Kronikk: Islam i Europa

Trond Temte Haug, Arendal

Mange av våre vestlige forfattere, karikaturtegnere, og ikke minst demokratisk valgte politikere lever sine liv under trusselen fra islam med politibeskyttelse døgnet rundt. I Norge unngikk forlagssjef William Nygaard så vidt å bli likvidert utenfor sin egen bolig, mens våre politikere gikk på tå hev for ikke å fornærme eller krenke muslimske ledere.

I løpet av de siste årene har radikale islamister fått fotfeste også i Norge. Denne prosessen er i stadig utvikling, og særlig farlig er det når vi vet at dette også skjer i våre utdanningsmiljøer. Vi har smertelig fått erfare at akademisk utdanning slett ikke er noen vaksine mot intoleranse og fanatisme. I Europa er minaretene blitt symbolet på islamsk overlegenhet og herredømme. Fra de små og beskjedne, vokser de seg store og høye til dominerende tårn, som etter hvert fungerer som politiske sentra, der det blir messet budskap om isolering og avstandtagen fra all vestlig livsstil. Homofile, jøder og frafalne muslimer blir åpenlyst fordømt. Samtidig høres ropene om respekt og toleranse.

Ayan Ali Hirsi skriver i sin tankevekkende bok, Nomade, om sin strenge muslimske oppvekst i Somalia. Hun sier at forsøket på dialog og brobygging mellom islam og Vesten er bortkastet tid. Som ateist oppfordrer hun allikevel alle kristne kirkesamfunn til en aktiv motoffensiv mot islam. Våre norske fellesverdier er en forutsetning for at den norske stat, slik vi kjenner den i dag, skal bestå i fremtiden. Vi snakker om det liberale demokrati, rettsstaten og individets rettigheter.

Likhet for loven, objektiv forvaltning og individuell frihet er verdier Norge aldri må inngå noen form for kompromiss med. Det vi lett lar oss lure av, er at moderate og radikale muslimer i virkeligheten har det samme politiske målet. De moderate tar riktignok verbal avstand fra vold og terror, men ønsker allikevel som troende muslimer et muslimsk samfunn der sharia-lovene meget sannsynlig vil være en del av kulturen. Det paradoksale er at den terrorbaserte islamismen trolig ikke er den største faren for Europa, men derimot alle de moderate og fredelige sharia-tilhengerne. Et annet skremmende paradoks er at unge muslimer identifiserer seg stadig sterkere med islam, framfor det vestlige samfunnet rundt seg.

Walid al-Kubaisis dokumentarfilm, Frihet, likhet og Det Muslimske Brorskap, skildrer på en sjokkerende måte islam som den største trusselen Europa har stått overfor siden nazismen. Filmen viser gjennom en rekke intervjuer at Brorskapets mål er intet mindre enn å frata enkeltindividet kontrollen over egen tro, tanke og liv, og på sikt å opprette et verdensomspennende islamsk kalifat.

Vi kommer ikke utenom det faktum at det er Koranen som i hovedsak legitimerer og gir inspirasjon til alt som skjer av vold og overgrep i islams navn. Enten det er overfall på homofile, moralpoliti på Grønland, eller drap på kunstnere, forfattere og våre demokratisk valgte politikere. Bør ikke våre politikere snart spørre seg hvilke verdier denne religionen og dens kultur reflekterer? Burde ikke en slik fascistisk lærebok vært forbudt i et demokratisk og fritt Norge? Les boken og se selv. Jeg garanterer sjokkartede opplevelser.

Slik islam fremstår som religion i dag, er det derfor ikke rart at mange har fremmedfrykt. Hvor skal den alminnelige borger få muligheten til å rette et kritisk søkelys på en religion, som fremstår som både fremmed og truende, hvis det ikke kan skje i vårt eget hjemland i vår egen kultur, uten fare for å bli likvidert? Når fikk vi aksept for åpent å kritisere, håne og motarbeide islam, eller tillatelse til å bygge kristne kirker, i muslimske land? Overalt der islam får fotfeste ser vi at det skapes konflikter og vold. Hvem kan da seriøst hevde at islam er en fredelig religion? Hvor i Koranen finner vi toleransen og det fredfulle budskapet som et gjennomgående tema?

Europa har smertelig fått erfare at slett ikke alle ønsker å leve i en demokratisk rettsstat. Dette faktum er kanskje noe av det vanskeligste for oss europeere å fatte.

Vi vet at koranskoler over hele verden blir støttet økonomisk av rike saudi-arabiske organisasjoner. De organiserer sommerleire for barn, opplæring av imamer, spredning av islamsk litteratur, og bygging av nye moskeer. For en tid tilbake ble det sendt en dokumentarfilm fra BBC, som avdekket skremmende tilstander i det engelske skolevesenet. Over 5.000 barn i alderen 6-18 år ble systematisk utsatt for hjernevasking med ekstremistiske holdninger i skoler drevet i regi av moskeer. Dette er private skoler som i stor grad slipper unna kontroll og inspeksjon fra engelske myndigheter. Er det utenkelig at dette, når vi stadig får flere private skoler, også kan skje i Norge?

Nyere undersøkelser viser at 26 % av muslimske ungdommer i USA kunne tenke seg å støtte tanken om selvmordsbombing, for å forsvare Islam.

