Rita Karlsen, HRS
Hvis noen hadde trodd, håpet eller ønsket at koranskoler, i Danmark eller annet sted på denne jord, forkynner likestilling mellom kjønn slik som vi praktiserer det i Skandinavia, er det beste man kan si om det at de samme ikke kjenner mye til islam.
For et par dager siden presenterte Jyllands-Posten ”nyheten” om at koranskoler avviser dansk likestilling. I introduksjonen presenteres vi for det som kanskje skal være oppsiktsvekkende:
Muslimske børn og unge i Danmark lærer i koranskoler, at de skal følge den muslimske lov, shariaen.
Reportasjen baserer seg på et forskningsprosjekt utført av ph.d Tina Magaard på oppdrag fra integreringsdepartementet. Hun skriver i rapporten:
»I samtlige indsamlede data – fra interviews til undervisningsmateriale – er der enighed om at fortælle, hvorfor kvindens stilling, defineret af sharia, er bedre for kvinden end ligestilling mellem kønnene, som begrebet fortolkes i dansk lovgivning. De synes, at sharias dispositioner er bedre for kvinden end de danske regler«.
Maagard finner i deler av materialet som benyttes på koranskolene heter det at kvinnene skal være lydige og kyske, at en muslimsk mann kan ha fire koner og at en muslimsk kvinne ikke har lov til å gifte seg med en ikke-muslimsk mann. I tillegg er det et generelt krav om at jentene går med hijab.En bosnisk imam begrunner det i rapporten på følgende måte:
»Det er for hendes eget bedste, at en kvinde tildækker sig. Det beskytter hende mod onde øjne og mod, at en fremmed mand kigger på dig, at Satan gør noget med dig.«
Ble noen overrasket?
I 2006 publiserte vi en rapport med tittelen
”To moskeer i Norge – med blikk på kvinners status”. Rapportens målsetting var å åpne noen lukkede dører, da ved å peke på verdier, først og fremst knyttet til kjønnsroller, som kommuniseres av muslimske menigheter. Dette gjennom den litteraturen som formidles av menighetene, og verdigrunnlaget til deres tilsluttede religionspolitiske organisasjon og politiske parti i Pakistan. Utgangspunktet for rapporten var at vi kom i kontakt med en forsker fra Pakistan, med kort fartstid i Norge. Hun reagerte på at den offentlige debatten i Norge var så lite preget av de verdier hun mente blir forfektet av pakistanske muslimske menigheter, da spesielt verdier i et kvinneperspektiv. Hun uttrykte også stor skepsis til den manglende bevissthet om hvilke direkte bånd det er mellom menigheter i Norge og islamistiske grupper i Pakistan. Ikke minst var hun overrasket siden Norge har hatt innvandring fra Pakistan i om lag 40 år, der pakistanere utgjør en av de største innvandringsgruppene i Norge. Likevel var det lite offentlig kjenneskap til indre forhold i de pakistanske trossamfunnene om holdninger knyttet til kvinner og kvinners rolle. Selv om dette var i 2006 er det, når vi nå skriver 2011, ikke mye som har endret seg. Fortsatt kjenner vi lite til hva som foregår innenfor moskeenes vegger, men man kan jo anta.
Tette bånd til religionspolitiske bevegelserI vårt arbeid i 2005-2006 avdekket vi at de to moskeene vi satte søkelyset på hadde tette bånd til verdensomspennende religionspolitiske bevegelser med hovedkvarter i Pakistan, med egne religionspolitiske partier som arbeider for et islamsk verdensherredømme. Disse var basert på tonasjons-teorien: Der muslimer utgjør den ene og ledende nasjonen (umma, de troendes fellesskap), som styrer etter islamsk lovverk, sharia, som er utledet av fortolkninger av koranen og islams stifter Muhammeds sedvane og uttalelser, mens den andre nasjonen er ikke-muslimer og undersåtter.
