Rita Karlsen, HRS
Jeg er ikke i tvil om at alle oppegående i dette landet skjønner at innvandringen til Norge er belemret med høye kostnader. Derimot er jeg mer i tvil om alle skjønner hvor ufattelige høye kostnadene er og hvor forslitt frasen om ”et av verdens rikeste land” er.
Som ”et av verdens rikeste land”, takket være oljeressursene, har norske politikere de siste 30-40 år surfet på å overby hverandre hva gjelder velferdsgoder. Siste utspill kan således vises til i dag, da kunnskapsminister Kristin Halvorsen (SV) lovet en halv milliard mer til grunnskolen (for å gjeninnføre valgfagsordningen). Senere i dag kommer kanskje Høyre på banen – og det vil ikke forundre meg om de har funnet nok en halv milliard (ved såkalt omfordeling).
Alle gode intensjoner til tross; velferden i Norge blir mer og mer skjev. Skjevfordelingen henger igjen sammen med at Norges befolkning blir mindre og mindre av det de ulike regjeringer til enhver tid har jobbet for: sosiale og økonomiske utjevninger og likhet. Med andre ord blir avstanden og forskjellene mellom borgerne i dette landet større og større.
Klart det er en politisk kattepine: For å utjevne forskjellene må mer og mer penger benyttes på å løfte spesielle grupper opp og inn i samfunnet, samtidig som de samme gruppene blir flere og flere. Da Norge ikke bare kan pøse på med oljepenger (som for øvrig heller ikke ville holdt spesielt lenge) må noen finansiere utjevningen. Det gjøres spesielt via skatter og avgifter. Regnestykket er enkelt: Jo høyere utgifter, jo større behov for mer inntekter.
 |
Tallenes tale er altså klar: De med norsk bakgrunn bidrar mest og minst bidrar de med flyktningbakgrunn.
Så møtes tall som dette ofte med argumentasjonen om at det vil gå seg til med tiden, med andre ord en forventning om at konsumenter av fellesskapet vil bli bidragsytere på sikt; de vil bli deltakere på arbeidsmarkedet, betale sine skatter og avgifter og ha et mindre forbruk av trygder (utover folketrygden). Men nettopp tiden har vist seg, både i Norge og i andre land, ikke å være en tilstrekkelig faktor. Derfor må det satses på integreringsfremmende faktorer, der det legitime i dagens politiske klima er å snakke om å lære det norske språket (språkopplæringen fikk for øvrig stryk av Riksrevisjonen i 2009, som et milliardsluk) og økt deltakelse (særlig for kvinner) på arbeidsmarkedet (der jeg ikke har registrert at vi kan skilte med særlige nasjonale resultater?).
Sosial og kulturell integrering, eller rettere sagt: verdimessig assimilering, er derimot tabubelagt. Det dras ned i søppelbøtta som ”fornorskning” med de negative assosiasjoner det medfører.
Tabubelagt er også det åpenbare faktum at blir det færre av dem som trenger spesielle utjevningstiltak, så kunne mer penger brukes på dem som allerede trenger slike tiltak og utgiftene i seg selv ville bli mindre og utsiktene for inntekter høyere. Eller på godt norsk: å begrense den innvandringen som er mest kostbar og å fremme den innvandring som gir økonomisk gevinst. Bærekraftig innvandring med andre ord, som visstnok ikke lengre er beheftet med en eller annen fobi. Det kan vi kanskje også takke strategien til gjengen rundt Amelie. (Pling, ville det gitt i NPN).
Det er i dette farvannet Brochmann-utvalget befinner seg. Men spørsmålet er om det kommer til å plinge så mye i glasset for dette utvalgets rapport. Rapporten, tidligere bebudet 6.mai (jeg har skrevet om denne tidligere, da i forbindelse med Eias hjernevask-program og hans introduksjon av forskningen til Ruud Koopman som hevder at sterke velferdsordninger skaper innvandrere som sosialklienter) vil etter all sannsynlighet bekrefte det vi vet: Innvandreres bidrag til det norske samfunnet er særdeles skjev og noen grupper forblir konsumenter.
Noen av disse gruppene vet vi allerede hvem er. Det har også Frisch-senteret dokumentert, nettopp på bestilling fra Brochmann-utvalget.
Men hva hjelper det å vite, hvis det ikke er politisk vilje til løsninger?
For hvis Brochmann-utvalget legger frem tall (som bekrefter de tall som HRS har publisert og som er fortiet) kan regjeringen få legitimitet til å foreta endringer som etter all sannsynlighet vil innebære forskjellsbehandling. Men nettopp ”forskjellsbehandlingen” er blitt en av de store stygge ulvene i innvandrings- og integreringsdebatten, til tross for at det er denne tankegangen som utgjør grunnelementet i enhver utjevningsstrategi (jf. for eksempel den såkalte ”fellesskolen”). Jeg skal ikke dra denne debatten her, bare slå fast at ”gjør din plikt, krev din rett” bør være mer enn fine ord.
