Rita Karlsen, HRS
HRS kan stille seg i rekken av varslere om det omfattende trygdemisbruket som særlig synes å ha befestet seg blant somaliere. Vi har i flere omganger rapportert om identitetsjuks, fiktive asylsøknader, misbruk av barn for opphold, triksing med antall barn og barns identitet for å oppnå mer stønad og løgn om sivilstand. ”Alle” som jobber i felten vet hva som foregår – noen forstår, andre mer velmenende misforstår.
Likevel er det sørgelig stille om problematikken. HRS har for flere år siden prøvd å bestille statistikker fra SSB, for eksempel over skilte kvinner og menn og andelen av disse som får barn til tross for at de er skilt. Men SSB klarer ikke å levere. Det riktige er at de vil ikke levere.
Skal problemene mer eller mindre forties fordi man også vet at særlige somaliere er snylterne? Skal somalierne, de stakkars somalierne burde jeg vel legge til, beskyttes fordi de allerede er en stigmatisert gruppe? Jeg velger å snu dette på hodet: At somalierne topper trygdemisbrukstatistikken vitner om at de er smarte, effektive og handlingsorienterte. Det bør brukes til noe annet enn å snylte fra fellesskapet.
Men regjeringen går som vanlig i vranglås når det handler om innvandrings- og integreringspolitikk. Våre ledende politikere lar alle gode intensjoner om likebehandling seile sin egen sjø i møte med noen som er brunere i huden enn gjennomsnittnordmannen. Da skal det bortforklares. Ett godt eksempel på dette måtte jeg pine meg gjennom på årskonferansen til NHO, da arbeidsminister Hanne Bjurstrøm skulle bortforklare Frich-senterets rapport om hvorfor pakistanere i Norge går fra arbeid til trygd: De har hatt så tøffe jobber, slike jobber som nordmenn ikke lengre vil ha, og så kommer de fra land der befolkningen har dårligere helse. Hadde jeg vært pakistaner hadde jeg sett rødt. For øvrig viser tallene at Bjurstrøm ikke har rett – for de pakistanske kvinnene jobber ikke, men de havner likevel på trygd. Og skulle man utsette noe på deres helse, bør det vises til at deres kosthold ikke nødvendigvis er noe å juble for. Selvforskyldt, med andre ord. Men stakkars, de vet vel ikke bedre.
Denne stakkarsliggjøringen vet flere å utnytte. Somalierne er slik sett enda bedre stilt enn pakistanere; de er mørkere i huden, kommer fra et krigsherjet land, de har hatt liten eller ingen mulighet for utdanning, og kvinnene er om enda mer annenrangs borgere enn andre patriarkalske land, kanskje også fordi de sliter med kjønnslemlestelsespraksisen. Og så vil jeg legge til: Og så må de være verdens dårligste muslimer. Hvilke andre muslimer tillater slik som somalierne at kvinnene skille seg og får barn etter barn i utenomekteskapelige forhold?
Det siste spørsmålet er ikke mitt. Det har derimot blitt stilt meg en rekke ganger fra folk som jobber på ulike trygdekontor, og som ikke forstår hvordan det er mulig at somaliske kvinner fortsetter å få barn med eksmannen eller hevder at hun ikke vet hvem som er barn til hennes neste barn.
Nei, la det være hevet over enhver tvil: somalierne er langt smartere enn det. Men nå er denne ”smartheten” satt i et slikt system at silkehanskene må av.
La meg også slå fast: Det er ikke synd på somaliere i Norge. De somaliere som vil lykkes i det norske samfunnet, klarer det. De får de samme muligheter som alle andre, selv om det kan være at de møter noen utfordringer på veien som kan være annerledes enn hva andre møter, men disse utfordringene er ikke satt i et undertrykkende system. Kanskje heller tvert om – det tilrettelegges for mye og forventes for lite. Det kan være undertrykkende.
Nettopp denne hinsidige og naive tilretteleggingen har blant annet somalierne forstått og vet å utnytte. Hvorfor i all verden gå glipp av tusenvis av kroner ved å opplyse at en er gift? Det må fortone seg som en vits for mennesker som kommer fra et land der tillit er et fremmedord. Men det som er en vits i dag er at vi – Norge – fortsatt lener oss på tillitsbaserte systemer. Den tid er forbi, det må også Jonas Gahr Støre innse i sitt ”Nye Norge”.
Regjeringen kan ikke komme seg unna med å si at de ikke visste. De kan selvsagt prøve seg på at de ikke kjente til at omfanget var så betydelig, men det er i så fall å skyte seg selv i foten. Regjeringen kunne forlangt tall på bordet for lenge siden. Tallene antar jeg for øvrig at de har, klassifisert som unntatt offentligheten.
