En forkjemper for det tredje kjønns rettigheter
I Karachi i 1993 så jeg dem for første gang. Kvinner på gaten som røkte sigaretter og flørtet åpenlyst med menn. Ja, jeg gned meg i øyene, og lett forvirret begynte jeg en søken etter svar på hvem disse kvinnene var: Pakistans åpenbart frieste kvinner. Det ble en lang reise, som ble avrundet med et forløsende høydepunkt på kvinnedagen 8.mars i Rawalpindi: Bobby, den vakreste og dyktigste danseren blant kushraene i byen har blitt nasjonal kjendis etter at hun startet opp kampen for at hun og hennes like, først og fremst transseksuelle, skal nyte godt av grunnleggende menneskerettigheter, som et offentlig identiteteskort der Bobby verken registreres som kvinne eller mann, men som det tredje kjønnet
Som jeg
skrev i går var min 17.reise til Pakistan nylig en annerledes erfaring: Pakistan er rammet av frykt, særlig frykten for terror. Som vestlig er jeg dessuten i en sårbar posisjon for å bli kidnappet, fortelles jeg. Jeg blir således bedt av mine nærmeste om å holde en særdeles lav profil – også i det som engang var en ”vestlig enklave”, Islamabad. Endog får jeg beskjed om ikke å bevege meg utenfor Islamabad.
|
 Bobby The Dancer
|
Men; et navn stod høyt på listen over mennesker jeg savnet og ønsket å besøke: Bobby The Dancer i Rawalpindi, nabobyen til Islamabad. Jeg hadde ikke møtt Bobby siden 1999, og jeg har mang en gang disse årene undret meg med bekymring over hvordan Bobby har klart seg videre i livet. For livet som kushra (evnukk på urdu), er langt fra en dans på roser. De trakasseres av høy og lav, av politi og myndigheter, av sin egen familie. Mytene om dem er mange, fordommene om mulig enda flere. Dessuten visste jeg at hovedinntekten til danseren Bobby med årene ville tynnes ut. Det er begrenset hvor lenge man kan holde seg på topp – også utseendemessig.
Bobby gjorde et dypt inntrykk på meg da jeg traff henne første gang, og skrev
en reportasje for magasinet HENNE. Allerede fire år gammel forstod hun at ”noe var galt”: guttekroppen føltes fremmed, for inni seg var hun ei jente. En lang prosess mot å bli det tredje kjønnet kulminerte i tenårene med full kastrasjon, utført av en såkalt ”gatelege”. Bobby trodde at operasjonen ville gjøre henne til ”en full kvinne”, slik andre kushraer hadde fortalt henne. Hun ble det min venninne i Islamabad så treffende sa det: tredje verden kjønn. Verken mann eller kvinne, for i Pakistan får man ingen kjønnsoperasjon.
Når jeg nevner for mine venner i Islamabad at jeg ønsker å besøke Bobby, bryter de ut i smil og entusiasme: Bobby har blitt nasjonal kjendis. Hun er i nasjonalpolitikken nå! Hun kjemper for kusharenes rettigheter. Hun er avbildet sammen med Iqbal (høyesterettsjustitiarius), hun er stadig vekk på fjernsyn, fortelles jeg.
Jeg parkerte frykten for å bevege meg ut i det virkelige Pakistan der og da og kapret en drosje, akkurat slik jeg fant frem til Bobby første gang på 90-tallet: en drosje til bydelen Lal Kurthi, og på markedet der spør jeg folk etter Bobby. Jeg geleides til et hus som jeg ikke gjenkjenner. Nei, dette er ikke ”Bobby House”, protesterer jeg. Den unge mannen og guiden insisterer: her bor Bobby. Kushraen.
Døren åpner seg og der står hun. Noe eldre, men like vakker selv om hun har passert et halvt hundre år. Og blid og stolt. Bobby, presidenten i Shemale Rights of Pakistan, har definitivt fått til livet. Hun har kjøpt en nydelig eiendom for oppsparte dansepenger, en velstelt prakteiendom som hinduer så seg nødt til å forlate under partition i 1947. Originale møbler fra den gang pryder veggene (skap sementert inn i vegger), og entreen der ”publikum” tas imot, er prydet med møbler fra Swat-dalen – noe av det mest eksklusive man kan kjøpe i Pakistan. Bobby er tydeligvis også bevandret i litteraturen: bøkene til en av Pakistans fremste novellister gjennom tidene, Saadat Hasan Manto, pryder salongbordet der gjester (først og fremst transer og homser) venter på muligheten til å rådføre seg med Bobby.
Bobby er i sitt ess. Hun er den mest ettertraktede kushraene fremdeles, ikke minst grunnet hennes kvinnelighet, vakre ytre og skarpe intellekt. Hun forteller at rundt 80 000 kushraer står bak henne som sjef for organisasjonen hun startet i 2009. Om kort tid realiseres det banebrytende vedtaket fra nasjonalforsamlingen i fjor: Bobby og hennes like skal få egne identitetskort, med deres selvvalgte kushranavn, og der det også er krysset av for kjønn: ikke kvinne, ikke mann, med ”det tredje kjønnet”.
Ikke nok med det: kushraene fryses oftest ut av familiene sine, og de nektes arverettigheter. Høyesterettsjustitiarius Iqbal har lovet at han lovmessig skal sikre kusharene arven etter sine nærmeste. Den systematiske diskrimineringen av dem i eksempelvis helsevesenet, tas det nå også et oppgjør med. Bobby kjemper også for at kusharene skal få gratis tilgang på nødvendige hormoner de trenger i dagligdagen for å fremme kvinnelighet.
-Når jeg lander i Multan, når jeg kjører inn i Peshawar – minst to til tre tusener kushraer møter frem for å hylle mitt arbeid for deres rettigheter, forteller hun.
I løpet av de to timene jeg er hos Bobby blir vi stadig avbrutt av andre kushraer, homofile menn, og endog politi som blant annet kommer for å diskutere sikkerhetssituasjonen til kushraene. Med unntak av politiet, berører samtlige Bobbys kne før de forlater hjemmet hennes: den største respekten man kan vise henne.
Du kan støtte HRS ved å dele artikkelen, ved å følge oss på Facebook og ved å gi en gave. Vises ikke artiklene våre i Facebook nyhetsstrømmen din? Se her for mer informasjon.
