Hege Storhaug, HRS
Vi i Vesten har gått en ualminnelig lang vei for å oppnå en i verdenssammenheng uslåelig høye grad av frihet og velstand. Det tok århundre, og startet opp med renessansen (gjenfødelsen), en gjenoppliving av antikkens filosofi, kunst og kultur – en motvekt til barbariet i den mørke middelalderen. Renessansen utsprang fra Italia: innen filosofien begynte man å sette mennesket i sentrum for tankegangen, ikke Gud. Tankesettet spredde seg til kunsten og litteraturen. Det mest kjente uttrykket fra renessansen som startet på 1300-tallet og spredte seg videre i Europa, er Leonardo da Vincis Mona Lisa: en kvinne med et mystisk smil, ikke de sedvanlige madonnaavbildningene.
Renessansen ble etterfulgt av reformasjonen, der individets egenart og individualitet ytterligere ble befestet, og der kirkas maktmonopol ble utfordret. Høydepunktet var Martin Luthers oppgjør med katolisismen (1517) som fremmet protestantismen: Luther vektla betydningen av den individuelle troen på Kristus som veien til frelse. Det var også i denne perioden trykkekunsten oppstod, og der Machiavellis bok Fyrsten (1513), fikk stor betydning. Realpolitikkens far formulerte tanker om det kongelige enevelde kontra religiøst lederskap, parallelt som det skjedde en økende handel og middelklassen vokste frem.
Så gikk Europa inn i den åndelige samfunnskritiske opplysningstiden. Troen på menneskets evner ble fremmet parallelt med renessansen humanistiske idealer. Parallelt ble kirkens makt ytterligere utfordret, det samme skjedde med adelen, samtidig som naturvitenskap og kritiske fornuft banet vei for økt personlig frihet og krav om folkestyre. Naturvitenskap og filosofi skulle skape bedre samfunn.
Alle tre periodene var preget av dype stridigheter, og her er det kun gitt en kort presentasjon av overordende trekk. Disse periodene ble fulgt av blodige revolusjoner som strakk seg over tid. Først den franske som startet på slutten av 1700-tallet, her gjengitt i sine grusomheter i Aftenposten nylig, dernest den amerikanske borgerkrigen på 1800-tallet. Vi fikk den industrielle revolusjonen, kvinnekampen som startet på midten av 1800-tallet (i Norge, Camilla Collets første sosialrealistiske norske roman, Amtmannens døtre i 1854, dernest etableringen av Norsk kvinnesaksforening i 1988), kampen fortsatte for arbeidernes lovmessige rettigheter, barn og deres ugifte mødres rettigheter (Johan Castbergs lover fra 1915), og på samme tid startet Castbergs svigerinne, Katti Anker Møller, opp sitt utrettelige arbeid for de samme marginaliserte barna og mødrene, der ikke minst prevensjon ble satt på dagsordenen (her kan jeg skyte inn som et apropos at Pakistans befolkning har økt med astronomiske 60 millioner personer fra mitt første opphold der i 1993 til i dag, en utvikling som man også har sett i Midtøsten).
Da tar jeg et historisk byks i våre hjemlige trakter til den generelle kampen for likeverd, som på mange måter kan sies å ha kulminert med likeverd alle borgere, kanskje best illustrert ved ekteskapet mellom borgerlige Sonja Haraldsen og vår egen konge i dag, og deres sønns ekteskap med alenemoren Mette-Marit.
Dette var omlag 700 års historie presentert i disse få avsnittene.
