Meny

Ytringsfrihet

Ingen bombe i turbanen?

Over to uker før Halvor Tjønns bebudede Muhammed-biografi er i bokhandelen, presterte Tjønns egen avis å totalslakte boken. En slakt som minnet mistenkelig om et bestillingsoppdrag. Journalisten Tjønn, som også er historiker, har basert biografien på de tidligste muslimske historikernes beretninger om Muhammed, altså muslimer som var velvillig innstilt til krigeren, morderen, juristen og politikeren Muhammed. Likevel mente Aftenpostens anmelder at det ikke er noen bombe å spore i Muhammeds turban. Portrettet av Muhammed er akterutseilt, ble det påstått. Dagsavisen fulgte opp med en vel så tåpelig og kunnskapsløs anmeldelse. I går skjøt Olav Versto i VG begge anmelderene rett ned, vitterlig en sann fryd.

Hege Storhaug

Hege Storhaug

Publisert:

Hege Storhaug, HRS

Kanskje jeg er naiv, men jeg ble sjokkert da jeg returnerte fra Pakistan 10.mars og kunne konstatere at Aftenposten dagen før hadde trykket en anmeldelse av en annen verden av Halvor Tjønns Muhammed-biografi, MUHAMMED slik samtiden så ham. Sjokkert fordi Aftenposten åpenbart hadde fått eksklusiv tilgang til avisens egen journalists dristige prosjekt og benyttet sjansen straks til å prøve å knuse både bokens innhold og Tjønns troverdighet. Oppdraget om å slakte (?) biografien var delegert til Aage Borchgrevink i Helsingforskomiteen, en mann som tydeligvis trives godt i de politisk korrekte rekkene, der sann søken etter kunnskap og forståelse trives best i bortgjemte kroker. Han om det. Det sjokkerende er dog at Aftenposten slik dolket sin egen medarbeider i ryggen

For meg var kanskje sjokket ekstra sterkt, all den tid min reise til Pakistan 2.mars startet med nyheten om at Shahbaz Bhatti, minoritetsminisiteren i Pakistan, ble henrettet i Islamabad grunnet sin kritikk av blasfemilovverket som har dødsstraff som ytterste konsekvens.

I kronikk i dagens Bergens tidende, antyder jeg at henrettelsen av Tjønn, som Aftenposten synes å ha ønsket seg, kan handle om frykt. Frykt for voldelige reaksjoner mot avisen i seg selv. Frykt for å ta substansielt i Muhammed og ideologien islam. Det må jo være en grunn til at Aftenposten notorisk løfter frem og intenst forsøker å renvaske konservative, islamistisk inspirerte stemmer, mens samme avis altså velger regelrette å henge ut egen medarbeider gjennom flerfoldige år, en medarbeider som har levert hundrevis av artikler blant annet som utenrikskorrespondent? Avisen har altså råd til å prøve å knuse troverdigheten til en av deres ledende journalister? Avisen har ikke råd til å ta på alvor det som jeg mener er vår tids største ideologiske utfordring, islam? I et historisk lys er ansvarsløsheten svært spesiell eller talende (?), all den tid Aftenposten sviktet durabelig da det gjaldt: den gang Hitler samlet stormtroppene. Klarer ikke Aftenposten å stille seg på frihetens side i dagens verdikamp?

Aftenposten kan umulig ha skjønt et fnugg av forskjellen på islam og kristendommen, eller så er det ett av to: man ønsker en særlig beskyttelse av islam i ”sympati” med muslimer og for å «renvaske» det mislykkede flerkulturelle prosjektet, eller – igjen – det er frykten som styrer ledelsen.

Dagsavisens anmelder stiller seg skulder ved skulder ved Aftenpostens anmelder. Ikke overraskende, særlig fordi Stian Bromark i årenes løp konsekvent har snudd ryggen til opplysningstidens ånd når det flerkulturelle islamprosjektet settes på agendaen. Jeg har selv fått smake hans hysteriske, harselerende og avsporende analyser av mine bøker. Smaken fører knapt til et skuldertrekk, for hva han formulerer gir ingen mening annet enn at man kan konstatere fornektelse av hva som burde være åpenbart for enhver opplyst person. Slik åpner Bromark sin slakt av Tjønn:

Hvis muslimenes profet virkelig var sånn, er det et mirakel at 1,3 milliarder mennesker tror på ham.

Morsomt? Bromark etterlyser et mer menneskelig portrett av Muhammed. Han kritiserer Tjønns kildevalg. Hvilke kilder ville Bromark benyttet? Hvilke konkrete menneskelige sider ved Muhammed er det Bromark etterlyser?

Begge anmeldelsene ble nådeløst knust av Olav Versto i VG i går. Lesningen var en sann befrielse. Under tittelen ”Rystende historie om Muhammed”, peker han på anmeldelsene i Aftenposten og Dagsavisen og karakteriserer dem som ”tåpelige” og som ”utenomsnakk”.

Anmeldelsene er intellektuelt havari, forfattet av politisk korrekte personer som forsøker å dysse ned til ingenting en historie som har stor betydning i vår tid.

Versto går rett på sak allerede i ingressen:

En ny, god og viktig bok formidler en fremstilling av islams grunnlegger som er egnet til å forferde moderne mennesker.

Versto sier det rett ut, det som må plage særlig Aftenpostens ledelse – nemlig at å omtale Muhammed skaper frykt, frykt for å miste livet:

Det hadde vært naturlig i en bokomtale som denne i vår tids avisspråk å summere opp de viktigste av hovedpersonens gjerninger og gitt en vurdering av dem. Men jeg tør ikke. Folk er blitt drept for langt mindre. – Jeg vil ikke tegne ham. Jeg vil ikke bli tvunget til å leve som min danske kollega Kurt Westergaard. Muhammed er det eneste menneske i verdenshistorien som jeg ikke kan tegne, sier tegneren Hagen (som har illustrert kommentaren på s. 2 og 3 med en tom stol og et tomt tegnebrett, min merknad).

Begges uttalelser vitner om det motsatte av feigheten vi har sett hos Aftensposten og Dagsavisen: Versto og Hagen er modige. De sier rett ut at de er for glade i livet til at de våger å opptre overfor Muhammd og islam slik de ville opptre overfor ethvert annet menneske eller fenomen. Slik får de sagt alt om vår tids sykdomstilstand, en tilstand som kun kan kureres dersom først og fremst media ”vedtar” en felles frihetskamp for å kurere tilstanden.