Arbeid og utdanning

Søknadsprosedyren for privatskoler står til stryk

Hvem som helst kan starte privatskole i Norge, gitt at du klarer å reise 100.000 kroner, ikke har dummet deg ut innenfor samme virksomhet før og evner å skrive, eller betale for at noen skriver, søknaden. Det eksisterer nemlig ingen formelle krav til søkeren, selv om det eksisterer en rekke krav til driften av den aktuelle skolen. Dette tilsier at det er søknadsprosedyren i seg selv som legitimerer for opprettelsen av en privatskole. Det er spesielt, ikke minst fordi mange av våre politikere, og kanskje særlig ut fra integreringshensyn, uttrykker bekymring for fremveksten av privatskoler.

Rita Karlsen, HRS

HRS har ikke lagt skjul på at vi er motstander av muslimske private skoler. Vi har tatt til ordet for at den såkalte Fredsskolen aldri burde fått tillatelse til å starte opp, og har uttrykt vår bekymring for de to andre muslimske privatskolene, omtalt som ”miljøet rundt Urtehagen” og Mevlana skole, som planlegger samme virksomhet. Ikke minst bekymrer det hvordan talspersoner for disse initiativene begrunner behovet for muslimsk privatskole. I tillegg bekymrer det oss at muslimske privatskoler kan forkles som Montesorriskole.

Generelt mener jeg at private barneskoler på religiøst grunnlag er en uting. Det er i beste fall ”foreldreskoler”, all den tid barn i barneskolen ikke har valgt, i all fall ikke på et selvstendig grunnlag, noen bestemt religiøs retning. I min tolkning reduseres heller de samme barnas muligheter til å kunne foreta et slikt valg, da nettopp fordi den bestemte religiøse retningen etter all sannsynlighet vil (for)føre barna i sin retning.

Med muslimske privatskoler kommer det også inn en ekstra dimensjon, nemlig at mange av de samme barna mister integreringsfordelen ved å ha sin skolehverdag i den såkalte fellesskolen. Jeg er altså av den formening, noe som er støttet opp av erfaringer fra andre land, ikke minst Storbritannia, at muslimske privatskoler er integreringshemmende.

Det bør derfor ikke overraske noen at jeg heller ikke er tilhenger av de to søknadene om muslimske privatskoler som er dukket opp hos Utdanningsdirektoratet i år.

Ifølge Aftenposten (13.april, ikke på nett) har det såkalte Muslim Education System søkt om å få opprette en skole med 200 elever fra 1. til 10. trinn.

– Vi ønsker å legge koranundervisning inn i skoledagen. De fleste muslimske barn går i dag på koranundervisning, sier kontaktperson Syed Farasat Ali Bukhari for Muslim Education System til Aftenposten.

– Det kan bli en byrde for dem å måtte løpe på koranskole etter vanlig skole, så det beste hadde vært om disse to tingene kunne kombineres.

Jeg fristes til å spørre: Hvem vi? Ifølge Brønnøysundregisteret er Muslim Education System et enkeltmannsforetak, der innehaver og daglig leder er Syed Farasat Ali Bukhari, Ammerudhellinga 37, 0959 Oslo. Bukhari registrerte foretaket 5.februar i år med formål å ”tilby undervisning i form av privatskole på barneskolenivå.” På samme adresse har også Bukhari registrert et annet enkeltmannsforetak under virksomheten ”Drosjebiltransport”.

Jeg legger for øvrig merke til at Bukhari ikke er spesielt bevandret i vårt skolesystem. For mens hans virksomhet har som formål å tilby undervisning på barneskolenivå, forteller han til Aftenposten at tilbudet også skal omfatte ungdomskoletrinnet (fra 1. til 10.trinn). Her må nok Buhari raskt foreta en formålsendring.

Men mer substansielt: Hva som er Bukharis eventuelle utdanningsbakgrunn eller formelle kvalifikasjoner, vites ikke. Det vet heller ikke Utdanningsdirektoratet, ei heller etter å ha mottatt Bukharis søknad om å starte privatskole. For det finnes ingen krav til formelle kvalifikasjoner til den/de som ønsker å starte en privatskole, selv om det (heldigvis) eksisterer en rekke krav for å drive en privatskole.

