Mens de allierte styrkene står overfor nye, vanskelige beslutninger og tolkninger av FN-mandatet de har i Libya, mener andre at det burde vært satt større fokus på hvem Libyas opprørere er før man gikk inn med støtte til opprøret.
Opprørernes internasjonale ansikt utad er Abdul Jalil, tidligere tjenestemann hos Gadaffi, men det er imidlertid klart at opprøret ikke er noen form for statskupp (mesteparten av statsapparatet er fortsatt lojale). Opprøret både startet og fortsatte som en protest fra massene, «grasrota». Men hva var det som motiverte disse gruppene til revolt? Fakta er veldokumentert og viser at sjansene er store for at det er en del ønsketenkning ute og går.
Dette er dessverre ikke noen Solidarnosc bevegelse. Opprøret startet i Benghazi 15-17.februar av gruppa som kaller seg National Conference of the Libyan Opposition. Protestgruppa har klare fundamentalistiske religiøse motiver, og var samlet for å minnes demonstrasjonene mot de danske Muhammedtegningene i 2006, som var særdeles voldelige i Benghazi.
På websida til NCLO foreligger et dokument som helt klart viser hva NCLOs protester mot Gadaffi dreier seg om; – Gadaffi er hykler, antikrist, representerer ateisme i klareste form og er Islams fiende nr.1. De viktigste anklagepunktene mot han i dokumentet er følgende:
• Qaddafi har stengt et islamsk universitet og et presteseminar, har forbudt enkelte islamistiske publikasjoner, og har kastet tusenvis av islamistiske aktivister i fengsel.
• Qaddafi har oppfordret til å legge Koranen på hylla, fordi den ikke lenger er hensiktsmessig i vår tid.
• Qaddafi har gjort narr av det islamske sløret og kalt det en «fille» og et «telt».
• Qaddafi har våget å si at kristne og jøder bør få lov til å besøke Mekka.
• Qaddafi har avvist Hadith og Sunnah , og sagt at han bare følger Koranen.
Den siste anklagen har en pussig bakgrunnshistorie. På et tidspunkt erklærte Gadaffi seg som tilhenger av «Qur´an alone» bevegelsen, som tar avstand fra ortodokse, muslimske straffemetoder; steining for utroskap, dødsstraff for homoseksuelle etc. Å erklære seg som tilhenger av denne bevegelsen kan ikke engang en diktator gjøre uten å få alvorlige problemer.
En internasjonal komité bestående av islamske lærde henvendte seg til Gadaffi med følgende beskjed; Hvis han ikke ombestemte seg og tok tilbake uttalelsene sine, ville han bli behandlet under loven som gjelder frafalne og vantro, noe som ville tvinge sanne muslimer til å drepe han. Gadaffi tok tilbake det han hadde sagt.
WikiLeaks-notater fra Libyas utenriksdepartementet underbygger også hva denne gruppa står for. Der beskrives Øst-Libya som et område preget av sterke islamske følelser. Et stort antall libyere kom tilbake dit etter å ha kjempet, og i noen tilfeller gjennomgått religiøs og ideologisk trening, i Afghanistan, Libanon og på Vestbredden på 70- og 80-tallet. Hjemme igjen startet de en bevisst, koordinert kampanje for å spre en mer konservativ oppfatning av islam og etablere et grunnlag for Libyan Islamic Fighting Group (LIFG), og gjøre dem i stand til å styrte Gadaffis regime «som var hatet av konservative islamister.» Men da Gadaffis posisjon viste seg å være for sterk, sendte øst-libyerne jihadister til Irak, hvor «det å slåss mot USA og allierte styrker i Irak representerte for frustrerte unge radikalere et slag både mot Gadaffi og det som ble oppfattet som hans amerikanske støttespillere.»
Asian Times rapporterer nylig:
Libyans were more fired up to travel to Iraq to kill Americans than anyone else in the Arabic-speaking world … It might also give some pause to those in the United States so eager to arm Libya’s rebels.
 Copyright: Carl Henrik Lampe |
Det er altså de samme religiøst og ideologisk trente øst-libyerne som nå er bevæpnet og samlet mot Gadaffi. Gadaffis påstand om at alle hans motstandere er medlemmer av Al Qaida er overdrevet, men ikke så veldig overdrevet når det gjelder hvor de har sympatien sin. Hvis noen hevder at de østlige libyerne står for sekulære, liberale verdier bør vedkommende avkreves tung bevisførsel. For det første, hva skulle den sosiale basisen til en sånn bevegelse være, når nøytrale observatører har karakterisert Øst-Libya som et arnested for islamsk fundamentalisme? For det andre, hvis opprøret startet på religiøst grunnlag, når skulle det i tilfelle så radikalt ha skiftet karakter?
Disse fakta blir ikke tilbakevist gjennom Abdul Jalils påstander om et liberalt, demokratisk formål. På grunn av sin lederposisjon i National Transitional Council er han vestens favoritt i dialog og eksempelvis anerkjent av Frankrike som Libyas legitimerte statsoverhode. Hans pålitelighet og kontroll kan det imidlertid stilles spørsmålstegn ved. Han har ikke vært med på å initiere opprøret, bare knyttet seg til det da det så ut til å lykkes, og det finnes ingen bevis på at hans organisasjon har noen kontroll på opprørstyrkene. Det at tidligere Gadaffi-tjenestemenn deltar gir i det hele tatt ingen grunn til å anta at opprøret er av liberal, demokratisk karakter.
