Juliano hadde jødisk mor og palestinsk far og var født i Nasareth. Grunnen til at han valgte å bosette seg i den palestinske flyktningleiren Jenin, var at han ønsket å drive The Freedom Teatre; et teater og kultursenter som moren hans startet for barn og ungdom under den første intifadaen. Visjonen til moren, dokumentert i filmen «Arna´s Children» var et unikt prosjekt, «Care and Learning». Arna ville brukte teater og kunst som uttrykksmiddel for å hjelpe palestinske barn som slet med frykt, depresjon og traumer i etterkant av vold og krigshandlinger.
The Freedom Teatre har utviklet seg til å bli et senter hvor barn og ungdom fritt kan uttrykke seg med kreativitet og følelser, utvikle evner og bygge opp selvforståelse og trygghet som trengs for å utfordre den virkeligheten de lever i. Ved å oppmuntre til ytringsfrihet og respekt for individets rettigheter, bidrar teateret til å bryte tabuer, stimulerer til samarbeid og håper å gjøre ungdommene istand til å skape en bedre framtid for seg og samfunnet de lever i.
Mandag ble sjefen for teateret drept. Etter flere brannstiftelsesforsøk og trusler ble Juliano skutt av islamister fordi teater- og dramaskolen hans drev kjønnsblandet undervisning. Her gikk palestinske jenter og gutter i samme klasse. I tillegg hadde de satt opp «Animal Farm» hvor noen hadde spilt griser. Dette var det han ble anklaget for, truet og drept på grunn av. Mordet illustrerer enkelt, grellt og primitivt de valgene det palestinske folket og de andre araberlandene står overfor.
Arne Berggren, norsk forfatter, teater- og filmmann i likhet med Juliano Mer-Khamis, hadde en kronikk om blasfemi og ytringsfrihet i VG tirsdag. Han skriver at bakom kravet om religiøs ytringfrihet:
« … ligger det en fobi, en paranoia, en konspirasjonstanke, som går ut på at islamistene turer frem og ikke forstår dialog.»
Videre:
«Vi er så religiøse i vår tro på ytringer i vår verden, at vi har glemt at hele demokratiet hviler på ideen om at forskjellige syn møtes og sammen finner man en ny vei. Juss og politikk er kompromisser.»
Hva som er definisjonen på et demokrati, burde Berggren kunne lese seg til. Juss og politikk blir mer omfattende, men hans største utfordring er manglende solidaritet med andre – eksempelvis kulturarbeidere.
Et gjennomgangstema i Midtøsten den siste tida har vært frykt for at islamistene kan komme til makten ved hjelp av demokratiske midler. I Egypt har Det Muslimske Brorskap en mulighet gjennom forestående valg. Samme dag som Juliano ble drept, var Midtøsten, islam og demokrati til debatt i Litteraturhuset. I ekspertpanelet satt Bjørn Olav Utvik. Han er en av dem som ikke ser noe demokratisk problem i at Det Muslimske Brorskap ikke tillater kvinner eller kristne koptere noe plass i presidentskapet eller at de betrakter Iran som modell for menneskerettigheter. Det er vanskelig å velge blant Utviks uttalelser som viser nivået på debatten. Det står mellom sitat som dette:
”Der islamistene er sterke, er sjansene for demokrati sterke.»
«Det er ikke noe skille på demokrati – de vil også velge sine ledere».
(Utvik kan sikkert låne ei bok om hva som kjennetegner et demokrati etter at Arne Berggren har lest den.)
«Araberne er akkurat som oss – de vil også ha frihet til å reise og sånn».
En som skarpt fordømmer drapet på Juliano Mer-Khamis, er palestinernes statsminister Salam Fayyad. I et kaos av prinsippløs forenkling kan det derfor være verdt å se på hva han står for, og om hans styre på Vestbredden faktisk kan komme til å representere et konkret alternativ for utviklingen av landene i Midtøsten. I motsetning til islamistenes oppfatning av demokrati: én mann, én stemme, én gang (som feier dem inn i regjering hvor de er truenes til å bli til evig tid), dreier planene og oppbyggingsprogrammet til Fayyad seg ikke bare om å ruste opp Vestbredden økonomisk, men han ønsker også å marginalisere den kulturelle islamismen.
Det har ikke vært holdt valg i de palestinske okkuperte områdene siden Hamas, den palestinske grenen av Det Muslimske Brorskap, vant valget i 2006. Etter en blodig borgerkrig et år senere ble den palestinske regjeringen delt, og Gaza har siden blitt styrt av Hamas, mens selvstyre-myndighetene på Vestbredden har vært ledet av Salam Fayyad og Fatah.
