Hege Storhaug, HRS
Arlanda 2.mars 08.02: Søvnig entrer jeg ankomsthallen, på mellomlanding på vei til Doha i Qatar og derfra videre til Islamabad – byen for de hengivne, de som har underkastet seg islam. På en fjernsynsskjerm presenterer SVT dagens nyheter. Et kart over Pakistan flimrer over skjermen. Islamabad er markert. Bildet skifter raskt til neste nyhet. Vel så raskt taster jeg nummeret til kontoret til Human Rights Service. Hva har skjedd? Det viser seg at nok en stemme ble brakt til taushet i Pakistan denne dagen, en stemme for frihet: den kristne minoritetsministeren Shahbaz Bhatti ble henrettet på åpen gate i Islamabad fordi han talte den menneskeskapte blasfemiloven midt imot. Han ble den andre toppolitikeren dette året som falt for islamisters nådeløse kuler – fordi han mente som Salmaan Taseer at å drepe grunnet påstander om blasfemi – dokumentert eller ei – er uakseptabelt.
Ukene før avreise manglet det ikke på advarsler mot å dra nok en gang til Pakistan. Både norske og pakistanske venner og bekjente advarte mot reisen til dette terrorens land, der også kidnapping av vestlige har bredt om seg som en lukrativ geskjeft. De massive advarslene gjorde noe med meg. Jeg ble urolig, usikker og også engstelig. En helt ny følelse knyttet til å besøke landet jeg i til sammen over to år har ferdes fritt i.
Jeg har gjort det meste som man ikke gjør i Pakistan som kvinne. Men Pakistan i perioden 1993 – 96, da jeg bodde der mer enn i Norge, var et helt annet land: Jeg turnerte rundt alene, jeg var høyt og lavt, aldri mer enn anstendig kledd (lange ermer, litt vide klær), med unntak av et besøk i det som nå er Talibans rike, de lovløse stammeområdene. Jeg overnattet på slitne pensjonater, vasset bokstavelig talt i kloakken i slummen i Karachi, Lahore og Rawalpindi, og oppsøkte alt fra enkeltpersoner, organisasjoner og institusjoner for å forstå dette landets tilstand. Aldri redd, heller ikke da jeg befant meg i solnedgangen i fjellene i Kashmir, vel vitende at landeveisrøverne slår til når mørket siger på.
Den gang var det som om ingenting kunne stoppe meg. Tvert om ble tabuer utfordret, som da toppløs hev meg i bølgene på stranden i Karachi etter solnedgangen. Den moralske ”sprekken” var så enkelt som et resultat av 45 graders dirrende hete. Jeg bare måtte…
For å ta en Marta: Jeg må ha hatt englevakter i disse årene.
Allerede før jeg landet i Islamabad natt til 3.mars hadde jeg kneblet min egen frihet. En fornuftens avgjørelse, også av hensyn til mine nærmeste der. Instruksene fra mine venner i Islamabad var ikke til å mistolke: du går ingen steder alene, du dekker deg til med et sjal på overkroppen, du sier ikke et ord om Muhammed eller islam i det offentlige rommet, du holder deg unna av de typiske pakistanske markedene i Islamabad, og du drar ikke ut av Islamabad.
Jeg samtykket, dog med en liten protest: jeg ville så gjerne besøke den transseksuelle danseren Bobby i Rawalpindi, som bor i et høyrisikoområde for terror (bydelen Lal Kurthi – ”Rødt skjørt”). Jeg hadde ikke truffet Bobby siden 1999, og har ofte i årenes løp tenkt på henne med bekymring: å være kushra (evenukk, som transseksuelle omtales som i Pakistan), er et tøft liv. Hvordan har livet fart med henne?
”Hun kan heller ta en taxi til Islamabad og besøke deg her,” var svaret fra min nærmeste.
Frykten inntok Islamabad i 2007. Denne enklaven ”utenfor Pakistan”, preget av vestlige ambassader, et pustehull i det ellers så travle og kaotiske Pakistan, ble åsted for militante ekstremister dette året, et syn som sjokkerte nasjonen. Ekstremister beleiret Den røde moskeen. Tusener av niqabkledde kvinner stod aggressivt frem med sitt krav om et shariastyrt Pakistan (se særlig klippene etter to minutter på denne Youtube-lenken). Jeg husker selv at jeg fra mitt kontor i Oslo nærmest så for meg dommedagen for Pakistan: Når ekstremistene også hadde fått fotfeste i Islamabad, opplevdes det som ”point of no return” for landet som sådan).