En av de som har prøvd å gjøre myndighetene oppmerksom på trygdejukset, er politiadvokat Trond Høvik. I Politijuristen nr.2 i 2009, ja for over to år siden, skrev han et omstendelig innlegg om hvordan jukset foregikk, der han også kom med en rekke forslag til løsninger på problemet. Høviks innlegg hadde et selvforklarende spørsmål som overskrift: ”Er Folkeregisteret et sugerør?”
Svaret er ja. Og de dumme er ”vi”.
Høvik åpner som følgende:
Vi er et rikt land og må forvente at personer fra andre deler av verden ønsker å komme hit for å tjene penger. En rekke personer som kommer hit har også et reelt for beskyttelse mot forfølgelse. Personer i andre land er i gjennomsnitt verken mer arbeidssky eller mindre lovlydige enn personer som er født her og har besteforeldre som er født her.
Vi har temmelig fri flyt av informasjon, kapital og arbeidskraft i verden i dag. Når vi i Norge legger til rette for det, strømmer informasjon, kapital og arbeidsvillige mennesker hit. Det tjener vi som nasjon svært mye på.
Når vi legger til rette for det går også informasjonen ut i verden om at Norge er et hyggelig sted å begå kriminalitet. Det er vi som bestemmer om det skal være lett, lukrativt og lite risikabelt å begå kriminalitet her.
Jeg merker meg at politiadvokat Høvik behersker å ha to tanker i hodet på samme tid: Det er ikke automatisk synd på innvandre, de kan jobbe (jobbet de ikke i landet de kom fra?), samt at informasjon flyter lett, også informasjon som vi ikke ønsker skulle flyte fritt.
Ja, Norge er et hyggelig sted å begå kriminalitet i. Vi har tilrettelagt så mye for kjeltringer at selv utenlandske kjeltringene kommer hit i håp om å få tak over hodet, faste måltider og noen års utdannelse eller arbeidstrening i norske fengsler. Bedre ble det ikke da det ble avdekket at kriminelle utlendinger i fengsel anses som å være lovlig i Norge – og blir således automatisk medlemmer i folketrygden. Min påstand er at Norge havner i slike totalt uforståelige situasjoner på grunn av et misforstått likhetsprinsipp. Rettigheter må være noe en bygger opp, noe en gjør seg fortjent til, ikke noe som tildeles ene og alene på grunn av eksistens.
Slik er det ikke med det norske trygdesystemet.
La oss vende tilbake til Høvik, som spør om følgende:
HVA VIL SKJE HVIS:
1. Det er mulig å få ganske mye (ekstra) penger fra stat eller kommune jevnlig.
2. Det eneste som kreves er at en gir falske opplysninger til en offentlig myndighet og
3. Myndighetene ikke har lovhjemmel for å kontrollere de opplysningene som gis?
La oss så vende tilbake til gårdagens Dagsrevyen: Her ble vi kjent med at politiet gikk til aksjon mot flere somaliske barnefamilier som er siktet for grovt trygdebedrageri. Hver familie skal ha svindlet staten for rundt 800.000 kroner ved å hevde at de er skilt og at moren er aleneforsørger. Og det ”sensasjonelle”: For første gang bekrefter NAV kontroll at de har statistikk på etnisitet. NAV hevder å kjenne til minst 100 somaliske kvinner som har fått barn med ektemannen etter at de ble skilt.
Lite tyder på at dette ikke er kriminalitet satt i system. Da må man spørre seg: Skal politiet springe etter disse eller er det på tide å gjøre noe med systemet? Merk det tredje spørsmålet til Høvik: Hva vil skje hvis ikke myndighetene ikke har lovhjemmel for å kontrollere de opplysningene som gis?
Høvik fortsetter:
Offentlige ansatte i Norge fordeler hvert år meget store beløp i form av trygd mv. Midlene fordeles i betydelig grad basert på de opplysningene som fremkommer i Folkeregisteret.
De offentlige ansatte skal sørge for at personer som har krav på det, får en ytelse fra det offentlige. De skal også sørge for at personer som ikke har krav på ytelsen får avslag og anmelde misbruket.
For å unngå misbruk av offentlige midler er det helt avgjørende at en person ikke kan operere med flere identiteter. Det må også være kontroll med de opplysninger vedkommende kommer med som grunnlag for ytelser.
