Måned: mai 2011

En 19 år gammel jente er funnet død, steinet i hjel. Tre unge muslimske menn er mistenkt for drapet. Jenta skal ha brutt islamsk lov, sier den ene av de arresterte. ”Lovbruddet” er at hun deltok i skjønnhetskonkurranse og trivdes i moteklær.

45 prosent av elevene i den offentlige grunnskolen i Antwerpen velger islam som etikkfag. Dette er en økning på 12 prosent sammenliknet med skoleåret 2007 – 2008. Dette forteller oss at Antwerpen om kort tid domineres av muslimer.

Da Terje Bjørangers krimroman ”Den tredje søsteren” ble lansert i fjor, var vi mange som trodde at boken, som skildrer en særdeles rå pakistanske æreskultur i Norge, ville utløse barsk kritikk mot forfatteren. Ikke bare på grunn av innholdet, men også fordi Bjøranger jobber i politiet og har et ”særlig ansvar for ikke å bidra til stigmatisering”. Kritikken uteble, og den modige og unike boken ble løftet frem av anmeldere. Dette kan muligens skyldes at Bjøranger ikke berørte islam, men gikk opp løypa til æreskulturen.

Dagbladets Marte Michelet er i farta igjen. Nå med seg selv som eksempel. Utfallet kommer etter debatt om innvadringens økonomiske konsekvenser. Hun er gravid og faren er fra Iran. Nå skal hun ”føde en sånn en, en innvandrerunge”, skriver hun. Nei, det skal hun ikke. Hennes ufødte datter er verken første- eller andregenerasjons innvandrer. Derfor vil barnet gå inn i statistikken over norske.

”Jeg er svært bekymret for fremtiden og mest redd er jeg selvfølgelig for hvilket Norge mine barn og barnebarn vil arve. Innimellom har jeg ikke blund på øynene i det hele tatt gjennom natten. Jeg ligger og tenker på fremtiden. Jeg tenker på hvorfor politikere, journalister og universitetsfolk svikter oss vanlige nordmenn. Jeg vet de gjør det, men jeg blir ganske enkelt ikke ferdig med spørsmålet HVORFOR de gjør det.” Dette skriver en mor til Christian Tybring-Gjedde i kjølvannet av Tybring-Gjeddes histoiske tale på FrPs landsmøte.

Seks foreldre i Gjøvik er siktet for vold mot sine elleve barn. En far og to mødre har vært varetektsfengslet for forholdene. En annen far har stukket fra politiet. Han er i tillegg siktet for seksuelt misbruk av barn. Politiet har også fryktet forestående kjønnslemlestelse. Foreldrene er fra Somalia.

Trine Skei Grande + AUF = sant. Begge parter har et verdensbilde som deles av islamister: kritikk av islam er rasisme. Å påpeke faktiske kritikkverdige forhold ved integreringen, er visstnok også rasisme. FrPs Christian Tybring-Gjedde er nå anmeldt av AUF for, ja, nettopp rasisme. Slik får AUF sitt one minute of fame, mens i dag slår Christian Tybring-Gjedde tilbake mot Skei Grandes ”historiske kronikk” i Aftenposten.

Noe har skjedd: På 1990-tallet hegnet islamforskere generelt om frihetsverdiene. Slik er det ikke i dag. Man synes å ha inngått appeasment med islam, eventuelt at man lar seg lure av talspersoners bruk av taqiyya: den tilslørte dagsordenen slukes. Det store ubesvarte spørsmålet er hvorfor denne dramatiske endringen har skjedd i akademia, skriver Helle Merete Brix, som er kritisk til norske forskeres omgang med moskeer og deres fortalere.