Men Pakistan sjanglet videre etter at over 100 islamister i Den røde moskeen ble drept av militæret, videre fra ille til verre enn verst i dag. Frykten preger byen, en frykt som heller ikke frihetshungrige meg klarte å heve meg over.
Jeg la eksempelvis raskt merke til at byens gater og de ”vestlige” markedene var så godt som støvsugd for vestlige, som frykter kidnapping og vilkårlig terror.
Frykten kan illustreres gjennom et personlig møte med en drosjesjåfør: Min venninne og jeg kapret den rundt 40 år gamle mullahkopien i Islamabads sentrum. Vi registrerte at han under oppstarten ba bønner ut i løse lufte, og blåste raskt til begge sider – blåste bort onde ånder. Min venninne, la oss kalle henne Sadia, som har en ekstremt rask og vittig tunge, spurte han om det var grunnet to kvinner, ”to monstre”, i baksetet at han så seg nødt til velsigne kjøreturen så grundig? Var han som mullahene som har et hinsides kvinnesyn. ”Nei, nei,” ropte han ut, og fordømte kraftig de kvinnehatende mullahene. ”Men hvorfor kler du deg som en mullah og har anlagt fullskjegg”? spurte Sadia. ”Fordi jeg er redd mullahene!” ropte han ut, og knakk sammen i en så hjertelig latter at kalotten på hodet holdt på å ramle av.
Synet kan altså bedra, og det hele ble en av de artigste taxiturene i min historie i Pakistan. Latterbølgene løftet den rustne holken over Islamabads avenyer.
Frykten som peger folk kan også illustreres med en fotoseanse. Jeg ville ta bilder av Den røde moskeen, som har fått en make over: de røde murene er kledd inn i murstein og kuppelen er malt hvit. Ideologisk er moskeen ”same, same”, men altså ”new wrapping”. Sadia sa kontant nei til fotografering. Det vil si: jeg fikk ta bilder i noen stakkars sekunder sittende i bilen. Hvorfor? Etterretningstjenesten (ISI) har øyne over alt, og Den røde moskeen er en rød klut som myndighetene holder strengt overvåket. Ser ISI at jeg tar foto av moskeen, kan jeg bli mistenkt for spionasje. Kameraet vil bli tatt fra meg, slik Sadias datter mistet kameraet sitt da hun tok bilder i Islamabads gater for kort tid siden.
Islamabads gater voktes nå av væpnet politi ved utallige veisperringer. Det jaktes på potensielle terrorister. Når mørket senker seg, flombelyser politiet bilene med lommelykter. Hele tiden påminnes man terrorens realiteter.
Midt i dette ideologiske formørkede landet, treffer man de mest fantastiske og hjertevarme menneskene. Det er som om når pendelen trekkes så langt ut og høyt opp på den ene siden, kommer motreaksjonene enda klarere frem på den andre siden. Jeg har aldri truffet så mange spirituelle sjeler som under dette siste oppholdet. Jeg fortelles om tidligere liv, om døde menneskers sjeler som kommer på besøk (som Picasso som tar over en kunstners hånd), om helbredelse og lysprosesser. Jeg treffer en kvinne på 30 år som jeg aldri har møtt før og som jeg heller ikke kjenner navnet til. En helt fremmed person. Skuespilleren begynner umiddelbart å snakke om min mor, som døde i oktober i fjor etter fire måneders sykeleie. Kvinnen som står foran meg på en kafé i utkanten av Islamabad, viser seg å være en av de mange i Pakistan som jobbet intenst spirituelt for å hjelpe min da døende mor gjennom en mest mulig smertefri vei til den andre siden. Spontant gir hun meg et bønnesmykke med glasskuler i vakre blåfarger, lykke, beskyttelse og god energi til å ha i håndvesken og legge under hodeputen.
Den samme kvinnen hadde for øvrig en utringing på den kortermede blusen som gikk Mia Gundersen en høy gang, med ditto høye hæler og trange jeans.
Denne setningen falt for øvrig i samtalen mellom skuespilleren, meg og Sadia: ”Religion is the lowest level of spirituality.” Nei, ordene er ikke mine, men en ”muslim” sine ord. Jeg har aldri møtt så mange frafalne – men som kulturelt er muslimer.
De unge bedrestilte i Islamabad lever tilsynelatende helt uanfektet av den mentale talibaniseringen av Pakistan. Unge kvinner og menn pleier åpne vennskap, de dyrker musikk og ulike kunstuttrykk, de fester sammen, og de elsker. Noen bak ryggen på foreldrene, andre åpent. Tilsynelatende full frihet med andre ord. Delvis illustrert med hva Sadia fortalte meg etter besøk av en ung pakistansk mann: han rådførte seg med henne i forbindelse med at kjæresten hadde blitt gravid. Summert opp: What to do?
