonen, det svarteste jeg noen gang hadde sett, men enda mer fascinerende: det korte krusete håret. Lykkelig som på julaften gikk jeg bort til han og hilste. Han smilte godt, og han første spørsmål, på norsk, var om det var første gang jeg så en neger? Jeg nikket, noe usikker på om jeg skulle innrømme det. Han ba meg sette meg ned, og han fortalte litt om seg selv. Jeg husker ingenting av hva han fortalte, jeg bare husker bare det hviteste smil og det krusete håret. Englehår, tenkte jeg. Før jeg gikk spurte jeg om jeg fikk kjenne på håret. Den blide negeren sa selvsagt, og bøyde hodet frem. Jeg husker min lille hvite hånd mot hans kullsvarte krusete hår – og om min skuffelse. Det var slett ikke noe englehår. Det var tvert om svært stivt og stritt, som børstene på kosten, tenkte jeg. Men jeg sa selvsagt ingenting, og jeg så han aldri igjen selv om han bodde på hotellet over lengre tid. Mitt møte med en neger hadde lært meg at håret deres, til tross for englekrøll, er stritt og stivt.
Det var da min egen sønn begynte på skolen at denne historien kom frem igjen. Min sønns klasse, på Oslos østkant, hadde mange ulike nasjonaliteter, og barn av alle ”farger” ble en naturlig del av min sønns omgangskrets. Jeg, som har store problemer med å huske navn, pratet en kveld med min sønn da en i klassen hans hadde kommet på skolen med voldsomme blåmerker. Men jeg skjønte ikke hvem det var, til tross for hans anstrengelser med å forklare. Først etter lang tid sa min sønn; Men mamma, du vet da det, han er helt, helt svart. Det var bare en i hans klasse som var helt svart, så han kunne raskt identifisert han med et slikt kjennetegn. Men det var helt fjernt for han å tenke hudfarge. Det gledet meg.
Senere ble det ting som gledet meg mindre. Da min sønn begynte i 6.klasse etter sommerferien fortalte han etter en tid at en av hans klassevenninner ikke var kommet på skolen. Han spurte læreren hvor jenta, av somalisk opprinnelse, var. Han fikk til svar at hun var på ferie i England. Men min sønn hadde plukket opp en del av det jeg arbeider med, og hadde således hørt om omskjæring av jenter. Han var derfor ikke helt trygg på svaret, og spurte igjen: Er du sikker på det? Hun er ikke tatt til Somalia for sånn avkutting? Jeg kjenner historien fordi min sønn ble utvist resten av dagen for det spørsmålet.
På slutten av ungdomsskolen kom det stadig dryppende inn historier som slett ikke var noe å glede seg over. Ungdommer som måtte passe yngre søsken i ferier mens foreldre, ofte alenemødre, var på ferie i opprinnelseslandet. Ungdommer som ble slått hjemme, og var livredde for at noen skulle merke det, for da ble de slått enda mer. Ungjenter som ikke fikk delta på ulike arrangementer.
Men kanskje det verste; de andre ungdommene, inkludert min egen sønn, sine holdninger formet seg i takt med erfaringene. Da en av min sønns beste venner som 18-årig giftet seg med sin kusine i opprinnelseslandet, ble dette gjort kjent for meg på følgende måte: Min sønn kom hjem og fortalte at han skulle på fest. Festen skulle være hos vennen X i hans leilighet, som foreldrene hadde kjøpt til gutten, og der skulle de hilse på hans kone. Forfjamset spurte jeg om X hadde giftet seg, og med hvem? Svaret gnager med enda: Men, mamma, dette vet jo du alt om. X ville ikke gifte seg, men det blir jo så mye styr. X er jo det jo snilleste som finnes. Han har giftet seg med kusina si, det var foreldrene som ville det, og det er jammen ikke alle som får leilighet med hushjelp på kjøpet.
Helt skruppelløst. Når jeg konfronterte min sønn med hans holdning til dette, var svaret like kort som avvisende: Det er slik de er.
Ja, ”de” er kanskje slik, men det gjør noe med ”oss” også. Ønsker så vi (både de og oss) denne utviklingen?
Noe er åpenbart både berikende og lærerikt, det er ikke det som er problemet: Problemet er at det ikke er noe ”vi”. Det såkalte ”Nye Norge” mangler et felles grunnelement. Det ”Nye Norge” er et misforstått multikulturelt eksperiment, dertil født på tegnebrettet og evaluert i metaspråk. Noen måtte til slutt peke på narrespillet; det ble i gitt rekkefølge: Merkel, Cameron og Sarkozy.
