Rita Karlsen, HRS
Dagens spørsmål, eller etiske dilemma, kommer fra en lærer (60) på videregående skole som opplever at norskfødte innvandrerelever er intolerante.
De smiler hånlig, men protesterer bare litt, når vi snakker om holdninger til likestilling og til etniske grupper. Mange av dem er rasistiske, har machoholdninger og vil løse konflikter med vold. Når elever gjør noe galt, foreslår de at jeg skal slå dem. De er motvillige til å sette seg inn i hvordan demokratiet fungerer (fagforeninger, lovgivning, politisk deltagelse). De tror kongen styrer Norge. De vet ikke hvor Stortorget er. De kan ikke navnet på én norsk avis (eller kanskje én hvis de har gått med avisa). De har ingen altruisme overfor folk i fattige land, selv om foreldrene kommer fra dem. På skolen skifter de mellom å være frustrerte fordi de skjønner at de er utenfor, og å være likegyldige til skolens kunnskaper og budskap – «dere lurer ikke oss, vi har vårt eget». Det er sjokkerende å oppleve. Hvordan skal jeg opprettholde min toleranse og se på disse ungdommene som like norske som meg?Norsklektor, 60, Bislett
Problemstillingen er reell nok og jeg så derfor frem til etikerens refleksjoner over et problemkompleks som mange lærere ikke bare står overfor daglig, men som de også er tiltenkt å løse.
Etikerens oppgave er å vise en moralsk riktig vei. Men ærlig talt; hvor lite etisk er det mulig å være?
Etikeren slår innledningsvis fast at:
Toleranse er et vanskelig lærestykke, fordi det kreves som mest der det er vanskeligst å få til. Den passive toleransen kan være lett nok om den bare betyr at man kan stoppe ørene til og overse dem man skal holde ut med. Den aktive toleransen som godtar og anerkjenner de andre, til tross for de feil og begrensninger vi ikke kan unngå å se, krever både velvilje, konsentrasjon og selvovervinnelse. Men både historien og personlige erfaringer lærer dessuten at både diskrimineringsforhold og toleranserelasjoner er langt mer tosidige og symmetriske enn man gjerne tror.
Jeg innrømmer at jeg allerede her måtte se på det ”etiske dilemmaet” en gang til. Hadde jeg misforstått noe? Læreren klager på intolerante elever. Elever som ikke ser verdien av grunnleggende frihetsverdier i det samfunnet de er født i, slik som likeverd og likestilling, og som heller ikke ser verdien av vårt demokratiske verdisett. De er også tilbøyelig til å løse konflikter med vold, og mener at kunnskapen de tilbys er uinteressant fordi de har ”sitt eget”. Til dette er etikerens innfallsvinkel at ”diskrimineringsforhold og toleranserelasjoner er langt mer tosidige og symmetriske enn man gjerne tror”.
La oss i filosofiens navn ta det bakvendt: Hvem er det som tror hva? Hvilke toleranserelasjoner, med vekt på relasjoner, viser etikeren til? Og hva menes med diskrimineringsforhold?
Anslaget er unektelig satt: Det er på grunn av ”oss” at ”de” er intolerante.
Finnes det rasisme og diskriminering den ene veien, finnes det som regel også rasisme og diskriminering den andre veien.
Og – hold deg fast – det handler om islam! Uten at det etiske dilemmaet har ett ord om religion, men om atferd og holdninger, så ramler etikeren rett opp i religionssuppa:
Det er vanskelig å være kristen i et muslimsk land, men det er heller ikke lett å være muslim i et kristent land. Det er vanskelig å være pakistaner i Norge, men det er heller ikke lett å være nordmann i Pakistan. Finnes det behov for toleranse den ene veien, gjelder det gjerne også den andre veien.
Har etikeren noen gang satt sin fot i for eksempel Pakistan? Verre er det likevel at etikeren tydeligvis ikke følger med hva som skjer i et land som Pakistan: For hvordan forvalter Pakistan for eksempel blasfemilovverket og hvordan forholder landet seg til universelle menneskerettigheter? Synes etikeren virkelig at dette er størrelser som kan sammenlignes like for like?