Gitt disse menighetenes direkte tilknytning til religionspolitiske partier i Pakistan gikk vi gjennom bakgrunnen til disse partiene, deres verdigrunnlag, og så spesielt på holdninger til flerkoneri (polygami), relasjonen mellom mann og hustru, skilsmisse, arvefordeling, kvinners status som vitner, holdning til FNs konvensjon om ”arbeid mot alle former for diskriminering” (Convention on the Elimination of All Forms of Discrimination against Women, CEDAW), Hadood (Islamske straffelover i Pakistan), familieplanlegging, æresdrap, tvangsekteskap, tildekking av kvinner, kvinners rolle i islamske menigheter så vel som i (religiøse) politiske partier, kvinner i sport, kvinner i reklame, bruk av politisk vold, holdninger til media og holdninger til voldelig hellige krig.
Gjennomgangen avdekket at de religionspolitiske partiene i Pakistan forfekter holdninger som er gjennomgående kjønnsdiskriminerende, brudd med FNs menneskerettighetskonvensjoner – og at disse holdningene og verdiene videreformidles og videreføres i tilgjengelig litteratur i menighetene lokalisert i Norge. Det ble også forfektet holdninger og praksiser som er i direkte strid med norsk lov.
Kvinnene godtar urett
Dette gjenspeilet seg også i samtaler med kvinner vi møtte i moskeene, der vi snakket om deres rettigheter innen islam: Kvinnene reflekterte i liten grad over at litteraturen i moskeen ikke samsvarer med kvinners rettigheter i et moderne demokrati som Norge. Riktignok hadde noen yngre kvinner synspunkter på arveretten i islam, da de hadde problemer med å forstå praksisen med at de ikke kunne arve alt etter foreldrene dersom de ikke hadde brødre. De samme kvinnene uttrykte en viss skepsis til islamske lover, men de formidlet ingen argumenter i forhold til å ta avstand fra, eventuelt bekjempe, kjønnsdiskrimineringen i islamsk lov. Sistnevnte er kanskje ikke så underlig, da kamp for like rettigheter for kvinner og menn fordømmes på det sterkeste med henvisning til at det fører til ødeleggelse av den ”riktige” familiestrukturen, den islamske, der kvinner er underordnet mannen.
Kjønnsdiskrimineringen kom også klart frem knyttet til (det islamske) ekteskapet. Litteraturen vektla å formidle hvordan muslimer skal
unngå romantiske følelser. Ideelt sett skal en mann ikke møte sin kone før ekteskapet inngås, men innhente opplysninger om henne fra sin mor, søster, tante etc. Videre het det at familiene skal arrangere ekteskapet så fort jenter er i puberteten, i tillegg til at tilgjenglig litteratur understreket viktigheten av at kvinnen må ha tillatelse fra ett mannlig familiemedlem for å inngå ekteskapet. Kvinnene i moskeene var også klar over at det i islam er forbudt for dem å gifte seg med en ikke-muslim. De gav uttrykk for at dette forbudet er helt greit. Samtidig mente flere at skandinaviske menn var bedre ektefeller enn muslimske menn – i forhold til likestilling mellom kjønnene. I samtaler med kvinner i moskeene fortalte også flere at de ønsket å bruke prevensjon som ledd i familieplanleggingen, men litteraturen avviste all form for familieplanlegging. Kvinners stilling i ekteskapet ble heller ikke styrket av at flerkoneri (polygami) er tillatt og aktivt ble støttet oppunder, endog med litteratur på norsk. Litteraturen forfektet også enstydig at en kvinnes skilsmisserettigheter er begrenset – i tråd med bredt akseptert islamsk tolkning.
Retten til å slå
Mannens autoritet overfor kvinnene kom også frem ved at litteraturen viste til mannens rett til å slå kvinnen. Så kan det selvsagt diskuteres om disse slagene kan utføres med en Q-tips eller annet redskap, men uansett sier denne ”delegerte retten” noe om holdninger knyttet til kvinnenes rolle og plass i familien og samfunnet forøvrig. Dette kom også frem i forhold til praksisen med atskillelse (segregasjon) mellom kvinner og menn i det offentlige rom: Det er kvinners seksualitet som ”forstyrrer” menn. Derfor pålegges kvinner streng kleskodeks, mest utbredt gjennom hijab, da hijabeb både tjener til at menn ikke ”distraheres ved seksuell opphisselse”, samt at kvinner (og jentebarn) samtidig viser sin muslimske tilhørighet. Det syntes å være liten tvil om at det er menns tilbøyelighet til å la seg ”friste av kvinnen”, og at det er kvinnens hovedansvar å forhindre at menn fristes, som er det sterkeste argumentet for tildekning av kvinner og segregering av kjønnene.