Hva vil jeg med dette? Åpenbart til Midtøstens politiske kaos. Et område i verden som knapt kan sies å ha startet på den 700 år lange løypa vi har gått opp. Jeg vil til media og så mange av våre intellektuelle som jublet da Mubarak falt, og som fortsetter jubelen når opprørere tok til våpen mot voldsdespoten Gaddafi. Mange så/ser fremdeles for seg frihet, demokrati i vestlig forstand. Glemt synes vår egen historie å være. Eksempelvis at da menn fra det langstrakte Norge samlet seg på Eidsvoll i 1814, var kirka og de kongeliges politiske makt filleristet (om enn ikke støvlagt). Glemt var det at det var ett folk med en felles historie, en overordent felles kultur, en ganske homogen etnisk bakgrunn, som kunne samle seg og forme en forfatning nasjonen Norge skulle styres etter. Vi hadde ikke fått grunnlovserklæringen på Eidsvoll med et Norge oppsplittet langs kulturelle og religiøse skillelinjer.
Ikke minst tror jeg at fremveksten av den personlige friheten, som altså startet i Italia på 1300-tallet, har vært helt avgjørende for våre gode samfunn, en frihet som også har lagt til rette for åpne, vennskapelige forhold mellom menn og kvinner på alle samfunnets arenaer. La oss således se på noe tall fra en PEW-undersøkelse i februar i år: Tallenes tale er krystallklar hva gjelder islams åk og derav den personlige ufriheten, en tale som jeg mener er verre enn den mørkeste middelalderen i Norge: I Egypt mener 82 prosent av muslimene at steining til døden er passende straff for utroskap, 77 prosent mener pisking og amputering skal benyttes overfor tyver, og 84 prosent mener frafall fra islam skal straffes med døden.
Samtidig sier 59 prosent av Egypts muslimer at de ønsker demokrati, mens 54 prosent er for kjønnsapartheid på arbeidsplassen.
Man må kunne slå fast at hva egyptiske muslimer mener med demokrati, langt fra er et fritt demokrati basert på FNs menneskerettighetserklæring.
Det eneste sikre som kan sies om en revolusjon er at utgangen er høyst usikker, eller som Aftenpostens Halvor Tjønn skriver under tittelen ”Skrekkvelde med ukjent utgang”: ”Når et opprør først er sluppet løs, er det ingen gitt å si hvor det vil ende. Ofte ender det med at revolusjonen spiser sine egne barn.” Det fremste eksemplet i dagens verden er vel Iran, der revolusjonen i 1979 fremdeles er på et ekstremt voldsnivå fra lederskapet mot sin egen befolkning.
I Libya er det nå kommet frem at blant opprørerne mot Gaddafi finner man al-Qaida-sympatisører, som opprørskommandanten, som endog har vært i kamper i Afghanistan på Taliban og Bin ladens side. Vesten bomber bort Gaddafi som erstattes med islamister, hard core shariatilhengere?
I en kommentar i New York Times peker tidligere korrespondent i Kairo, Michael Slackman, på hva en del umiddelbart tenkte (jeg inkludert) da urolighetene startet i Egypt: hvem skal erstatte Mubarak? Militæret eller Det muslimske brorskapet, den best organiserte politiske bevegelsen, eller en kombinasjon av de to?
”In post-revolutionary Egypt, where hope and confusion collide in the daily struggle to build a new nation, religion has emerged as a powerful political force, following an uprising that was based on secular ideals. The Muslim Brotherhood, an Islamist group once banned by the state, is at the forefront, transformed into a tacit partner with the military government that many fear will thwart fundamental changes.”
It is also clear that the young, educated secular activists who initially propelled the nonideological revolution are no longer the driving political force — at least not at the moment.
Her er Slackman svært forsiktig – tatt i betraktning av den alarmerende PEW-undersøkelsen (som jeg ikke har sett referert i noe norsk medium). Hvordan skal unge sekulære, som knapt utgjør 10-15 prosent stå opp mot et folk som vil har barbarisk sharia, og et militære som kan velge et samarbeid med Brorskapet for å få legitimitet for sitt styre? Dette er vel det man må kalle Davids kamp mot Goliat?
As the best organized and most extensive opposition movement in Egypt, the Muslim Brotherhood was expected to have an edge in the contest for influence. But what surprises many is its link to a military that vilified it.
“There is evidence the Brotherhood struck some kind of a deal with the military early on,” said Elijah Zarwan, a senior analyst with the International Crisis Group. “It makes sense if you are the military — you want stability and people off the street. The Brotherhood is one address where you can go to get 100,000 people off the street.”