Jeg er også spent på om Brochmann-utvalget tør å gripe fatt i den betente problemstillingen som er dratt opp i Danmark. Her har de ikke bare sett på kostnader ved innvandringen, men også vurdert de økonomiske konsekvensene av innvandrings- og integreringspolitikken. De har kommet til at innstramningene i deres utlendingspolitikk har spart Danmark for over fem milliarder kroner de siste ni årene (altså etter at de la om politikken i 2002). Pengene er spart blant annet ved at det er kommer færre fra ikke-vestlige land og flere fra vestlige land. De danske beregningene følger samme mønster som HRS’ beregninger, og avdekket at 1. og 2.generasjonsinnvandrere fra ikke-vestlige land koster det danske samfunnet 15,7 milliarder per år, mens de fra vestlige land bidro med 2,2 milliarder kroner.
Tallene vil etter all sannsynlighet få konsekvenser. Noen er selvsagt hardere i klypa enn andre, for eksempel vil Dansk Folkeparti både gjeninnføre grensekontroll for personer og utvise innvandrere som ikke arbeider. Men også Socialdemokraterne hilser besparingen velkommen, og bekrefter at de vil beholde dagens stramme utlendingspolitikk (og at de vil satse enda mer på integrering).
Akkurat sistnevnte, integrering, har over tid vært en het potet i Danmark. Det var selve begrunnelsen for omleggingen av politikken i 2002, da det ble opplest og vedtatt at det er en uløselig sammenheng mellom innvandring og integrering. Siden har nettopp kulturell og sosial integrering, av den nye integreringsministeren Søren Pind definert som assimilering, stått høyt på den offentlige dagsorden. Eller som Berlingskes leder uttrykker det:
Dansk samfundsøkonomi vil blive styrket, hvis vi får en mere kontant linje, når det gælder kulturel og social integration af nydanskere, samtidig med at vi som samfund satser langt mere på indvandring af højt kvalificeret arbejdskraft.
Indvandringens pris, når det gælder indvandrere fra de mindre udviklede lande, var knap 16 milliarder kr. sidste år, ifølge en ny analyse. Hvis ikke der var blevet sat en stopper for den massive indvandring efter folketingsvalget i 2001, havde udgifterne været markant højere. De offentlige finanser er således mere end fem milliarder kr. bedre, end hvis ikke udlændingeloven var blevet strammet, og hvis ikke der var blevet stillet yderligere krav til dem, der forsørges af skatteyderne.
Analysen bekræfter således, at det entydigt vil være en god forretning for det danske samfund, hvis flere nydanskere fra de mindst udviklede lande uddanner sig og bliver lige så aktive på arbejdsmarkedet som alle andre. Særligt kvinderne er der behov for at få i gang, fremgår det.
Indimellem skulle man tro af den politiske debat, at der er et kæmpe potentiale for yderligere stramninger af udlændingepolitikken. Det er muligt, at et serviceeftersyn viser, at der er enkelte områder, hvor der er et potentiale, men der er næppe meget at hente. Snarere må den fremtidige indsats være todelt: at integrere de svageste grupper og tiltrække den stærkeste arbejdskraft udefra.
Rosinen i pølsa, eller håret i suppen for dagens regjering, er derimot dette:
Det er ubetinget en vanskelig opgave, når det gælder om bedre integration af de mange, der er kommet til landet som følge af den fejlslagne politik under de socialdemokratisk ledede regeringer i 1990erne. Tydeligvis er det arven herfra, som vi slæber rundt på i disse år. Der er brug for både at fastholde og allerhelst udbygge de eksisterende krav, der stilles om kulturel og social integration.
For hva er resultatet av Norges politikk? Det følger her:
Hvis nydanskerne fra de mindst uddannede lande ikke bliver en mere aktiv del af det danske samfund, får vi nemlig langsigtede problemer. Vi risikerer dels at få en ny underklasse, der skal forsørges af de stadig færre på arbejdsmarkedet. Dels at det truer sammenhængskraften. Denne erkendelse er tydelig i en række af de nabolande, der er gået længst i retning af multikulturelle eksperimenter, såsom Storbritannien, Frankrig og Tyskland, hvis borgerlige ledere i dag tager skarpt afstand fra denne fortidens politik.
Som igjen koker ned til – nettopp forskjellsbehandling:
Oven i dette har vi den reelle udfordring, der handler om at rekruttere såkaldte superindvandrere: folk med høj uddannelse, som arbejder her i en årrække og så tager hjem, når de bliver ældre. Attraktive vilkår for denne uddannelses- og arbejdskraftselite er et afgørende parameter, men det kræver, at vi som samfund generelt belønner flid og foretagsomhed fremfor at brandbeskatte folk.
Vi har brug for indvandring i fremtiden, hvis vi skal sikre velstandsudviklingen, men de økonomiske analyser dokumenterer, at der både skal stilles kontante krav til dem, der isolerer sig i parallelsamfund, og gives langt bedre muligheder til de mest talentfulde.
Og til deg som skal fortelle at dette er en egoistisk, selvgod og fremmedfiendtlig holdning: Den dagen du ikke klarer å betale dine regninger, kan NAV være lagt ned.
Og det kan du takke politikerne for som ikke turte ta tak i problemstillingen mens vi ennå hadde muligheter.
Da venter vi bare på Brochmanns-utvalgets rapport – og regjeringens reaksjoner og handlinger. Sistnevnte kommer nok neppe før kommunevalget, om i det hele tatt.