Spørreundersøkelser i de to områdene viser at et valg nå ikke hadde vært til Hamas´ fordel. Det er forholdsvis lett å finne grunner til dette. Den økonomiske veksten på Vestbredden var i følge verdensbanken på 7 % første halvår av 2010, og arbeidsløsheten sank med 20,1 % i tredje kvartal og 16,9 % i fjerde. Etter at Fayyad iverksatte programmet sitt, har det blitt bygd 2.000 km nye veier, mer enn 180 nye skoler og 11 nye helseforetak på Vestbredden. Den palestinske børsen har notert 40 selskaper hvorav det største er et telekommunikasjonsselskap med 122 mill. dollar i overskudd i 2010.
Gaza på sin side lider under israelsk blokkade fordi Hamas nekter å anerkjenne Israel eller stoppe voldsspiralen. Deres nærmest føydale økonomi baserer seg omtrent bare på eksport av jordbær og blomster. Arbeidsledigheten er på 37,5 %, og i stedet for å bygge veier bruker Hamas bulldosere til å rive hus i Rafah, noe som førte til at 150 fattige Gazaboere nå må bo i telt.
For fredsaktivister og kulturarbeidere som Juliano Mer-Khamis har moderniseringsprogrammet på Vestbredden hatt stor betydning. Fayyad holdt en tale i august for skoleelever og studenter hvor han understreket viktigheten av å få slutt på religiøs fanatisme og sneversynt tilbakeståendehet på skoler og universitet, som blant annet gir seg utslag i at man ikke kan håndhilse på det motsatte kjønn. Hamas gikk øyeblikkelig ut og kalte Sayyads initiativ for «krig mot islam» og et forsøk på å innføre pornografi i undervisningen. Sayyads poeng var imidlertid ikke til å misforstå: En palestinsk stat bør ikke likne på Iran.
En annen og enda mer kontroversiell del av Fayyads kulturelle reform har vært et forsøk på fjerne Hamas-influerte geistlige som bruker prekestolen til å spre antisemittisme og oppfordring til hat både mot jøder og det de kaller palestinske kollaboratører. I desember rapporterte Washingtom Post at alle Vestbreddens moskéer var satt under myndighetenes administrasjon og ville motta eposter med forhåndsskrevet «dagens tekst» for fredagsbønnene. En som ikke likte dette noe særlig var Hamid Bitawi, en imam som har holdt prekener i flere tiår og er kjent for å kalle selvmordsbombere «engler fra himmelen» og som også har kommet med religiøse begrunnelser for at barn skal sprenge seg selv.
Myndighetene på Vestbredden har fremdeles et stykke å gå. Fatah velsigner iblant terrorister som martyrer og det finnes skolebøker med kart uten Israel. Likevel er det umulig å unngå å se i hvor stor grad Fayyads reformer har vært med på å normalisere det palestinske samfunnet. Fordømmelsen av drapet på Mer-Khamis og også fordømmelsen blant vanlige beboere på Vestbredden av den brutale slakten av den jødiske Fogel-familien kan gi grunn til optimisme.
Hamas har opplagt ingen interesse av gjenforening med Vestbredden, ettersom de har slått hardt ned på demonstrasjoner den siste tiden som ønsker nettopp det. I den forbindelse har Hamas´ sikkerhetsstyrker også raidet pressekontor, stjålet kameraer og dokumentasjon på regimets angrep på demonstrantene, og da 100 pressefolk samlet seg foran regjeringslokalene til Hamas i protest, angrep Hamas pressefolkene også. De har eskalert de millitære operasjonene, og de har uten tvil planer om en ny krig mot Israel. I forrige uke ble en Facebookaksjon for angrep på Israel i mai i år avslørt, og onsdag skrev Aftenposten at norske politikere vurderer å bli med på Gaza-flåte i neste måned.
Noen har valgt side.
Den andre siden er representert ved Fayyad som høster fruktene av en stabil økonomi, en relativt rolig befolkning og internasjonal støtte. Han sier at hans politiske og økonomiske agenda er svar på kravene som reises i de arabiske opprørene; borgerrettigheter, forbedret levestandard, flere jobbmuligheter og etterettelige styresmakter. Han kan i tillegg peke på Hamas´vanstyre og brudd på menneskerettigheter på Gaza som eksempel på hva islamistene er i stand til, selv før de har et land å styre, og vise at det også i Palestina er stor forskjell på hva man legger i begrep som frihet og demokrati.