At skjeggene er på femmarsj og de unge er så godt som forsvunnet fra gatene, bekreftes også av en fjernsynsprodusent, samtidig som det fremkommer at stridigheter kan oppstå mellom ulike islamistiske grupper:
“We are all worried,” said Amr Koura, 55, a television producer, reflecting the opinions of the secular minority. “The young people have no control of the revolution anymore. It was evident in the last few weeks when you saw a lot of bearded people taking charge. The youth are gone.”
The Muslim Brotherhood is also regarded warily by some religious Egyptians, who see it as an elitist, secret society. These suspicions have created potential opportunities for other parties.
About six groups from the ultraconservative Salafist school of Islam have also emerged in the era after President Hosni Mubarak’s removal, as well as a party called Al Wassat, intended as a more liberal alternative to the Brotherhood.
In the early stages of the revolution, the Brotherhood was reluctant to join the call for demonstrations. It jumped in only after it was clear that the protest movement had gained traction. Throughout, the Brotherhood kept a low profile, part of a survival instinct honed during decades of repression by the state.
The question at the time was whether the Brotherhood would move to take charge with its superior organizational structure. It now appears that it has.
Men sentrale innen akademia i Norge forfekter at en gruppe som Brorskapet er ganske så uskyldsren. Under tittelen ”Islamister er ikke bakstreverske”, sier Bjørn Olav Utvik dette (Aftenposten 27.mars, kun papir):
Islamistene er tvert om en progressiv kraft som har helt klare paralleller til lekmannsbevegeleens viktige rolle i utviklingen av Norge. (…) Slik religiøse bevegelser er ikke noe spesielt muslimsk, i utviklingen fra et tradisjonelt til moderne samfunn. Og tendensen er at jo mer de engasjerer seg i politikk og samfunnsliv, jo mindre fundamentalistiske blir de.
Jeg tviler på at Hans Nielsen Hauge applauderer Utvik. Ei heller dem som har tatt innover seg vår lange ferd mot åpne og frie demokrati, det samme gjelder dem som har fått med seg PEW-undersøkelsen referert over her. Utvik og hans like tvangsgifter dessuten islam og kristendommen, og har åpenbart ikke forstått vesensforskjellen mellom eksempelvis Muhammed og Jesus, Jesus som apolitisk som avskaffet barbarisk steining med mer, Muhammed som befestet slik straff og som erobret både politisk og juridisk lederskap.
Utvik plumper uti med begge beina også når han sier dette, åpenbart for å understreke de ufarlige fremtidsutsiktene:
Det siste nå er at kvinner har fått lederverv i Brorskapet i Egypt i enkelte distrikter.
Som om ikke kvinner kan være barbarer, som om ikke de også kan seg et mørkelagt samfunn – blottet for frihet og menneskerettigheter. Jeg anbefaler på det varmeste at du trykker deg inn på denne youtube-snutten fra ”den frie vestlige enklaven Islamabad” i 2007 og går rett til 3.minutt. Jeg tror Utvik og co hadde vært tjent med et opphold ved en moské som denne. Kanskje det kunne reddet han og hans like deres akademiske ry i ettertiden?
”Frihet er ikke for redde mennesker,” sa moren til Theo van Gogh under bisettelsen av sønnen i Amsterdam i 2004. I land der man risikerer livet for å si sin kritiske mening om islam, om shariastraffer (jamfør drapeen på toppolitikeren Salmaan Taseer og Shahbaz Bhatti i Pakistan tidligere i år), med mer, ja, da blir folk naturligvis så redde at folk flest ikke våger å kjempe for reell frihet.
Den samme redselen som jeg for første gang kjente på tidligere denne måneden i Islamabad fordi terror og islamister har inntatt byen. Man vet aldri når volden rammer vilkårlig eller uvilkårlig.
Frykten lammer friheten. Og friheten har aldri fulgt i islams fortspor.