VIKTIGE SPØRSMÅL BLIR DERMED:
1. Hvilken hjemmel har de offentlige ansatte for å kontrollere opplysninger som de mottar og legger inn i Folkeregisteret?
2. Hvilken hjemmel har de offentlige ansatte for å rette uriktige opplysninger som er lagt inn i Folkeregisteret?
3. Er det bygget inn tilfredsstillende kontrollmekanismer i Folkeregisteret for å avdekke misbruk av offentlige ordninger?
Jeg fristes til å svare: ingen, ingen og nei. Hent politiet!
Høvik introduserer oss til problemet gjennom ett eksempel:
En kvinne A, er gift og har 2 barn under 18 år med B. De ønsker det seg en ny tilværelse i Norge.
Trinn 1:
Mannen B gir seg ut for å være gift med C som er i Norge. De søker familiegjenforening og B kommer til Norge. UDI betaler billettene hans og arrangerer reisen gjennom IOM, International Organization for Migration.
Det tas ikke fingeravtrykk i Norge ved familiegjenforening og hans identitet fastslås derfor ikke sikkert. Han bosetter seg i Y kommune og mottar ytelser i kommunen der.
Trinn 2:
Kvinnen A og barna kommer til Norge. I likhet med 96 % av asylsøkere som komme til Norge fremlegger hun ikke pass. A sier passene er stjålet.
Ved ankomst til Norge søker hun asyl og sier til utlendingsmyndighetene at hun er gift og har to barn under 18 år med en person som bor i et annet europeisk land. Hun sier at denne personen ikke vil ha henne og ikke vil ha noe med barna å gjøre, mens hun selv vil ha gjenforening.
Hun blir plassert på mottak i X kommune og får etter hvert innvilget oppholdstillatelse. Det tas fingeravtrykk av asylsøkere, men avtrykkene slettes når utlendingen har fått innvilget asyl eller en tillatelse som kan danne grunnlag for bosettingstillatelse. Dette gjelder likevel ikke dersom det fortsatt er tvil om utlendingens identitet. I slike tilfeller skal avtrykkes slettes når det ikke lenger er tvil om utlendingens identitet eller når utlendingen har fått bosettingstillatelse (etter 3-4 år). Fingeravtrykk av utlending som har fått endelig avslag på søknad om asyl eller en tillatelse, eller som blir bortvist eller utvist fra riket, skal slettes når det er gått 5 år fra vedtakstidspunkt. Se Utlendingsforskriften § 132 og § 43.
Trinn 3:
Kvinnen oppsøker alene Folkeregisteret (skattekontoret) og sier hun er skilt og eneforsørger for barna. (Hun tar ikke med personer fra mottaket fordi de vet at hun er gift).
Det er ikke hjemmel for kontroll eller for å kreve dokumentasjon av opplysningene om sivilstand som hun gir ved førstegangsregistrering i Folkeregisteret, jf. Folkeregistreringsloven § 8, 2 ledd, § 6 og § 11,2 ledd.
Folkeregisteret har tilgang til de opplysninger om sivilstand som A har gitt til UDI, jf. § 12, men har ikke hjemmel til å legge innen annet enn det kvinnen selv opplyser ved førstegangsregistrering. Folkeregisteret har ikke hjemmel til å foreta andre rettelser enn i samsvar med den dokumentasjonen hun senere måtte fremlegge, jf. § 11.
Det er ikke mye poeng i å be henne fremlegge dokumentasjon som hun uansett ikke vil fremskaffe.
Trinn 4:
A søker og får etter kort tid leilighet i kommunen, hun søker og får innvilget bostøtte.
Trinn 5:
A oppsøker så NAV alene. Hun tar med dokumentasjonen fra Folkeregisteret om at hun er skilt og eneforsørger. Hun søker om overgangsstønad og ekstra barnetrygd. Opplysningene fra Folkeregisteret legges til grunn.
Fordi skilte kvinner har krav på flere trygdeytelser enn gifte, jf. Folketrygdloven kapittel 15, får A betydelig større ytelser enn hun ellers ville ha fått. (Se eksemplet nedenfor).
Trinn 6:
Ektemannen B forblir registrert i Folkeregisteret som bosatt i Y kommune. I virkeligheten bosetter han seg etter kort tid sammen med A og familien i X kommune og har postadresse hos en kamerat som bor i nærheten.
I løpet av tiden i X kommune får A flere barn med B. Hun mottar trygdeytelser for disse som skilt eneforsørger. Identitetsjuks finner sted fordi feil far oppgis. Bedrageri finner deretter sted fordi staten forskutterer barnebidrag.
