Politikk, makt, ansvarsfraskrivelse – og religiøse krenkelser

Rita Karlsen, HRS

Tegningen viser en knelende mann i moskeen som har Allah på telefonen: ”Min Allah, er det OK hvis jeg ikke utfører den siste del av ritualet? Jeg har det nemlig så travelt. Mange takk, og god dag.” Som del av moskeenes kaligrafiske ornamentikk står det med små bokstaver i bakgrunnen: ”Gud eksisterer ikke. Religionen er en løgn”. Fra lysekronen over de bedenes hoder henger det lamper formet som kondomer.

Satiretegningen ble offentliggjort i det tyrkiske satiremagasinet Penguen i februar. Den utløste straks kritikk fra sjefsredaktøren i et stort religiøst dagblad samt fra andre grupper. Men mer oppsiktsvekkende er det kanskje at kritikk fra offentligheten er uteblitt.

Mehmet Ümit Necef, lektor ved Center for Mellemøststudier på Syddansk Universitet i Danmark, mener den manglende reaksjonen i Tyrkia henger sammen med at landet har lært av den danske karikaturstriden. Ifølge Necef har det gjort muslimer i Tyrkia langt mindre følsomme overfor satiretegninger som de betrakter som blasfemiske eller krenkende.

– De er simpelthen blevet mere hårdhudede, fordi de har vænnet sig til satire, herunder den religiøse, sier Necef til Kristeligt Dagblad.

Necef viser til de få og spredte reaksjonene som tegningen har utløst. Ifølge avisen kom reaksjonene primært fra noen mindre grupper av tyrkiske ultranasjonalister, noe jeg antar er en lett omskriving av islamistiske grupperinger, som blant annet har publisert voldstrusler på internett mot tegneren. De har også politianmeldt bladet Penguen for religionskrenkelse i forhold til blasfemiparagrafen i den tyrkiske straffeloven.

Penguens tilsvar til politianmeldelsen var å beklage de voldsomme reaksjonene på tegningen, for så understreke ytringsfriheten. Det utløste igjen at sjefsredaktør Ekrem Dumanli i det religiøskonservative dagbladet Zaman raste over den manglende unnskyldningen:

«Det er en særskilt grov affære at tegneren på så arrogant vis stadig står bak sin tegning. Det er en velkjent metode til berømmelse å pisse på moskeenes mur», skrev Dumanli.

Ifølge Necef er det også politiske årsaker til at saken raskt døde hen:

– Der er ingen politiske kræfter i landet lige nu, der har en interesse i at misbruge tegningen og blæse det her op. Der er snart valg, og den slags kan nemt komme ud af kontrol. Det ville ødelægge regeringens og de islamiske bevægelsers prestige, sier Necef med henvisning til Tyrkias muslimkonservative regjeringsparti, AKP, som ifølge avisen i øyeblikket ligger an til å vinne sin tredje regjeringsperiode ved parlamentsvalget i juni.

Akkurat den politiske biten med dette er interessant. Tyrkia ser seg altså ikke ”tjent” med å hausse opp problematikken med religiøs satire. Det kan kanskje igjen henge sammen med at det ikke er noen ytre fiende å skyte på idet satiretegneren er tyrkisk, og således vil ikke en konflikt kunne brukes med samme ”tyngde” som det danske Muhammed-bråket utløste; nemlig som ”et bevis” på Vestens motstand mot muslimer.

Slik kan en derimot tolke koranbrenningen i Florida, som neppe altfor mange støtter, muslimer eller ikke. Det er bare tøvete å provosere med å brenne religiøse gruppers (for dem) hellige skrifter, men det legitimerer uansett ikke ansvarsløse reaksjoner, slik som angrepene i Afghanistan er. Samtidig er det meningsløst å peke på provokatøren og si at ”Dette er din skyld”. Her er det nok flere som bør gå dypere i seg selv.

For eksempel finner jeg det meningsløst at FN menneskerettighetsråd lar OIC (en sammenslutning av 56 muslimske land) få ture frem i Rådet på egne premisser. Ifølge den britiske menneskerettighetsaktivist Roy Brown (mangeårig leder av det internasjonale Human Etiske forbund), bærer OIC et tungt ansvar for de voldsomme opprørene i Afghanistan. For kort tid siden fikk den pakistanske representanten fra OIC tale i Rådet i åtte minutter mot de tildelte tre minutter. Taletiden benyttet OIC til å protestere mot koranbrenningen i USA. “Hans oppflammende retorikk ville ha vært forståelig hvis det hadde vært snakk om tusenvis av sivile som var blitt drept i et terrorangrep,” skrev Brown i e-post til HRS’ Helle Merete Brix. Ifølge Brown var hensikten klar: Å la en tåpelig handling begått av en amerikansk ”nut-case” eskalere til en internasjonal konflikt – akkurat som OIC gjorde i forbindelse med de danske karikaturtegningene. Brown viser også til at OIC ikke med ett eneste ord nevnte brenningen av 200 bibler av myndighetene i Iran for to uker siden.

Brown mener OIC utmerket godt visste hvordan muslimene ville reagere på koranbrenningen: Gateprotester, avbrenning og vandalisering av bygninger og halshugging av mennesker som absolutt ikke har noen del i denne affæren – gitt at de ikke var muslimer.

Så kan en spørre seg: Mener FNs menneskerettighetsråd at de har noe ansvar?

Videre kan en spørre seg hvorfor Afghanistans president Hamid Karzai flere dager etter koranbrenningen fant det nødvendig å gå ut og fordømme handlingen? Hvilken politisk strategi ligger bak dette? Skal Karzai unnskyldes med at han ikke visste bedre? Har ikke han – som landets øverste politiske leder – noe selvstendig ansvar?

Nå får ansvaret plasseres der det hører hjemme.