Oslopolitiet la nettopp frem statistikk over voldtekter i Oslo. Innvandrere er kraftig overrepresenterte som gjerningsmenn. Dette unngår alle de store avisene å rapportere. Kanskje ikke så rart, all den tid at politiet selv avviser kulturbakgrunn som årsakssammenheng. Vi får heller ikke vite landbakgrunn til gjerningsmennene. Det vil jeg gjerne vite. Heller ikke Jan Arild Snoen er særlig impontert over media.

”Jeg frykter at hvis vi ikke gjør noe drastisk, så ender vi bare med å kunne glede oss over at kvinnene i landet vårt ikke blir steinet – ennå.” Dette skriver Britta Mogensen i kjølvannet av at Danmarks integreringsminister lanserer en påvirkningskampanje for å få bukt med tvangsekteskap og kvinneundertrykking blant ny-dansker. Forslaget skaper ramskrik blant den fastlåste eliten, som har blokkert mulighetene for reell bekjempelse av nettopp vår tids verste kvinneundertrykking.

Med rekordhøy innvandring til Norge og Brochmann-utvalgets forslag om innstramninger og omlegging av diverse velferdsgoder i den nylig avlagte NOU-en, begynner økonomer i Norge å røre på seg. Det er på høy tid. Men de vil kanskje overraskes av for dem ukjente spilleregler.

Det er mange som har betydelige vansker med å diskutere islam. Man klarer ikke å skille mellom ideologi og personer som er et frivillig eller ufrivillig medlem av ideologien. Da uttalelsen ”main stream islam” falt på Dagsrevyen denne måneden i forbindelse med at norskpakistaneren Syed Farasat Ali Bukhari vil opprette muslimsk barneskole i Oslo, en mann som synes halshugging og dets like er trivelige straffemetoder, falt det disse mange tungt for brystet at jeg definerte Bukhari inn i ”main stream islam”. En av de mange har nylig langet kraftig ut mot meg.

På FrP sitt landsmøte fremmet Christain Tybring-Gjedde tanker om at innvandringen fra den muslimske verden må stanses. Den er ikke bærekraftig verken økonomisk eller verdimessig, mener han. Å bevise at problemene men innvandring fra islams kulturkrets, er ikke vanskelig. SSB har statistikkene, som Per-Willy Amundsen i samme parti påpeker i dag. Nå sier også dansken og kulturforskeren Kasper Støvring at en bærekraftig innvandring fordrer sortering av hvem som kan komme.

Du mener ikke det samme som meg – rasist! Du sier noe som jeg ikke liker – rasist! Du hevder vi er forskjellige – rasist! For øvrig er dine motiver rasistiske, uansett. Velkommen til den innvandringspolitiske hverdagen Norge anno 2011.

Investor Jens Ullstein-Moe utalte i går, med bakgrunn i Brochmann-utvalgets NOU, at ikke-vestlig innvandring til Norge er ulønnsom. I dag raser integreringsminister Audun Lysbakken (SV) over at Ullstein-Moe snakker sant – og kjefter på han fordi han ansetter innvandrere og tjener penger på det.

I går ble det klart at rettssaken mot Geert Wilders fortsetter i Amsterdam. Dette betyr at hva som er tillatt å ytre eller ei fortsatt skal være uklart for den jevne nederlender. Eksempelvis bør bibliotekarer – i multikulturens navn – passe nøye på hvilke bøker som presenteres i reolene – altså bøker om islam, ikke om kristendommen, og jødedommen osv, da islam har fått en særlig juridisk beskyttelse. Samtidig vil det nå uklare skillet mellom den lovgivende, dømmende og utøvende makt få lov til å forbli uklart, uant hvor lenge.

Arbeidsminister Hanna Bjurstrøm mener FrPs Per-Willy Amundsen er ”respektløs” når han påpeker at arbeidsdeltakelsen er lavest blant folk fra den islamske kulturkretsen. Men dette er et faktum som Ap har erkjent i flere år, noe som kan dokumenteres. Det skal jeg gjøre her og nå.