Trinn 7:
I kommunen hvor A er bosatt får offentlige ansatte tips om at hun er gift og bosatt sammen med barnefaren B. De tar kontakt med skattekontoret som opplyser at de bare har hjemmel til å be A levere dokumentasjon for at hun er skilt, jf. Folkeregisterloven § 11, 2 ledd. De har ikke hjemmel for å rette den sivile statusen som A er registrert med i Folkeregisteret selv om den beviselig er uriktig uten at A selv leverer dokumentasjonen.
A blir bedt om å levere dokumentasjon for sin sivilstatus, men gjør ikke dette.
Folkeregisteret kan ikke bygge på at hun har gitt andre opplysninger om sin sivilstatus i forbindelse med asylsøknaden.
Trinn 8:
Kommunen og NAV er i prinsippet ikke forpliktet til å bygge på Folkeregisterets opplysning om sivilstand og kan bygge på realiteten, jf. Folketrygdloven § 1-5 mv. I praksis får saksbehandler i kommunen og NAV ofte ikke varsel om sivil status på annet vis enn gjennom Folkeregisteret.
NAV varsles om at A er gift og bor sammen med ektemannen B og deres, etter hvert, mange felles barn. NAV kaller henne inn til samtale.
Hun benekter å bo sammen med ektemannen B. NAV kan stanse ytelsene til A, men gjør det ikke. De kan ikke forstå at hun kan trygderegelverket godt nok til å begå et slikt bedrageri siden hun er utlending og ikke kan norsk. Etter ytterligere tips setter NAV allikevel i gang med ytterligere undersøkelser.
NAV har en forholdsvis vidtgående hjemmel til å foreta undersøkelser i Folketrygdloven § 21-4. Denne omfatter adgang til å innhente opplysninger fra postoperatører og til å pålegge helsepersonell til å foreta undersøkelser av pasienter for å se om vilkårene for trygdeytelser er til stede, men den gir ikke hjemmel for å be om tvungen DNA undersøkelse av A, B og barna som ikke er pasienter. Etter en stund blir forholdet anmeldt til politiet.
B flytter til et annet sted i Norge og bytter identitet. Han kan prøve seg på en ny falsk familiegjenforening eller søke asyl. Han er ikke registrert med fingeravtrykk i Norge og har dermed ikke store problemer med det. Kvinnen C som er registrert som gift med B ønsker ikke å etterlyse han.
Trinn 9:
Hvis NAV sine undersøkelser blir omfattende flytter A og barna til en annen kommune. Hun fortsetter å motta trygdeytelser mv der. Politiets etterforskning forsinkes.
Trinn 10:
Hvis etterforskningstrykket blir stort nok flytter A, B og barna til et annet land i Europa og gjør tilsvarende der. A har en sikkerhetsventil i at ”ektemannen” i det andre landet i Europa plutselig vil har gjenforening likevel. B kan skifte identitet og søke familiegjenforening eller asyl i dette landet.
Dette er bare et eksempel på hvordan dette kan gjøres. A, B og barna kan ha flere identiteter løpende samtidig i Norge og andre land i Europa.
Noen spør seg kanskje: Er det så lett? Svaret er ja. HRS kjenner til flere (navngitte) familier som bevitner eksemplet over. Dette er somaliere som har identitet både i Norge, Storbritannia og Sverige. De mottar ytelser fra alle landene, og turnerer rundt og leier i tillegg ut sine kommunale leiligheter mens de bor i et annet land. De samme familiene sender sine barn til politiet med merkelappen ”enslig asylsøkerbarn”, som dertil så mange humanitære organisasjoner jobber for å bedre rettighetene til, og landet honorerer dem med opphold og siden pass – som familien selger dyrt til Somalia.
Politiadvokat Høvik fortsetter:
Jeg tror at bedragerier av denne typen kan pågå lenge. Det kan skje fordi vi i Norge ikke kan få oss til å tro at personer som kommer hit fra utlandet kan ha inngående kjennskap til hvordan de skal utnytte det norske trygdesystemet.
Det vi i Norge ikke forstår er betydningen av et nettverk. Detaljert informasjon kan spres ekstremt fort og langt i bedragersk hensikt. Det at personer kommer fra et annet land og har et annet språk og en annen eller begrenset utdannelse hindrer dem ikke i å utnytte informasjon som de får om vårt trygdesystem.
Politiet kommer bare inn i disse sakene dersom ansatte i forvaltningsorganene melder fra. Forvaltningen vil bare anmelde dersom de har tilstrekkelige kontrollhjemler.
