Rita Karlsen, HRS
Omskjæring av jenter anses som et så alvorlig inngrep i jenters liv at det er forbudt ved lov, dertil en egen særlov fra 1995, til tross for at eksisterende lovverk (straffelovens forbud mot legemsbeskadigelse) allerede fanget opp ulovligheten. I særloven ble det også innført en skjerpet språkbruk ved begrepet kjønnslemlestelse (Lov om forbud mot kjønnslemlestelse). I 2004 ble loven ytterligere innskjerpet ved en avvergelsesplikt.
Særloven omhandler jenter/kvinner, da det eksplisitt heter at ”Den som fortsettelig utfører et inngrep i kvinners kjønnsorgan som skader kjønnsorganet eller påfører det varige forandringer, (…) ”. Med andre ord er det mye som tyder på at inngrep i gutters kjønnsorgan ikke har vært (eller er) å anse som et skadelig inngrep, til tross for at omskjæring av gutter (fjerning av penisens forhud) påfører gutters kjønnsorgan varig forandring.
Når det likevel er kommet til en debatt om omskjæring av gutter, handler det ikke om hvorvidt en slik varig forandring av gutters kjønnsorgan er å anse som et overgrep eller ikke, men at selve omskjæringen kan føre til skade hvis det ikke utføres av autorisert personell og i betryggende omgivelser. Men kanskje enda verre – det synes i høy grad å ha blitt et spørsmål om penger.
Det er ingen hemmelighet at HRS i årevis har jobbet for å få stoppet kjønnslemlestelse av jenter, ikke minst ved å få gjeninnført helkroppsundersøkelser av jenter på linje med gutter. Motstanden mot helkroppsundersøkelser av jenter synes først og fremst motivert til at det også vil innebære at gynekologisk undersøkelse av jenters underliv, og at det i seg selv nærmest er å betrakte som et nytt overgrep. Uten å gå inn i den diskusjonen igjen, vil jeg bare påpeke at det fra vår side aldri har vært snakk om en undersøkelse av jentebarns indre genitalier men om en klinisk observasjon (autorisert personell ser på jentebarns underliv). Argumentene mot dette har igjen vært, og da hovedsakelig fra legehold, ikke minst Rådet for legeetikk, at man ikke ville avdekke alle former for lemlesting ved klinisk observasjon med henvisning til normalvariasjonen for jenters underliv. Til dette har vi svart at kjønnslemlesting av jenter som vanskelig lar seg avdekke, slik som for eksempel stikking i underlivet (som er definert som en av kjønnslemlestetypene), heller ikke er det som kan utløse krav om medisinsk oppfølging. Med andre ord finnes det former for kjønnslemlestelse som knapt nok vil falle innenfor loven av forbudet mot kjønnslemlestelse, uten at dette eksplisitt er tatt høyde for i loven – utover at det handler om ”skade og varig forandring”.
Det er for øvrig også verdt å minne om at helseundersøkelser i Norge heller ikke er medisinsk begrunnet, men er et tilbud fra velferdsstaten Norge for å sikre barna best mulig helse.
Alle skjønner at fjerning av penisens forhud er en varig forandring, men kan vi gå så langt å kalle det en kjønnslemlestelse? Og er det en interessant debatt?
Jeg vil påstå at det er interessant debatt. Det finnes ingen medisinsk begrunnelse for å fjerne gutters penisforhud, men likevel går altså Regjeringen inn for at det skal skje på sykehus, videre presisert som uten kostnader for foreldrene.
Ifølge Aftenposten (ikke på nett) heter det at Helse- og omsorgsdepartementet i dag sender ut et forslag om dette på høring.
2000 gutter blir årlig omskåret i Norge, mange av dem privat og uten faglig innsikt eller kontroll.
– I dag er det fritt fram for hvem som helst som kan gjøre det. Ved feil kan man ikke straffeforfølge noen. Derfor må vi ha et regelverk som sikrer at dette blir gjort innenfor forsvarlige rammer, sier statssekretær Tord Dale (Ap).
Han presiserer at omskjæring er det vanligste kirurgiske inngrepet i USA, og er ikke forbudt i noe land.
– Vi vil sikre at dette blir gjort på en forsvarlig måte også i Norge, og vi vil at det skal tilbys uten kostnader for foreldrene, sier Dale.
Ufaglærte. Forslaget kommer etter at det er avdekket at mange barn er blitt skadet etter omskjæring av ufaglærte. Adresseavisen skres tidligere i år at tre guttebabyer ble hasteoperert ved St. Olavs Hospital etter omskjæringer som gikk galt. Små gutter er omskåret med saks på asylmottak.