Dernest får vi vite hva som er det ”rareste” med innvandrings- og integreringsdiskusjonen:
Noe av det rareste i diskusjonene om innvandringen og integrering, er at nordmenn ofte tror at de har monopol på både rasisme og toleranse. Så hvis nordmenn bare passer på å unngå det første og omfavne det andre, ville verden bli et bedre sted. Som om slike fenomener bare skulle avhenge av den ene parten. 2000 år med europeisk antisemittisme ble selvsagt tett fulgt av like langvarig jødisk selvsegregering og fremmedhat. Selv om den første parten både hadde initiativet og overmakten akkurat i dette tilfelle, var diskrimineringsforhold og toleranserelasjoner alltid tosidige. Det hvite hatet mot de svarte i sørstatene vakte også andre affekter hos den svakere parten enn behovet for å synge fromme sanger.
I mine øyne sier dette mer om etikeren enn om nordmenn, men jeg forstår at innvandrere ikke inkluderes i etikerens nordmannsbegrep. Det i seg selv burde være et etisk dilemma, særlig relatert til at lærerens faktiske problem er intolerante elever, og da ikke bare overfor medelever og lærere, men også overfor verdier og styresett. Men det er ”forståelig”, fordi ”de” blitt rasister fordi ”vi” har lært dem det? Etikeren kunne jo spandert noen ord på å forklare denne bastante konklusjonen, men ender opp i en svart-hvit relasjon på en heller pubertal måte.
Jeg tror ikke at ramp og rølpere av utenlandsk opprinnelse er så forskjellig fra ramp og rølpere av norsk opprinnelse. At det finnes voldelige, rasistiske macho-holdninger, manglende samfunnskunnskap og bristfeldig medfølelse med de svakeste og fattigste blant ramp og rølpere av utenlandsk opprinnelse, gjør dem ikke så forskjellige fra ramp og rølpere av norsk opprinnelse. Jeg synes at du hopper veldig raskt inn i en todelt verden hvor utenlandsk opprinnelse i seg selv blir et problem. Det du reagerer på, er vel at andregenerasjonsbøllene dine ikke har noen bevissthet om at de hører hjemme i og har forpliktelser overfor det samfunnet foreldrene deres valgte som tilfluktssted. De har ingen norsk identitet, men leirer seg i sin egen mentale ghetto. Etter min oppfatning er det utillatelig å generalisere det problemet du reiser ut fra personlige lærererfaringer med et så begrenset utsnitt av ungdommen. Det du peker på, kan brukes som et argument for å satse enda tyngre på politisk styrt integrering. Men det er kanskje ikke nok.
Etikeren tror altså ramp er ramp, i alle fall tror etikeren tilsynelatende det. Men når etikeren kritiserer læreren for å ”hoppe inn i en todelt verden”, er det nesten fornøyelig å se at etikeren tråkker rett inn i samme perspektiv: Etikeren fastslår at andregenerasjonsrampen har tilhørighetsproblemer overfor det samfunnet foreldrene valgte som tilfluktssted. Vel, kanskje etikeren skulle tenke seg om en gang til, og først stilt seg spørsmålet: Tilflukt – fra hva da? Og hør: ”De” har ingen identitet. Og dessuten: En lærers erfaring kan ikke tillegges så mye vekt. ”Et begrenset utsnitt av ungdommen”. Unnskyld meg; er etikeren ved sine fulle fem? Hva ville etikeren sagt hvis lærerens dilemma var at hvite gutter som plaget svarte jenter?
Etikeren kommer avslutningsvis på at det egentlig var en etisk side ved dilemmaet, men etikeren har dessverre ikke oppdaget hva det etiske dilemmaet eventuelt er:
Saken har en politisk side som ikke kan behandles her. Sakens etiske side er at ingen statlig, juridisk regelstyring kan utrette noe på integreringsfronten uten frivillig og langsiktig oppslutning fra enkeltmennesker som forstår at de er medansvarlige for utviklingen fra situasjon til situasjon. Så får vi i en overgang heller tåle at bøllene tror at kongen styrer landet fra aviskiosken på Stortorget.