Hvis vi ønsker at de norske asyl- og gjenforeningsforordningene skal brukes av personer som har behov og rett til det så må vi tilpasse vår lovgivning. Dette slik at vår mottakskapasitet og våre økonomiske ordninger ikke, så lett, blir misbrukt av andre.
Det ligger rett og slett mye penger i å være enslig forsørger i Norge. På gårsdagens Dagsrevyen ble det vist til at en aleneforsørger i snitt får 15.000 kr per barn per måned. Også Høvik har kommet med noen eksempler – eksempler som viser den enorme forskjellen på sannhet og løgn:
A forteller sannheten. Hun er gift, men kan ikke bo sammen med barnefaren.
En mor med 2 barn på 4 og 5 år som søker asyl og som forteller sannheten, dvs at hun er gift og at barnefaren fortsatt er på flukt i utlandet, får følgende beløp pr år dersom hun deltar på et introduksjonsprogram, jf. introduksjonsloven:
Kr. 145.762 (Introduksjonsstønad = 2 G pr år, jf. Introduksjonsloven. Regnes som skattepliktig inntekt).
Kr. 23.280 (Barnetrygd 970 kr pr mnd *12*2 barn)
Kr. 169.052 totalt pr år eller 14.086 kr pr mnd.
Selv om hun oppgir at hun er alene og at barnefaren ikke har kommet til Norge enda får hun ikke utvidet barnetrygd.
Introduksjonsstønaden skal dekke alle de løpende utgiftene deltakeren måtte ha. Det gjelder alminnelige husholdningsutgifter, utgifter til bolig, utgifter til barn og barnetilsyn. Det er ikke lagt opp til egne satser eller behovsprøvde ytelser, se introduksjonsloven § 8. De kan riktignok søke om supplerende sosialhjelp hvis det blir vanskelig. Både enslige forsørger og mor uten ektemann i Norge kan få bostøtte til tillegg. Bostøtte beregnes til ca halvparten av husleien.
A forteller ikke sannheten. Hun er gift og bor sammen med barnefaren, men forteller at hun er skilt.
En mor med 2 barn på 4 og 5 år som søker asyl og som forteller at hun er skilt får følgende beløp pr år dersom hun deltar på et introduksjonsprogram, plasserer barnet i barnehage eller lignende og tar utdannelse og søker overgangsstønad:
Kr. 102.907 (Introduksjonsstønad, jf. Introduksjonsloven. Redusert pga overgangsstønad. Regnes som skattepliktig inntekt.)
Kr. 143.575 (Overgangsstønad utgjør 1,97 G, jf. folketrygdloven kapittel 15.)
Kr. 34.920 (Barnetrygd 970 kr pr mnd *12*3 barn. Skilte får barnetrygd for ett barn flere har de har, jf. Barnetrygdloven § 9.)
Kr. 50.436 (Stønad til barnetilsyn pr år. 4.203 kr*12*2 barn. 64 % av reelle utgifter. Makismal offentlig sats er her benyttet, jf. Folketrygdloven § 15-11.)
Kr. 331.838 totalt pr år eller 27.653 kr pr mnd.
Eventuell bostøtte kommer i tillegg.
Familien vil i tillegg ha inntektene til far B.
Høviks konklusjon er som følgende:
-
NAV og kommune bør ikke stole på Folkeregisterets opplysninger om sivil status hvor ekteskapet eller skilsmissen har funnet sted utenfor Norge. De bør be om annen dokumentasjon og kontrollere om opplysningene som de får.
-
Folkeregisterets hjemler for å kreve dokumentasjon for opplysninger bør revideres. En adgang til å korrigere feilaktige opplysninger om sivilstand mv i Folkeregisteret med beskrivelse av fremgangsmåte bør vurderes lovfestet.
-
Folketrygdlovens § 21-4 som gir hjemmel for å kontrollere om vilkårene for å gi trygd er til stede bør revideres med tanke på ytelser som bygger på at en bestemt sivilstand foreligger.
-
Fingeravtrykk bør vurderes registrert som identifikasjonsmiddel i bl.a. familiegjenforeningssaker for å hindre at flere misbruker samme identitet eller at samme person kan operer med flere identiteter.
-
De fingeravtrykk som tas i utlendingssaker beholdes i registeret i forholdsvis kort tid. Dette gjør identitetsjuks lettere. Reglene for sletting av fingeravtrykk i utlendingssaker bør vurderes endret.
-
Samarbeid med andre land om identifikasjon er viktig i disse sakene.
Finnes det noen ansvarlige politikere der ute? Hallooooooo!?