Kvinner på arbeidsmarkedet
I forhold til hva litteraturen i moskeene formidlet, er det mange kriterier en muslimsk kvinne burde innfri hvis hun er på arbeidsmarkedet, utover at hun må ha mannens tillatelse til å jobbe. Dette omfattet krav om å ikle seg hijab, om kjønnsegregert arbeidsplass, og hvis hun snakker med mannlige kollegaer bør tonen ikke være (for) myk og vennlig. Hun må heller ikke dra på tjenestereise med menn som ikke er hennes slektninger. Dessuten må jobben ikke være av en slik karakter at det går ut over hennes plikter hjemme, spesifisert som matlaging, hus- og klesvask, omsorg for barna og barneoppdragelse, samt seksuelle tjenester for mannen.
Vold avvises ikke
I tillegg til overnevnte reagerte HRS på at litteraturen i menighetene både fremmet og forsvarte voldelig jihad, og som endog ble benyttet i islamundervisning. Vi reagerte også på litteratur som forfekter straff og intoleranse mot muslimer som ikke følger islamske leveregler og lover, inkludert at en frafallen muslim kan drepes, og at homofile bør drepes. Litteraturen fordømte heller ikke såkalte æresdrap. Vi ble heller ikke beroliget av den rollen som moskeene påtok seg i konflikter forbundet med ekteskap, skilsmisse og omsorg for barn, som vi langt på vei oppfattet som et shariaråd, det vil si at muslimer i Norge rådføres til å løse konflikter knyttet til ekteskapet, skilsmisse eller barn i moskeen heller enn i norsk rett.
Barnelitteratur
Når det i Danmark i 2011 avdekkes det samme som HRS gjorde i Norge i 2006, som for øvrig ikke vakte spesiell offentlig interesse her på berget, reagerer sentrale politikere som om det skulle være en nyhet – dertil en overraskende nyhet – men enda mer interessant: Det reageres med kontant og fullstendig avvisning:
Imamer, som afviser ligestilling mellem mænd og kvinder, bør forlade Danmark og rejse til muslimske lande, hvor de kan følge reglerne mellem mænd og kvinder i Koranen og sharia-loven.
Det siger Socialdemokraternes integrationsordfører, Henrik Dam Kristensen.
– Man er ikke en del af det danske samfund, hvis man afviser ligestilling og går ind for sharia. Jeg vil gerne sige det så præcist, jeg kan: Hvis det er det, man gerne vil, så skal man flytte fra Danmark til lande, hvor det praktiseres, siger han.
Han reagerer på, at hver tiende danske muslimske barn – 6300 – ifølge Morgenavisen Jyllands-Posten går i koranskoler, som lærer sharialov i stedet for ligestilling.
( … )
Muslimernes holdning viser ifølge Henrik Dam Kristensen, hvor meget der mangler ved integrationen i Danmark.
– Jeg er virkelig bekymret, hvis 10 procent af unge går i koranskoler og får et fuldstændig forvrænget billede af ligestilling mellem mænd og kvinder, siger han og fortsætter:
– De får et positivt billede af sharia. Det er så langt fra dansk kultur og levemåde, som man kan komme.
Undervisningen giver næring til en holdning om «dem og os» mellem muslimer og befolkningens flertal, mener Henrik Dam Kristensen.
– Hvis imamerne vidste, hvor meget de skader integrationen med den slags historier. Det er en fuldstændig manglende forståelse for det samfund, de lever i, siger han. Ritzau
Også den nye integreringsministeren, Søren Pind, reagerer:
Integrationsminister Søren Pind finder det uacceptabelt, at nogle imamer på koranskoler er imod ligestilling.
Integrationsminister Søren Pind (V) kritiserer, at imamer på koranskoler afviser ligestilling mellem mænd og kvinder til fordel for sharialov efter Koranen.
– Det er meget bekymrende, at nogle undervisere på koranskoler udtrykker holdninger, der er i modstrid med de grundlæggende kulturelle normer, som det danske samfund bygger på. Det er uacceptabelt, siger Søren Pind i en pressemeddelelse. Ritzau