Etikeren mener at svaret er at enkeltmennesker er medansvarlige for utviklingen fra situasjon til situasjon? Nei, denne ”etikeren” har nok en svært lang vei å gå. Jeg tillater meg derfor å tre inn i det opprinnelige etiske dilemmaet med følgende betraktning:
Intolerante elever er en stor utfordring, uansett hva intoleransen grunner seg i. Utfordringen kan derimot oppleves som uløselig når normsettet vi ønsker å behandle problemene innenfor, viser seg å være det som utløser intoleransen. I dette tilfellet er det elever som ikke ser verdien av grunnleggende frihetsverdier i sitt eget fødeland. At unge mennesker ikke oppfatter for eksempel likestilling og likeverd som grunnleggende rettigheter, er en tragedie for samfunnet. Merk at disse om noen år skal ut i (kanskje ledende) stillinger, der de kan bli satt til å forvalte over andre mennesker. Hvordan vil det gå med samfunnet hvis deler av befolkningen ikke deler grunnleggende frihetsverdier og mener at vårt demokratiske styresett er uegnet? Vil ikke de samme kunne ta loven i egne hender og bane vei for et samfunn med økt korrupsjon og forskjellsbehandling?
Jeg deler lærerens bekymring, og jeg deler vedkommendes spørsmål: Hvordan skal jeg se på disse ungdommene som ”like norske som meg”?
Men hva er det norske? Hvordan kan det ha seg at noen med et ikke-nordisk utseende oppfattes som ”helt norsk”, mens andre aldri vil bli oppfattet som annet enn en utlending?
Det har ingenting med religion i seg selv å gjøre, det handler om holdninger og atferd. Og – som etikken sysler med – hva er så det rette? Hvordan bør man oppføre seg? Hva er det riktige?
Det etiske dilemmaet er at vi ikke er sikker på hva som er det riktige i et land som Norge. Vi deler oss mer eller mindre i to leire: De som systematisk søker etter å sette ord på det norske versus de som hevder at ingenting norsk eksisterer fordi det hele tiden er i utvikling. Etikeren i Morgenbladet tilhører utvilsomt sistnevnte, jeg tilhører førstnevnte.
De som hevder at ingenting norsk eksisterer er for meg dem som mener at alt er like viktig, og dermed ender alt med å bli like uviktig. For å ta etikerens eget eksempel: At det er vanskelig å være muslim i Norge sidestilles med at det er vanskelig å være kristen i Pakistan. Det er tøv. Muslimer har det akkurat så vanskelig som de selv definerer i Norge, mens det i Pakistan rett og slett kan være livsfarlig å være kristen. Den norske staten tar heller ikke livet av muslimske borgere, det kan den Pakistanske staten finne på å gjøre med kristne i Pakistan – eller noen tar loven ustraffet i egne hender.
Et land blir ikke sterkere enn det fellesskapet det samme landet klarer å etablere. I homogene Norge var dette et ikke-problem. Vi hadde et nokså omforent syn på hvordan vi skulle oppføre oss, der etikken ble presentert ved for eksempel de 10 bud, bordvers, Folk og røvere i Kardemomme by og muntre sanger som skulle minne oss om å ta av oss luen før vi stormet inn i stuen. I dag er det tabu å nevne det meste av dette, fordi ”noen” kan føle seg støtt av ett eller annet. Kristendommen er fjernet i det offentlige i angst for forkynnelse og for å støte andre religioner, og vi er blitt så redd for å tro at noe er norsk at vi må vite at Kardemomme by (men neppe folkene) er etter oppskrift fra en landsby i Marokko.
Svaret på lærerens dilemma er at Norge må ta debatten om hva som skal være samfunnets felles lim. Da kan vi ta en Støre (en kopiert oppskrift fra HRS), nemlig bare bestemme hvilke grunnleggende verdier dette samfunnet skal tuftes på – og som ikke står til forhandling: likeverd, likestilling, ytringsfrihet og religiøs frihet. Disse verdiene forvaltes innenfor vårt demokratiske styresett. Dessuten; dette er et system som krever tillit – ikke toleranse. Vi skal tro på mennesker, vi skal kreve av mennesker, mennesker skal oppfylle plikter og derav få sine rettigheter.
Dine pøbler, kjære lærer, skal således stilles overfor det etiske dilemmaet de selv skaper. La de erfare hvilke resultater som oppstår av at de vil etablere sine egne kjøreregler. Lag et rollespill med de ulike aktørene og de ulike lovsettene, eller sett karakter etter uforutsigelige kriterier, for eksempel kjønn, religion eller opprinnelse. Om ikke annet tror jeg du vil få full fart på den etiske diskusjonen – i forhold både til den normative og anvendte etikken.