Hege Storhaug, HRS
Trond Berg Eriksen er en person jeg har respekt for. Han er kunnskapsrik, han er seriøs. Han leverer meg bekjent aldri en bokanmeldelse ført i pennen av en slapp og arrogant venstrehånd. Tvert om.
Berg Eriksen bruker bred plass på å formidle sekulariseringen av kristendommen, og hvor avgjørende det var at Jesu liv ble gjenstand for en historisk analyse og en kritisk undersøkelse.
Likevel er kanskje den aller viktigste moderniseringen skjedd gjennom historieforskningen. Albert Schweitzer, husker vi, skrev Jesu liv-forskningens historie fra Reimarus til Wrede allerede i 1906 og revolusjonerte på den måten alle senere studier av Det nye testamente. Ikke bare David Friedrich Strauss, som skapte skandale med sin Jesus-bok i 1835, men en hel rekke forskere bidro til et historisk blikk på kristendommens helligste skrifter.
Etter Albert Schweitzer var det ingen som tvilte på at en kritisk undersøkelse av Jesu liv som historisk problem var rettmessig og nødvendig. Slik ble den vestlige sekulariseringen fullført ved at vitenskapen gjorde tradisjonens hellige skrifter og Vår Herre selv til analysegjenstand for et historisk blikk. Gjennomslaget skjedde da man ikke fant gode grunner til å studere Frelseren prinsipielt annerledes enn Aleksander den store, Cæsar og Napoleon (min utheving).
Dette er det ikke vanskelig å være enig i.
Berg Eriksen avleverer de ”slett informerte” anmeldelser i andre aviser et besøk, og peker på det åpenbare:
Ingen av anmelderne ser eller skjønner at boken kan være en viktig bro fra en mektig tradisjonskultur til et – religiøst sett – noe mer distansert moderne liv. Ingen ser det nødvendige i å tilrettelegge fortellingene om profetens liv for et analytisk blikk. Men det var jo nettopp det som skjedde med Bibelens fortellinger i Vesten. Slik ble vi moderne.
Berg Eriksen mener ”det gjentas til kjedsommelighet at islam ikke har vært gjennom renessansens, opplysningstidens eller sekulariseringens ilddåp”. Jeg er en av de kjedsommelige i så måte, noe jeg straks kommer tilbake til. Først til Berg Eriksens konklusjon:
Sekulariseringen innebar at avstanden til den hellige ble forvandlet til en avstand til det historisk fjerne og uutgrunnelige. Jeg gjetter på at det samme vil skje med Muhammed. Bildet av den blodtørstige hærføreren vil mildnes av den historiske distansen. Tjønn har gitt både troende og ikke-troende en solid nistepakke på reisen tilbake i tiden, som kan bli utgangspunktet for en reise fremover i modenhet og toleranse.
Berg Eriksen forklarer oss ikke hvordan islam konkret kan sekulariseres. Det ser ut til at han mener at tiden jobber for islams sekularisering. Hvorfor sekulariseringen ikke har funnet sted, får vi ingen svar på. Hvordan Berg Eriksen hopper over det faktum at den muslimske verden generelt, og muslimer i vesten inkludert, har gått i klar islamistisk retning, altså i en åpenbar ikke-sekulær retning de siste tiårene. Berg Eriksen berører heller ikke islams kjerneproblem i forhold til å kunne gå inn i en moderne og human tidsepoke: nettopp islamstifteren Muhammed som det beste mennesket som har levd, ifølge antakelig de fleste troende muslimer, og at islam er en hard lovreligion, best illustrert i vår tid ved Cairo Declaration on Human Rights in Islam, den islamske verdens (OIC’s) egen ”menneskerettighetserklæring” fra 1990. Denne erklæringen åpner med å fastslå at muslimske nasjoner er overlegne: ”Gud har gjort det islamske troendes fellesskap til den beste nasjonen”. Erklæringens åpning fortsetter med å slå fast at den skal ”forsikre hans frihet og rett til et verdig liv i tråd med den islamske sharia.” Videre slås det fast at de ”guddommelige bud” stammer fra hellige bøker og Muhammed, ”den siste profeten”. I de ulike artiklene i erklæringen, sies blant annet dette:
det er forbudt å ta et liv, hvis ikke sharia foreskriver en begrunnelse
det er en rett å være forskånet fra kroppslig skade, hvis ikke sharia foreskriver en begrunnelse
ethvert menneske har rett til beskyttelse av sin ære
menn og kvinner har rett til å gifte seg uten restriksjoner knyttet til rase, farge eller nasjonalitet
kvinner er lik mannen hva gjelder menneskeverd, og har rettigheter og plikter som skal utføres, og ektemannen er ansvarlig for å forsørge familien
foreldre har rett til å velge utdannelse for barna, forutsatt at utdannelsen samsvarer med verdier og prinsipper i sharia
begge foreldre er berettiget visse rettigheter fra barnas deres etter prinsipper i sharia
staten skal tilrettelegge for et mangfold i utdannelse slik at mennesket får kjennskap til islam