De kravene som er knyttet til søkeren om å starte en privatskole handler om å være registrert i enhetsregisteret, uavhengig av foretaksform, samt at det registrerte rettssubjektet må kunne dokumentere en innskuddskapital på 100.000 kroner. Men – for det finnes et ørlite men – det er åpnet for en skjønnsmessig vurdering av søkerens seriøsitet.

Søkerens seriøsitet

I forarbeidet til den nye privatskoleloven, Ot.prp.37 (2006-2007), heter det blant annet at ”det er relevant å legge vekt på om det er sannsynlig at skolen vil oppfylle de minstekravene som følger av lov og forskrift, for eksempel kravet til jevngod opplæring, og seriøsitet, for eksempel om det er sannsynlig at søkeren har tilstrekkelige ressurser til å starte opp den aktuelle skolen og om søkeren tidligere har hatt en sentral posisjon ved en skole som tidligere har mistet godkjenningen pga. gjentatte eller alvorlige brudd på loven.”

I mine øyne er ”seriøsitet” langt mer enn å stable 100.000 kroner på beina og ikke ha dummet seg ut før. En vurdering av søkerens seriøsitet bør åpne for en langt mer systematisk og substansiell bedømmelse. For å spørre plumt og kort: Hva tilsier at en drosjebilsjåfør bør få starte en privatskole for barn? Bør det ikke ligge noen formalkrav til personen(e) som vil starte en privatskole?

Jeg hører ”byråkraten som sitter på skulderen min”: Men da vil jo ikke foreldre som ønsker et annet undervisningsopplegg for barna sine kunne sikres det? Det vil kunne føre til forskjellsbehandling av foreldre med og uten utdanning.

Det er her vi har gått oss vill i skogen. At foreldre ønsker et alternativt utdanningsopplegg for sine barn, for eksempel ut fra religiøst ståsted, tilsier ikke at de samme foreldrene selv bør ha en ubegrenset rett til å etablere en privatskole. Å la meg legge til: spesielt ikke når det er det offentlige som betaler.

Foreldrerettigheter

Norge har utviklet seg i en retning med ”foreldrerettigheter” som dertil kan gå på bekostning av barns beste. Det heter så vakkert i det ene politiske dokumentet etter det andre at ”barns beste” skal være styrende, men dette forblir en teoretisk fiksjon all den tid foreldrenes ”rettigheter” er overstyrende. At foreldre ønsker en alternativ grunnskole til sine barn kan være legitimt nok, men hvor er legitimiteten til at de samme bare kan starte en skole?

Det burde ikke være noen menneskerett å starte en privatskole, like lite som det er en menneskerett for eksempel å bli advokat. Langt de fleste profesjoner i dette landet krever formalkvalifikasjoner, men nettopp eierne av ulike firmaer synes å være fritatt fra ethvert krav i etableringen – men det hentes derimot inn igjen ved drift, som gjerne er risikobasert. For eksempel kan jeg starte et snekkerfirma, men alle kravene knyttet til forsikringer og diverse godkjenningsordninger tilsier at jeg raskt ville stå med skjegget i postkassen om noe skulle gå galt. Det vil med andre ord kunne bli en personlig økonomisk katastrofe om jeg ikke hadde behersket snekkeryrket, om ikke annet enn teoretisk, og jeg kunne heller aldri forventet noen offentlig økonomisk støtte. Men når vi snakker om våre barn, vår fremtid, så skal ”hvem som helst” som behersker å fylle ut en søknad tildeles en rett til å kunne tilby disse barna en bestemt undervisning?

Til dette vil jeg også legge til: Hvorvidt de samme faktisk behersker å fylle ut søknadene, er jeg i tvil om. Jeg har sett på noen av søknadene om muslimsk privatskole som ligger hos Utdanningsdirektoratet, og det slår meg at dette er søknader som er utarbeidet i samarbeid med nettopp advokater.

Så tenker du kanskje at kravene til driften av privatskoler (regulert gjennom privatskoleloven) vil ivareta det samme som for mitt teoretiske snekkerfirma? Tja, det mener jeg er tvilsomt: For om mitt snekkerfirma skulle bli stående med et erstatningskrav på 1 million kroner etter at taket falt ned, så vil en mislykket privatskole – som kan få fatale konsekvenser for hundrevis av barn – ikke tilsi annet enn at jeg ville bli fratatt offentlige midler og miste godkjenningen som privatskole, og kanskje få problemer neste gang jeg søkte om å starte opp en privatskole. Med andre ord er det ikke spesielt avskrekkende å starte en privatskole. Går det, så går det. Går det ikke, så får det få, om noen, konskevenser.