Som nyhetssjef og daglig leder for debattredaksjonen, Jesper Beinov, i Berlingske sier: ”I Danmark har vi også brug for, at det bliver sagt lige ud: Hvis man vil være en del af det danske samfund, er det en forudsætning, at man deler de frihedsrettigheder Danmark og Europa bygger på.”
Men den multikulturelle idé hegner fortsatt noen om. Om det er fordi de faktisk tror på den eller om det er for å slippe å si at de har tatt feil, er meg derimot uvisst. Det som derimot er visst er at multikulturalismen er et venstrepolitisk prosjekt, malt inn i et hjørne. Beinov fortsetter:
Venstrefløjen står selvfølgelig vagt om den ideologiske multikulturalisme, og bliver forarget over den klare tale. Hvordan det kunne være gået i Danmark, hvis ikke udlændingepolitikken efter 2001 var blevet strammet, kan direkte aflæses af Sverige. Her blomstrer den politiske korrekthed fortsat, hvilket ses af den socialdemokratiske Malmø-borgmesters absurde udfald mod Danmark i gårsdagens avis. Da borgmester Reepalu før har undskyldt voksende antisemitiske chikanerier i Malmø med, at det er konsekvensen af Israels politik, undrer top-sossens melding ikke (se Berlingskes leder om sagen da den opstod).
Multikulturalismen er venstrefløjens projekt. Venstrefløjens ideologiske krise efter Murens fald i 1989 førte til, at multikulturalisme blev det nye hit. Den anmelderroste kurdisk-svenske forfatter, Dilsa Demirbag-Sten, uddyber dette i den tankevækkende reportagebog »Absolut Sverige« af Mikael Jalving, der udkommer senere på ugen: »Islamisterne i vores samfund var få og marginaliserede, men venstrefløjen har givet dem en platform og en legitimitet, de slet ikke fortjener. Venstrefløjen bærer islamisterne frem, og det er ganske besynderligt at iagttage«. Fra at være individer, bliver man en gruppe, siger Demirbag-Sten: »Det er, som om myndighederne glemmer, at vi alle er individer i vores egen ret«.
At det nettopp er venstresiden, sammen med godhetsindustrien (som for øvrig synes å være to sider av samme sak), som løfter frem islamister og gir dem plattform og legitimitet, blir en hard nøtt for dem å knekke. Men så hevder Beinov at vi har lite å lære av Merkels, Sarkozys og Camerons land, hvilket jeg er uenig i. vi har mye å lære av andres feil, som både er billigere og mer effektivt enn å måtte gjøre de samme feilene selv:
Tyskland, Frankrig & England har massive praktiske problemer, så lige dér kan vi ikke lære meget. Men netop det værdimæssige opgør med multikulturalismen har vi brug for at tage herhjemme. Vi har den første forudsætning for succes på plads, idet den faste udlændingepolitik stoppede for den hovedløse indvandring før 2001; efterfølgende er der sat turbo på integrationen. Alligevel er den årlige omkostning til indvandrere og efterkommere fra mindre udviklede lande 16 milliarder kr., kunne man læse i Berlingskes artikelserie. Det betinger et fortsat benhårdt fokus på integration.
Derimot er jeg helt enig med Beinov når det gjelder den innstilling vi må ha til innvandring og integrering:
Multikulturalisme er det modsatte, og den reelle konsekvens er kulturrelativismen: Når alt er lige gyldigt, er alting ligegyldigt. Vi ser det som parallelsamfund, ghettoer, særhensyn, et middelalderligt kvindesyn og områder, hvor myndighederne ikke kan arbejde. Kulturel integration forudsætter, at nye medborgere klart respekterer de danske og europæiske værdier.
Samtidig må vi acceptere, at man kan være dansk på mange måder i udseende og mestring af sprog. Undersøgelser viser da også, at danskerne har det afslappet med de nye medborgere, hvilket givetvis har en sammenhæng med, at antallet er blevet mere rimeligt. Det skal vi være, for selvom multikulturalismen som ideologi bør forkastes, må vi insistere på frihed til forskellighed. Ellers mister vi foruden frisindet også den arbejdskrafts- og uddannelsesindvandring, vores aldrende samfund behøver. Dén konkurrence er skarp, og her får vi ikke pluspoint for vores skattetryk, der kan skræmme de driftige og flittige væk; omvendt er vores styrke, at vi er et åbent samfund med stærk sammenhængskraft, en tillidskultur og stærke frihedsrettigheder.
Plan B må iversettes: Tilbake til fremtiden.