Meny

Barn i utlandet

Fra opplæringsplikt til skoleplikt?

Praksisen med at foreldre med innvandrerbakgrunn sender sine barn på lengre opphold i foreldrenes opprinnelsesland, er velkjent. Det var det, i alle fall for politikere, byråkrater og mange av dem som jobber i skolen, allerede i 2004 da HRS dokumenterte praksisen gjennom en egen rapport. Siden har stadig flere erkjent at slike utenlandsopphold for barn er problematisk, men det skjer ingenting fra politisk hold. Nå foreslår Tord Lien (FrP) at vi innfører skoleplikt. Det er et godt forslag.

Rita Karlsen

Rita Karlsen

Publisert:

Rita Karlsen, HRS

Da HRS startet arbeidet med norske barn, hovedsakelig med innvandrerforeldre, som er på lange utenlandsopphold, hovedsakelig i foreldrenes opprinnelsesland, ble vi møtt med en holdning blant deler av vårt politiske lederskap og byråkrater som overrasket oss. De første reaksjonene var nemlig av følgende karakter: Vi kjenner til praksisen, men vi vet slett ikke om vi vil kalle det et problem. Dessuten er det foreldrene som bestemmer over sine egne barn, det kan vi ikke gjøre noe med.

I min tolkning var de samme sin reaksjon som følgende: Ligg unna, ikke lag noe bråk om dette.

Vi lot oss ikke skremme til å ligge unna, og publiserte en relativt omfattende rapport om praksisen, som vi definerte som et problem, i 2004: ”Norske barn i utlandet: Ute av syne, ute av sinn”. Tittelen forteller sitt: Var barna først ute av Norge, var det heller ikke mange som brydde seg nevneverdig.

En rasende Erna SolbergMen vel så interessant, og en historie vi aldri før har fortalt offentligheten, er hva som skjedde rett før rapporten skulle publiseres. HRS hadde da prosjektstøtte til dette arbeidet fra daværende Kommunal- og regionaldepartement (KRD) der Høyreleder Erna Solberg satt i statsrådsstolen. Vi hadde fått beskjed av KRD at rapporten hadde 14 dagers sperrefrist, hvilket innebar at rapporten skulle til gjennomgang i departementet 14 dager før vi kunne publisere den. Helgen før sperrefristen gikk ut (som skjedde påfølgende mandag) var derimot danske Weekendavisen svært interessert i å publisere en reportasje om vårt arbeid. Dette hang ikke minst sammen med at vi under vårt studiebesøk også møtte flere danskpakistanere, noe vi senere rapporterte til daværende integreringsminister i Danmark, Bertel Haarder. Vi tok kontakt med vår kontaktperson i KRD og spurte om en slik publisering i Danmark helgen før sperrefristen var greit, noe vi fikk klarsignal på. Men for å si det slik: Dette klarsignalet var neppe klarert med sjefen.
Da mandagen opprant og rett før vi skulle publisere rapporten, ringte telefonen. Jeg innrømmer at det tok noen minutter førs jeg skjønte hvem som var i andre enden. Det var ingen ringere enn en illsint Erna Solberg – og til tross for at jeg holdt rører så langt unna som mulig, hadde jeg problemer med å forstå hva hennes budskap var. Men til slutt forsto jeg at hun hadde lest artikkelen i Weekendavisen, og mente vi hadde brutt sperrefristen. Med en så sinna Solberg var gode råd dyre, og jeg tenkte med gru på hvordan den aktuelle rådgiveren (vår kontaktperson) hadde det på jobb denne dagen. Jeg påtok med derfor raskt at jeg kanskje hadde misforstått, til tross for at dette var en ren redningsaksjon for en person som jeg slett ikke var sikker på fortjente det. (Vedkommende har for øvrig aldri nevnt det siden). Solberg erkjente imidlertid selv at skaden var skjedd, men vi måtte øyeblikkelig innfinne oss til et møte på hennes kontor.