I Sverige er terskelen for å kritisere dansk og finsk innvandrings- og integreringspolitikk lav, men om Norge runger den svenske tystnad. Lederskribent i SvD spør hvorfor, og antyder at det handler om at Norge er styrt av sosialdemokrater. For sosialdemokratenes motiver kan vanskelig utfordres i svensk kontekst.

Siste gladnyhet fra SSB på innvandringsfronten er at norskfødte med innvandrerforeldre, det som før het andregenerasjon, studerer både mer og raskere enn befolkningen for øvrig. Ulike aktører hopper på – og snart er nok dette en veletablert sannhet. Men er det nå så sikkert at det er sant?

Det franske folket er ført bak lyset av myndighetene og statistikere om innvandringens konsekvenser, ifølge en fersk regjeringsrapport. Underkommunikasjonen av faktiske forhold, regelrett forskjønning av tilstandene, kombinert med vide samlebegrep, har skapt fantasifostre om innvandringens tilstander og umuliggjort å føre en forsvarlig politikk. Hvorfor er dette gjort? Antakelig nøyaktig hvorfor tilstanden har vært og er den samme i Norge: Man har ikke ønsket å stigmatisere nye grupper (les først og fremst muslimers dårlig integreringsevne) fordi man i utgangspunktet har ansett urbefolkningen (franskmenn) som fremmedfiendtlige. Den franske rapporten, nylig overlevert statsministeren, legger ikke fingrene imellom: endog salafisters lange skjegg kritiseres i klare ordlag: slikt skjegg er en markør som skaper spenninger og ødelegger det gode samlivet i det offentlige rommet.

Det franske folket er ført bak lyset av myndighetene og statistikere om innvandringens konsekvenser. Underkommunikasjonen av faktiske forhold har umuliggjort å føre en forsvarlig politikk. Hvorfor er dette gjort? Antakelig nøyaktig hvorfor tilstanden har vært og er den samme i Norge: Man har ikke ønsket å stigmatisere nye grupper (les først og fremst muslimer med dårlig integreringsevne) fordi man i utgangspunktet har ansett urbefolkningen (franskmenn) som fremmedfiendtlige. Den regjeringsbestilte rapporten, nylig overlevert statsministeren, legger ikke fingrene imellom: endog salafisters lange skjegg kritiseres i klare ordlag: slikt skjegg er en markør som skaper spenninger og ødelegger det gode samlivet i det offentlige rommet. Rapportens overordnede budskap om en integrering i krise, vitner tittelen om: ”Kan Frankrike ennå integrere innvandrere?”

Investor Jens Ulltveit-Moe (68) tar bladet fra munnen når han hevder at den ikke-vestlige innvandringen til Norge er et rent nettotap og fastslår at det er en myte at Norge trenger innvandrere. Faktuelt lener han seg på Brochmann-utvalgets nylige avleverte NOU.

Frankrike kan skilte med en rekke modige og uortodokse kvinnelige forfattere og frihetsforkjempere med muslimske bakgrunn. Kvinner som utfordrer brennbare grenser – bokstavelig talt. Med det presset og den volden som herjer i de franske gettoene kan rollemodellene som kan fortelle om et annet liv, et liv på utsiden av murene, ikke bli mange nok.

Gjensidig tillit ar avgjørende for velferdssamfunnets overlevelsesevne. I Norge har vi hatt skandalene rundt særlig pakistanere og somaliere som har sugerør dypt ned i trygdekassene. Vi tenker på drosjeskandalen som i all sin gru forteller at hver annen yrkesaktiv pakistansk far i Oslo medvirket i jukset. Samtidig har vi svimlende statistikk over somaliske mødre som topper statistikk i Norge for enslige forsørgere, og slik mottar så mye trygd at arbeidsmarkedet stort sett er uinteressant or dem. Danmark har også sine problemer med særlig ikke-vestlige innvandrere med høyt trygdeforbruk og lav arbeidsinnsats.