”Hva skulle jeg svare han?” kommenterte Sadia på over 50 år. ”Jeg har jo aldri som ung vært i en situasjon der det kunne være aktuelt med abort. De kommer til meg med alle mulige problemer og spørsmål, helt åpent. De er så tillitsfulle.”
Baksiden av den tilsynelatende fulle friheten viser seg derimot ofte når kjæresteriet går mot giftermål. Da kommer gjerne de tradisjonelle holdningene frem. Et offer for denne mentaliteten er Sadias egen sønn på 30 år. Han lever i disse tider med en hjerteknusende sorg etter å ha møtt livets største kjærlighet. Han er så sorgtung at det er smertefullt å være i hans omgivelser, og han tryglet og tryglet meg om å ta han med meg til Vesten. Å hjelpe han med å finne ei jente som ikke backer ut grunnet foreldres forkrøplede tankesett. Foreldrene aksepterte dog at han var datterens kjæreste. Men da giftermål ble luftet, ble foten straks satt kontant ned. Foreldrene var mot kjærlighetsekteskap fordi de selv hadde giftet seg av kjærlighet (!) – og forholdet dem imellom var pent sagt kjølnet. ”Beviset” på at kjærlighetsekteskap er å leke med ilden, besatt de altså selv. Videre: Sadia er skilt, noe som trekker barnas status betraktelig ned på ekteskapsmarkedet. En oppsetsig og egenrådig kvinne er et dårlig forbilde, må vite. Som om ikke dette var nok: de samme foreldrene tvangsgiftet den eldste datteren til en fetter i USA, og etter flere års voldelig ekteskap brøt hun ut med sine to barn.
”Nå skal min sønns ekskjæreste også giftes bort. De har overhodet ikke lært,” sukket Sadia.
Et par netter prøvde sønnen å drukne sine sorger i whisky, som det tok 15 minutter fra bestilling over mobiltelefon til en literflaske med skottsk malt ble levert på døren, godt pakket inni et teppe. Som kristen kan jeg drikke, som muslim kan ikke han det samme, sier loven.
Whiskyen fungerte langt fra som balsam for sjelen hans. Tvert om: tårene rant i strie strømmer etter det tredje glasset.
At Islamabad kan fortone seg som et evigvarende party der gin tonic troner på ”vinkartet”, er velkjent og ingenting nytt. Det nye er narkobruken blant barna til de rike, særlig i Lahore, fortelles jeg. Kokain får dagene til å gå for de unge som kjeder seg i en vulgær tilstand av velstand. ”Fire til fem unge kan sitte sammen en kveld og svi av 100 000 rupies,” sier Sadias datter i tjueårene. Til sammenlikning betaler de unges foreldre en tjener/vasker i huset rundt 6 000 rupies i måneden for 12 timers daglig arbeid.
De økonomiske og levekårsmessige kontrastene i Pakistan er med andre ord voldsomme. Kanskje vel så voldsom er kontrasten mellom Islamabads unge elite (der ikke alle nødvendigvis har god råd, men tilhører eliten intellektuelt og kunstnerisk – her er ett eksempel, min yngste venn i Pakistan gjennom 18 år, Natasha) og norskpakistanere fra landsbygda i Punjab. Generelt sett har de særdeles lite til fellesskap – annet enn etnisk opprinnelse.
Jeg kunne i løpet av få minutter satt opp en liste på minst 20 unge i Islamabad som hadde utgjort en positiv forskjell i Norge, som hadde vært en reell berikelse. Men langt de fleste er ikke interessert i å flytte hit. Det eneste vi kan tilby dem som de ikke har i dag er friheten i det offentlige rommet, friheten fra frykten for terror. Hvis de skal ut av Pakistan er målet USA, som de opplever som friheten og individets forpost.
Frykten i det offentlige rommet blir en normaltilstand, noe man praktisk forholder seg til. Det merket jeg selv etter et par dager i Islamabad. Skuldrene senket seg, sjalet forsvant, og sigaretten kom frem, også på åpen gate ledsaget av frekke mullahblikk. Som Sadia og jeg konkluderte: de eneste kvinnene som røkte i det offentlige rommet disse vårdagene jeg besøkte Islamabad var kushraene og meg.
Som alltid: alt og ingenting er mulig/umulig i Pakistan.
Her kan du se hele TV-programmet med Natasha sendt fredag 11.mars, part 1 og part 2