islams natur er ufordervet, og det er forbudt å utøve enhver form for tvang overfor mennesket eller å utnytte dets fattigdom eller uvitenhet for å få det til å konvertere til en annen religion eller ateisme
alle har rett til bevegelsesfrihet innen rammen av sharia, og alle har rett til å søke asyl i et annet land, hvis ikke bevegrunnen for å søke asyl er en forbrytelse etter sharia
alle skal kunne nyte godt av sine vitenskapelige, litterære, artistiske eller tekniske produksjoner, hvis de ikke står i motstrid til sharia
ingen annen straff enn hva som foreskrives i sharia tillates
alle har ytringsfrihet så lenge den ikke er i strid med sharia
alle har rett til å forfekte hva som er rett, galt og ondt i tråd med sharias normer
informasjon er livsnødvendig for samfunnet, og må ikke misbrukes til å krenke fromhet og profeters verdighet, undergrave moral og etiske verdier, eller oppløse og korrumpere eller skade samfunnet eller svekke dets trosretning
Erklæringens to siste artikler understreker at: ”Alle rettigheter og friheter fastsatt i denne erklæringen er underlagt den islamske sharia. Den islamske sharia er den eneste kildereferansen til forklaring og avklaring av hver eneste av artiklene i denne erklæringen”.
Kairoerklæringen er et brutalt testament over den grunnleggende ufriheten i islam som hittil har umuliggjort en sekularisering.
Fra ulike eksperter internasjonalt, som amerikaneren Paul Berman og dansken Kai Sørlander, pekes det på at kristendommen i sine grunnelement la forholdene godt til rette for reformasjonen, renessansen og opplysningstiden, og dermed for etableringen av sekulære demokratier. Noen mener endog at sentrale elementer i kristendommen er forutsetningen for fremveksten av sekulære demokrati. Jeg skal kun nevne noen sentrale forhold her. Ett forhold handler om samvittighet, knyttet til den ”eldgamle og ærverdige” impulsen opprør – en impuls som startet med opprør mot gud. Gammeltestamentets gud beordret Abraham til å ofre sønnen Isak. Abraham tviler og kjemper med seg selv og mot guds ordre. I Vestens tradisjon er det således skapt rom for skepsis og tvil, som ble en del av de religiøse troselementene, og som igjen ga rom for opprør. Disse trekkene finnes ikke i islam. Koranen forteller den samme historien om Abraham, men legger ingen vekt på Abrahams tvil og motstand. I koranens versjon hører Abraham hva gud befaler, og forbereder seg på å utføre ordren. Det fins ingen kamp eller tegn til opprør. Som Paul Berman sier: ”I islam er underkastelse alt. Gjennom underkastelse overfor Gud kan islam skape et enhetlig, moralsk og tilfredsstillende samfunn – i det minste potensielt, selv om virkelighetens muslimer i enkelte perioder skulle ha glemt sine religiøse forpliktelser. Underkastelse er veien til sosial rettferdighet, til en tilfreds sjel og til harmoni i verden” (boken Terror og liberalisme, 2004).
Et annet forhold er at kristendommen langt fra er en lovgivende religion, mens islam og sharias lovverk er ett og det samme. Sharia og jihad har alltid vært blant islams bærende søyler. Jesus ord om å la keiseren være keiseren og gud være gud, har videre tilrettelagt for å skille mellom det verdslige og åndelige. Monoteismen i kristendommen er også svekket gjennom treenigheten. Som professor og islamekspert Mehdi Mozaffari i Danmark har påpekt, er kristendommen ved treenigheten ”en slags fotnote-monoteisme: Teksten omhandler kun én Gud, men på samme side under fotnoter står det likevel tre! (…) En slik tilstand er utenkelig i islam. Ikke bare ved at islam er en hard monoteistisk religion, som er sentrert omkring Allah og kun Allah, men det er også en religion der ritualer, etikk og lovbestemmelser er tett forbundet. Det er meget vanskelig å atskille disse tett forbundne elementene. Det betyr at islam bestående av en hellig lovgivende bok og dens proklamerende politiske ambisjoner, viser mer motstand mot demokratiet enn mange av de eksisterende religioner.” Islam er således ikke særlig reformvennlig og tilpasningsdyktig til et moderne demokrati, noe som bevitnes ved sterke krefter som arbeider for å utbre et islamokrati i stedet for et demokrati: ”(…) noen av islams bestemmelser står i absolutt motstrid til menneskerettighetserklæringen. Det begynner ifølge sharia med at mennesker ikke er født like. Kvinner er det halve av menn (…) En muslim kan heller ikke forlate islam eller omvende seg til en annen religion, da islam dekreterer dødsstraff for frafall, etc” (Berlingske Tidende, 15. juli 2005).