Bortforklaringer og norsk skole i Pakistan

Da rapporten så kom, gjaldt det for de samme å bortforklare problematikken. Det politiske lederskapet likte slett ikke å få heftet med seg at de ikke tok dette alvorlig, og hånd i hånd med diverse innvandrertalspersoner skulle derfor våre tall og analyser tilintetgjøres. Det het at tallene vi opererte med var altfor høye og at praksisen ble unødvendig problematisert. Barna hadde sikkert godt av å lære om sin opprinnelse og sin kultur, forklarte noen, mens andre tok en mer fiffig variant: Abid Raja, (nå partiet Venstre, da presentert som en av ildsjelene bak World Islamic Mission – Norges første moské med minareter og bønnerop) erklærte at han og faren skulle starte norsk privatskole i Pakistan – med norske satser, norsk driftsstøtte og norske lønninger må vite (interessant i et land der en gjennomsnittlig årsinntekt er 10.000 norske kroner).

Det ble ikke noe mer snakk om Rajas norske skole i Pakistan, kanskje fikk de ingen støtte, ikke vet jeg. Men Solberg innrømmet derimot at praksisen med å ha barna på lange utenlandsopphold var uheldig, men hun prøvde å forminske problemet med å hevde at anslaget (på 5.000) var altfor høyt. Til dette kan bemerkes at Solberg og KRD visste bedre. Anslaget på 5.000 handlet om antallet pakistanere som til enhver tid kunne befinne seg i Pakistan på denne tiden, og var slett ikke et estimat fra oss. Det var et estimat som kom fra ambassaden i Pakistan. Det heter om dette i rapporten (side 34):

Antal norskpakistanske barn i Pakistan?

Ambassaden har rimelig god oversikt over antall etniske norske i Pakistan, men liten eller ingen oversikt over antall norskpakistanere i Pakistan. Ambassaden estimerer at det til enhver tid befinner seg ett sted mellom 4.000 – 5.000 norske borgere i Pakistan. Av disse anslår ambassaden at 90 % er under 16 år. Men de understreker at dette er tall som er svært usikre. (fotnote)

I fotnoten står følgende: Ambassadepersonellet understreker flere ganger at det er svært vanskelig å gi noe ”riktig” svar på spørsmålet om antall barn med norsk statsborgerskap i Pakistan. De opererer også med en ”kort- og langsvar variant”: Kortsvaret er at de ikke kjenner til antallet. Langsvaret, som da er et estimat bl.a. ut fra passfornyelser og innskriving av barn i passet (som i 2003 var på om lag 500 ”etiketter”, dvs. innskrivelse av barn i foreldrenes pass), tilsier at det kan være rundt 4. -5.000 norske statsborgere i Pakistan til enhver tid. Disse tallene er ikke brutt ned i alder eller kjønn, og derfor er det en ny antakelse at det blant disse er en høy andel barn. Ambassaden mener at det ”riktigste” svaret er følgende: ”Det er mange barn som er norske statsborgere som befinner seg i Pakistan.”

Det hører også med til historien at KRD ga SSB i oppdrag å ”finne det riktige tallet”, noe de forklarte hvorfor de ikke kunne komme med, da de kun kunne gi tallet på dem som er registrert ut av Norge (som er ”toppen av isfjellet”, som de forklarer), dertil i en rapport med samme navn som vår: Norske barn i utlandet (SSB). KRD fant det også formålstjenelig å utarbeide en egen rapport om temaet, der de pekte de på negative konsekvensene av at barn med innvandrerbakgrunn oppholder seg i utlandet for en lengre periode, men var vel så opptatt av at slike opphold har positive sider. Videre ga KRD Høgskolen i Oslo et oppdrag om å vurdere situasjonen – en rapport som viser oppdragsforskningens ”sanne jeg”, bestillingsverket utløste den gang følgende kommentar fra meg: Forbannede hykleri!

2011: Ingenting har skjedd

Det er ingenting som tilsier at når vi nå skriver 2011 at problemet er blitt særlig mindre. Min påstand er således at det (fortsatt) finnes mange barn som er norske statsborgere i Pakistan, og at stadig flere norske barn befinner seg i andre land, som for eksempel Irak, Somalia eller Marokko.