Når opprørerne støttes av Yousef al-Qaradawi fra Det Muslimske Brorskapet er det også et klart tegn på hva de står for. I et intervju med Al-Jazeera gir han sin støtte til opprøret og sier at Vestens militære operasjon mot den Libyske regjering ikke er et korstog som Gadaffi påstår. Qaradawis uttalelser blir behørig presentert på hjemmesida til NCLO.
Som tidligere nevnt startet opprøret i forbindelse med minnemarkering av karikaturprotestene, noe som også en Saudi avis rapporterer her. Quaradawi spilte en viktig rolle i å sparke i gang karikaturstriden ved å erklære «Day of Rage», enda han aldri hadde sett de aktuelle tegningene. Han var også den som utstedte fatwa live på TV til den libyske hæren om å drepe Moammar Gadaffi. Det er overhodet ingen ting som antyder at Qaradawi deler vår oppfatning av demokratiske liberale verdier. Han er kjent som antisemitt og Holocaustfornekter, og har angivelig samlet seg en betydelig formue som shari´ah-rådgiver for mange viktige islamske banker og fond. Han er også ansett å være «åndelig guide» for Hamas, og hans fatwa til støtte for selvmordsbombing i Israel har vært viktig i utbredelsen av fenomenet.
At et opprør støttet av Det Muslimske Brorskapet ikke lover bra viser også dette tv-programmet som Al-Jazzera sendte nylig med tittelen «Empire». Her opptrer Kemal El-Helbawy, talsmann for Det Muslimske Brorskapet. Han bor i Storbritannia og sier i programmet (4:34): – Jeg håper dere vil tro meg på at Det Muslimske Brorskapet sprer seg i åtti land. (Brorskapet har som kjent tidligere uttalt at deres påståtte globale tilstedeværelse var en «Hollywood fiction».)
Gilles Keppel, en kjent fransk ekspert på islamistiske bevegelser, forteller (09:08) at da han besøkte Gazastripen nylig, var mesteparten av Hamas-representantene han skulle møte på et seminar i Tyrkia for å diskutere Brorskapets strategier for framtida, og hvordan de skulle takle de store omveltningene.
The Jerusalem Center for Public Affairs (JCPA) har nylig publisert en rapport med tittelen «Tyrkia, det globale Muslimske Brorskapet, og Gaza Flotilla» som dokumenterer den økende betydningen av Tyrkia som et senter for både Hamas og det globale Muslimske Brorskapet.
I forbindelse med den franske ekspertens opplevelse er det fristende å linke til MEMRIs avsløring av planene for muslimsk overtakelse av Israel 15. mai 2011. Facebook sier de har stengt agitatorenes side, men det er fremdeles mange sider oppe på FB som støtter planene. De skriver der at de bare har omorganisert seg. Ingenting tyder på at de har avblåst aksjonen. Jeg frykter at dette blir en omfattende og velorganisert aksjon, og når Hamas-ledere er i Tyrkia for å snakke om de forestående «store omveltningene», føles det riktig å bli litt paranoid.
Leder for Det Muslimske Brorskapet i Storbritannia og Hamas-talsmann Azzam Tamimi opptrer også i ”Empire” og kommer med følgende uttalelser om Vesten og vårt demokrati (14:05):
«We shouldn’t judge the Muslim Brotherhood or any other Islamic movement according to liberal standards. I as a Muslim don’t give a damn about liberalism or what Westerners want to see in our societies. What really matters to me is what I want to see in our society. Whether it has to do with women or who heads the state or whatever, this is something that we decide for ourselves on the basis of our understanding of our values, of our religion and on the basis of the needs of our people and therefore I would not consider liberal democracy as the standard against which I would measure the progress or regress of the Ikhwan.»
Intervjuer: Hva med likestilling?
That is again a cultural issue. The West talks a lot about gender equality and it’s a mirage, it doesn’t really exist in reality; there is no such thing as absolute equality and it should be left to us, the Muslims in our own societies to decide how we want to govern ourselves and not according to the whims and desires of liberal democratic thinkers in the West.
Senere, når de blir spurt om demokrati i seg selv, svarte Tamimi (18:10):
Democracy as understand by Islamic movements, especially the Muslim Brotherhood, is to do with governance and accountability. It’s not to do with moral values because these derive from Islam. When Hamas had an opportunity to participate in elections, it played the game according to the rules available… it won the vote but then if had its own way, it would push through democractic means for its own vision of what it believes society should be like. Similarly the same thing will happen in Egypt, will happen in Morocco, will happen anywhere in the world. I think sometimes when people talk about democracy, there is a confusion between the procedural aspects of democracy and the ideological underpinning, which in the Western traditions comes from secularism and secularism in Islam is completely incompatible with Islamic thinking (time 18:10)
Opprørerne har altså klart definert hvem som er fienden og hva de slåss for. Har Vesten det?