Søknadsprosedyrene i seg selv legitimerer virksomheten

Men kanskje enda verre. Fordi det offentlige sponser privatskoler med betydelige beløp per elev, er det faktisk tildelingen av midler som legitimerer eventuell virksomhet. Siden det ikke stilles noen krav til meg som søker, ei heller at jeg skal ha har inngått avtale om leie eller kjøp av skoleanlegg på søknadstidspunktet, står og faller privatskolesøknaden på – etter min vurdering – et syltynt teoretisk grunnlag som i alle fall ikke innebærer noen risiko for meg som søker. For ved godkjenning er jeg sikret offentlige overføringer, og da er det langt lettere å knytte til seg personer som gjør det ”sannsynlig at skolen vil oppfylle de minstekravene som følger av lov og forskrift”.

Men en slik sannsynlighetsvurdering er altså umulig å gjøre i søknadsvurderingen – da kjenner man ikke til verken ansatte eller hva som eventuelt er styrets kvalifikasjoner. Utdanningsdirektoratet kan ikke annet enn å forutsette at skolestyret setter seg grundig inn i kravene i privatskoleloven og forskrifter gitt med hjemmel i privatskoleloven, da det er styrets ansvar å sørge for at disse kravene overholdes. En eier av en privat barneskole er å betrakte som en kommune – og nettopp kommuner trodde jeg vi hadde nok av i dette landet.

Først ut med KRL, deretter ut med muslimene?

Syed Farasat Ali Bukharis Muslim Education System drivkraft for å starte muslimsk privatskole på barnskolenivå er å få koranundervisning inn i skolehverdagen – slik at ”barna slipper å løpe til koranundervisning etter skoletid”. Argumentasjonen inneholder det som jeg etter hvert oppfatter som en gjentagende trussel: Hvis ikke vi får det slik vi vil, vil barna bli skadelidende. Enten koranundervisning i skoletiden, eller så må de stakkars barna benytte fritiden til slik undervisning. Er dette en uproblematisk holdning?

Deretter reagerer jeg på at muslimer sto i felles front med Human Etisk Forbund (HEF) når det gjaldt å få omdefinert det tidligere KRL-faget (kristendoms-, religions- og livssynskunnskap), som i 2007 ble erklært menneskerettsstridig av Den europeiske menneskerettsdomstolen, og erstattet med Religion, livssyn og etikk i 2008 med formål å likestille alle religioner. Når denne likestillingen er oppnådd vil altså en del muslimske foreldre ta barna ut av fellesskolen nettopp for å kunne bedrive koranundervisning?

Den andre gruppen som har søkt i år om å få starte muslimsk privatskole, kaller seg Mødre for en muslimsk grunnskole.

De vil bytte ut faget Religion, livssyn og etikk med et islamfag. I tillegg skal skolen tilby arabisk som andre fremmedspråk.

– Vi kjenner det muslimske miljøet i Oslo godt, og vet at det er et sterkt ønske om en muslimsk skole, sier Rawafid Shahad, styreleder i Mødre for en muslimsk grunnskole, til Aftenposten.

”Et sterkt ønske” er relativt, og ikke minst: ønske fra hvem, i tillegg til at det bør stilles spørsmålstegn med om et sterkt ønske er godt nok.

Men vel så viktig: Jeg finner ikke at Mødre for en muslimsk grunnskole er registrert i Brønnøysundregisteret, hvilket skulle tilsi at de ikke engang burde få behandlet sin søknad. Deretter tilhører styreleder Rawafid Shahad miljøet rundt Urtehagen, hun er også rektor ved Urtehagen friskole, og som kjent har miljøet rundt Urtehagen, og styrelederen for stiftelsen Urtehagen, Trond Ali Linstad, vært ute i hardt vær før – og skolen måtte legge ned. Det skulle vel telle i vurderingen av seriøsitet?

Jeg kjenner ikke til seriøsiteten til Muslim Education System og dets innehaver og daglige leder Syed Farasat Ali Bukhari, men jeg funderer på hvordan Utdanningsdirektoratet har tenkt å vurdere hans seriøsitet. Men heller enn å sitte og vente på Utdanningsdirektoratet, har jeg tenkt å se litt nærmere på Bukharis bevegelser. Kanskje det kan gi oss en pekepinn på hva vi har i vente fra Muslim Education System?

(Fortsettelse følger).