Etter 2004 ble omskjæring av guttebarn ikke lenger finansiert av det offentlige, og dermed måtte foreldrene betale for et slikt inngrep selv. En omskjæring av gutter på privatklinikk koster fra rundt 2.500 til 9.000 kroner. Men for å spare penger velger mange foreldre i stedet å få omskåret guttene i private hjem uten helsepersonell eller nødvendig utstyr tilstede, eller de blir tatt til foreldrenes opprinnelsesland der inngrepet kan foretas under de underligste forhold, for eksempel hos frisøren. Ved eventuelle komplikasjoner kan barna skades for livet.
Og det er nettopp dette Regjeringen nå vil ha bukt med. Det interessante er altså ikke at dette er et religiøst/kulturelt/tradisjonelt inngrep, først og fremst praktisert av jøder og muslimer, uten medisinsk forankring. Regjeringen finner det mer interessant at økonomiske motiverte foreldre velger billige og uansvarlige løsninger for sine barn, da omskjæring av gutter altså ikke er forbudt i Norge – eller noen andre land, som statssekretæren i HOD påpeker til Aftenposten.
Men ser vi på straffelovens forbud mot legemsbeskadigelse er det ingenting som tilsier at omskjæring av gutter er tillatt i Norge – heller tvert om. Her vil kanskje særlig § 228 og § 229 være interessant:
§ 228. Den, som øver Vold mod en andens Person eller paa anden Maade fornærmer ham paa Legeme, eller som medvirker hertil, straffes for Legemsfornærmelse med Bøder eller med Fengsel indtil 1 Aar.
Har Legemsfornærmelsen tilfølge Skade paa Legeme eller Helbred eller betydelig Smerte, kan Fængsel indtil 4 Aar anvendes, men indtil 6 Aar, hvis den har Døden tilfølge, eller Skaden er betydelig.
Er en Legemsfornærmelse gjengjældt med en Legemsfornærmelse, eller er ved en saadan en forudgaaende Legemsfornærmelse eller Ærekrænkelse gjengjældt, kan den lades straffri.
Offentlig påtale finner ikke sted uten fornærmedes begjæring med mindre
a) forbrytelsen har hatt døden til følge, eller
b) forbrytelsen er forøvd mot den skyldiges tidligere eller nåværende ektefelle eller samboer, eller
c) forbrytelsen er forøvd mot den skyldiges barn eller barn til den skyldiges ektefelle eller samboer, eller
d) forbrytelsen er forøvd mot den skyldiges slektning i rett oppstigende linje, eller
e) allmenne hensyn krever påtale.
§ 229. Den, som skader en anden paa Legeme eller Helbred eller hensetter nogen i Afmagt, Bevidstløshed eller lignende Tilstand, eller som medvirker hertil, straffes for Legemsbeskadigelse med Fængsel indtil 4 Aar, men indtil 6 Aar, saafremt nogen Sygdom eller Arbeidsudygtighed, der varer over 2 Uger, eller en uhelbredelig Lyde, Feil eller Skade er voldt, og indtil 10 Aar, saafremt Døden eller betydelig Skade paa Legeme eller Helbred er blevet Følgen.
Jeg finner det underlig at Regjeringen legger seg flat for en religiøs/kulturell praksis, dertil ved å bruke flere millioner av fellesskapets penger, til å pålegge norsk helsepersonell til å utføre ikke medisinske inngrep, dertil på barn som ikke kan gi sitt samtykke – hvilket tilsier at jeg denne gangen er enig med Rådet for legeetikk. I så fall kan det også stilles spørsmål ved hvorfor staten ikke skal betale for rekonstruksjon av jomfruhinner, som for øvrig ikke lengre er et tilbud en gang på private klinikker i Norge. For mange jenter i Norge kan manglende jomfruhinne være et spørsmål om liv eller død. Men kanskje enda mer underlig er at det at Regjeringen ikke med et eneste ord fokuserer på foreldrenes ansvar overfor sine barn. At foreldre velger uansvarlige omskjæringsløsninger for å spare penger burde medføre at de samme foreldrene ble stilt ansvarlig for sine valg overfor sine barn – ikke at de presenteres i media som ”offer” for en eller annen kvakksalver.
Min konklusjon er at omskjæring av gutter ikke er tillatt i Norge, og debatten burde således fokusert på hvorvidt et slikt inngrep skulle presiseres som ulovlig. Ønsker man likevel å la det bli lovlig, burde det etableres strenge prosedyrer og regler for hvordan, og av hvem, et slikt inngrep skal gjennomføres. Hertil burde det vurderes om det skulle innføres en nedre aldersgrense, som tilsier at vedkommende det gjelder kunne gi sitt samtykke. Og dette er ingen offentlig oppgave, ergo må det privatfinansieres. Skulle det bety at praksisen fortsetter i det skjulte og under uttrygge forhold, må det presiseres hvilke straffeansvar foreldrene har. Bøter er i så fall et godt alternativ, eller man kan rett og slett bare forholde seg til straffelovens §§ 228-229.