Islamistpartiet Hizb ut-Tahir er i stadig vekst, og er aktivt i en rekke europeiske land. Her heter det at målet er å beskytte muslimenes identitet. De sier at dette er en plikt for alle muslimer å gjøre, gitt av Allah. Chadi Freigeh, talsmannen for partiet i Skandinavia, sier at å kreve at muslimer skal akseptere demokratiet som styreform, er like ille som å be dem drikke alkohol. Det er Allah som skal gi lovene, ikke noe folkevalgt parlament. Målet deres er en verdensstat styrt etter sharia-lovene. Han innrømmer at partiet også har fått sine aktive tilhengere i Norge. Vi vet at islam krever total underkastelse, den mener å ha suveren rett til å herske over hele verden, og den nekter å anerkjenne dens pluralisme. Er det dette våre politikere skal samarbeide og gå i dialog med? Tror vi lenger på myten om dialogens store velsignelse?

Religionshistoriker Kari Vogt anslo allerede for flere år siden at minst tjue muslimer i Norge tilhører den ekstreme gruppen Det Muslimske Brorskap. En foreløpig liten, men velutdannet og veletablert gruppe, som har klare religiøse og politiske ambisjoner. Disse veltalende akademikerne fremstår som sympatiske og moderate, og fremhever stadig at norske myndigheter må satse på dialog og samarbeid. Hvilken rørende vilje til fredelig sameksistens! Man må også spørre seg, for å oppnå hva?

I islam er burkaen det synlige utrykk for kulturens mentale slaveri. Kvinner blir gjennom denne kleskoden gjort til mannens private eiendom, og de er bak forhenget blitt til ikke-personer kjennetegnet ved et nytt apartheid, ikke styrt av rase, men av kjønn.

Vi har sett at i løpet av det siste tiåret har islamsk fundamentalisme hatt nærmest en eksplosiv vekst, der moderate muslimer mer og mer blir satt under press. Noe av det mest skremmende ved denne prosessen, er at moderate muslimer på grunn av sin oppdragelse mangler evnen til kritisk tenkning, og øving i å argumentere mot press utenfra. De er heller ikke lært opp til å ta til motmæle overfor religiøse autoriteter. De blir av sine egne derfor fort stemplet som kjettere og vantro mot Koranen, og er dermed et lett bytte for de radikale. Dette medfører at de mot sin vilje i realiteten blir de radikales støttespillere.

Islam vokser i Europa, mens kristendommen stadig taper terreng i muslimske land. Den norske kirke burde etter min mening for lengst ha vist mot og engasjement, og vært pådriver i debatten omkring islam, og hva våre kristne verdier innebærer som et positivt alternativ til et undertrykkende fascistregime. Tausheten fra den norske kirke har vært øredøvende.

Som den rake motsetning til islams Allah, fremstår den kristne Gud i dag som et utrykk for omsorg og kjærlighet. Denne Gud formidler ikke overlegenhet, hat, hevnlyst, intoleranse eller strid. Mange ser fremdeles ikke hvilken himmelropende forskjell det er på disse to religionene.

Vi vet at vår kristne kirkes historie ikke er noen solskinnshistorie, men vi må i vår iver etter å frigjøre oss fra åndelig tvang, ikke falle i den motsatte grøften, nemlig å gi islam fritt leide inn i dette tomrommet. Vårt demokrati og vår kapitalisme er på ingen måte feilfrie systemer, som ikke kan forandres og forbedres. I dagens egosentriske univers, der konsum og frie markedskrefter ser ut til å ha blitt vår nye religion, har vi i Vesten mye feiing å gjøre for egen dør. Men fra dette, til å åpne opp for islam og dens totalitære tenkning, blir allikevel hinsides all fornuft. Denne primitive og forskrudde forestillingen om en befalende, hevnlysten og krigersk Gud, satt i scene av en trolig sterkt hallusinert og blodtørstig krigsherre for over 1400 år siden, er i dag blitt den nye utgaven av den gamle utopiske drømmen om det perfekte samfunn.

I møtet med islam har vi på nytt fått erfare at frihet og demokrati ikke er noe vi har vunnet en gang for alle. Filosofen Habermas sier det igjen må bli legitimt å være stolt av de verdiene som danner grunnlaget for vår europeiske kultur. Man må derfor undre seg over hvorfor så mange europeere har denne selvdestruktive holdning til egen kultur og historie? På tross av våre feilgrep, har vi da til de grader mye å være stolte av?

Som ekte 68’er og gammel sosialist er det skuffende å oppleve venstresidens ukritiske og likegyldige tilnærming til islams religion og kultur. Det kan virke som om det gamle hatet til kirke og kristendom totalt har blokkert for erkjennelsen av vår nye trussel mot frihet og demokrati.

Slik jeg ser det, kan det ikke herske tvil om at Europa nå langsomt innvaderes av Islam.

Utfordringen blir da om et demokratisk og fritt Europa skal la dette skje uten motstand? Kommer likegyldigheten vår til å bli Europas politiske og kulturelle undergang? I så fall er det et lite lystelig scenario vi i fremtiden tilbyr våre barnebarn.

Med håpet om en ny unison europeisk bevissthet i konfrontasjonen med islam, velger jeg allikevel å være optimist, da det finnes mange kloke hoder blant oss. Og med mer kunnskap om islams totalitære tenkning, håper jeg også at våre politikere våkner før det er for sent.