Den danske filosofen Kai Sørlander, peker blant annet på karakteristiske forskjeller mellom de to mest sentrale skikkelsene i kristendommen og islam; Jesus og Muhammed. Mens Jesus verken var politisk i sitt liv eller som forkynner, var Muhammed både en politisk, juridisk og militær leder. Mens Jesus passivt lot seg føre til korset, og også forkynte at man skal vende det andre kinnet til, brukte Muhammed både makt og vold. Muhammed skisserte også klare regler for hvordan samfunnet skal innrettes, altså politisk regler. At Muhammed i sin levetid også klarte å skape et gjennomislamisert samfunn, som anses som det perfekte samfunnet som muslimer skal etterstrebe å gjenskape, vanskeliggjør både utvikling av demokrati og sekularisering.
Jesus avskaffet altså brutale Moselover, Muhammed stadfestet dem, som kan illustreres slik: Se for deg Muhammed, Jesus, Buddha og Sokrates. Hvem andre enn Muhammed kan du forestille deg vil ta til orde for å steine en kvinne?
Kanskje det mest illustrerende eksemplet på den himmelropende forskjellen på Jesu og Muhammeds liv er å finne i Johannes-evangeliet, da de skriftlærde og fariseerne kom til Jesus med en kvinne som var grepet i ekteskapsbrudd: ”Mester, denne kvinnen er grepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd. I loven har Moses påbudt oss å steine slike kvinner. Men hva sier du?” Svaret som kom var: ”Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.” Samtlige skriftlærde og fariseere trakk seg bort, og Jesus sa til kvinnen: ”Heller ikke jeg fordømmer deg.” I sin forkynnelse ga Jesus derimot noen bud, som ”vend det andre kinnet til”, ”ikke døm”, og ”elsk din fiende”. Disse budene kan vanskelig utlede politisk lovgivning. Eksempelvis, hvilken nytte gjør en hær som vender det andre kinnet til.
Muhammeds liv forteller en helt annen historie enn Jesus historie. I motsetning til Jesus som tok avstand til Moselovens ordre om steining ved utroskap, innførte Muhammed nettopp steining til døde som straffemetode for blant annet sex utenfor ekteskapet. Historien om en kvinne som ble gravid utenfor ekteskap bevitner dette: Hun oppsøkte Muhammed og fortalte at hun hadde vært utro og blitt gravid. Muhammed skal ha avvist å tilgi henne. Hun oppsøkte han igjen, og da skal han ha bedt henne om å komme tilbake når barnet var født. Det gjorde hun, og ble da instruert om amme barnet inntil det var avvent brystmelk. Da kvinnen hadde utført oppdraget, tok Muhammed barnet fra henne og overlot det til en annen muslim, og foreskrev straffen for henne: hun ble gravd ned til over brystene og han kommanderte andre til å steine henne til døde (Robert Spencers bok The Politically Incorrect Guide to ISLAM (AND THE CRUSADES), Regnery Publishing 2005).
Berg Eriksen mener jeg har et forklaringsproblem når han nærmest parallellfører islam og kristendommens sekulariseringspotensial. Hvis potensialet var noenlunde det samme, så burde vel snart den muslimske verden ha seilet inn i moderne tid?
Kanskje det mest smertefulle for den muslimske verden er at en sekularisering av islam fordrer at man snur ryggen til Muhammed som det fremste eksemplet, som det beste mennesket som har levd. Leser man Tjønns biografi, er det nok av groteske historier som bevitner hvorfor Muhammed må skrinlegges som en helligdom. Ikke minst derfor er Tjønns bok en så viktig ”nistepakke” som ”utgangspunktet for en reise fremover i modenhet og toleranse,” som Berg Eriksen formulerer seg.
Trond Berg Eriksens anmeldelse i Morgenbladet: Profetens liv sjokkerer ikke
Profetens liv burde sjokkere oss alle.
Rights.no kommer med anmeldelse av Tjønns Muhammed-biografi.