Men Erna Solberg klarte ikke å finne noen løsning. Hennes trøst får være at det har heller ikke hennes etterfølgere klart. Da SV inntok regjeringskontorene sammen med Ap og Sp, og særlig da Kristin Halvorsen inntok kunnskapsministerstolen og de har Audun Lysbakken i integreringsstolen, hadde jeg håpet at de ville ta tak i problematikken. Men til tross for at SV har programfestet et nasjonalt elevregister (et forslag fra oss), skjer det ingenting politisk. Tvert om mener kunnskapsminister Halvorsen at det er vanskelig å gjøre noe med. Integreringsminister Lysbakken sier ingenting om problematikken.

Foreslår skoleplikt

Tord Lien i FrP mener derimot at løsningen kan ligge i å innføre skoleplikt.

Liens innspill kommer som en reaksjon på at SVs stortingsrepresentant Akhtar Chaudhry i gårsdagens Dagsavisen hevdet følgende:

– Vi vet at mange minoritetsforeldre tar barna med på langvarige utenlandsopphold til hjemlandet når de er små og etter at de har begynt på skolen. Dette må foreldrene slutte med, fastslår Chaudhry.

Jaså ja, det vet vi? Og det må de slutte med? Det er intet mindre enn flott at Chaudhry har innsett problemet. Bare synd at det tok seks år. På disse seks årene kunne mye ha vært gjort, hvis slike som Chaudhry hadde bakket opp problematikken da den ble kjent.
Andre nestleder i utdanningskomiteen på Stortinget, Tord Lien, sier til Dagsavisen (ikke på nett enda, red. anm.) at dagens regelverk er meningsløst

Etter dagens regler må foreldre søke skolene om tillatelse for å ta barna med på ferie utenom skoleferiene. Men regelverket setter ingen stopper for å skrive barn ut av skolen, reise til utlandet i flere måneder, for så å skrive barna inn igjen.

– Det må bli vanskeligere å ta barna ut av skolen når det åpenbart ikke er til barnas beste, sier Lien.

( … )

Kunnskapsminister Kristin Halvorsen bekrefter at skolene ikke har noe å stille opp med dersom foreldre vil ta barna ut av skolen, men sier hun ikke foreløpig ønsker å ta stilling til om det kan bli aktuelt å endre reglene for utskrivning.

Halvorsen sier hun likevel er bekymret for konsekvensene praksisen kan få for barna.

Kunnskapsdepartementet har fått flere henvendelser fra kommuner og skoler som også er bekymret.

Hvor mange år skal våre politikere tillate seg å være bekymret uten å gripe fatt i problemet?

Jeg skulle også gjerne visst hva som er argumentene mot å innføre skoleplikt i Norge? Langt de fleste tror nok at vi har en skoleplikt, og kjenner lite til at det vi har er en opplæringsplikt. Dertil en opplæringsplikt som er umulig å kontrollere når barna er ute av Norge.

En skoleplikt vil, slik jeg ser det, bare få som konsekvens at det som er intensjonen med opplæringsplikten ivaretas; nemlig at barna gis en forsvarlig opplæring. Det vil kanskje gjøre det vanskeligere med hjemmeundervisning, men i seg selv er dette et lite problem (svært få får hjemmeundervisning, og undervisningen kan kontrolleres ved særskilte prøver). Det vil derimot gjøre det mye vanskeligere med utdanning i utlandet – som ikke kan dokumenteres som tilfredsstillende. Av egen erfaring vil en rekke skoler, om ikke langt de fleste, i et land som for eksempel Pakistan få store problemer med å tilfredsstille den norske opplæringsloven.

Skoleplikt vil være et genuint godt verktøy til å sikre barn et tilfredsstillende opplæringstilbud, som sammen med et nasjonalt elevregister som kontrollapparat, vil trekke i en retning – til det beste for barna.