Mitt første møte med Pakistan var et voldsomt kultursjokk på så mange måter. Ikke minst den omfattende og systematiske rasismen gjorde et uslettelig inntrykk: Jo lysere i huden, dess vakrere (og mer verdifull) anses man for å være. Jeg husker ikke minst det måpende ansiktsuttrykket til en jente på den gang åtte år, vår medarbeider i Islamabad i dag, Rooshanie Ejaz: hun ble mobbet på skolen fordi hun var mørkere i huden enn gjennomsnittet av elevene. Rooshanie skulle på besøk til meg i Norge i 1994, og jeg fortalte jenta at hun var så vakker at nordmenn kom til å snu seg på gata etter henne. Derfor måpte hun. Hun trodde meg ikke. Men jeg fikk rett. Nordmenn spiste henne med øynene og kommenterte spontant hennes skjønne ytre. Rasismen har langt, langt bedre kår i ikke-vestlige land enn hos oss. Vi er ikke minst preget av en streng oppdragelse i likeverd en mangelvare av dimensjoner i et land som Pakistan. Rooshanie beretter i dag om sine erfaringer med rasisme og undertrykking i Pakistan.
